Fornektet overgrepene

I store deler av oppveksten opplevde Tone å føle seg litt annerledes og mistilpass, men det måtte en graviditet og fødsel til før hun forstod at hun hadde blitt seksuelt misbrukt.

Publisert Oppdatert
I dag er Tone 37 år, og datteren hun fødte er i skolealder. Hun er opptatt av at hun ikke skal fremstå som svak, nedbrutt og «stakkarslig», men hun vil gjerne fortelle sin historie.

-Det begynte sannsynligvis da jeg var sju år, men det er litt usikkert. Jeg hadde en ung mannlig slektning som barnevakt da jeg var i sjuårsalderen, og det skjedde overgrep i den forbindelse. Det er ofte vanskelig å tidfeste nøyaktig, fordi man får et litt ullent tidsperspektiv, forteller hun.

Selv om mye er fortrengt og hendelsene ligger langt tilbake i tid, husker hun godt hvordan overgrepene påvirket oppførselen og trivselen hennes.

-Allerede da jeg var åtte år, begynte jeg å kjenne meg annerledes og mistilpasset. Skolen ble et ork, men jeg var opptatt av å holde på fasaden, så karakterene led ikke under dette. Jeg kom i puberteten tidlig, og fikk et forferdelig forhold til kroppen min. Jeg følte at min egen kropp svek meg ved å forandre seg uten at jeg hadde kontroll på det. Etter hvert avviste jeg kroppen helt. Når jeg omtalte den, gjorde jeg en bevegelse med hånden over halsen, og sa "det som er under der." Ordene "kroppen min" er det faktisk ikke mer enn et par år siden jeg klarte å si! Rundt tolvårsalderen opplevde jeg min første depresjon, og i løpet av tenårene kom og gikk depresjonene. Ingen, heller ikke jeg selv, skjønte hva som "feilte meg." Og jeg følte at det var jeg som var rar og annerledes. At jeg bare "var sånn.", sier hun.

Misbrukte barn mer utsatt for alvorlige sykdommer

Tones reaksjon er helt normal for barn som har blitt seksuelt misbrukt. Svært mange voksne incestutsatte ender opp med uføretrygd, til tross for at de ofte har lang utdannelse og sitter med mye kompetanse. En av de største studiene som er gjort på feltet konkluderte i fjor med at et barn som opplever misbruk eller mishandling har langt større risiko for å bli få en alvorlig sykdom hele femti år etter. Universitetet i California, som står bak studien, sier at en tøff barndom kan gi 30-50 ganger større risiko for hjertetrøbbel, rusmisbruk, depresjon og selvmord i godt voksen alder.

For Tone ble minnene for sterke, og hun forstod ikke hvorfor hun følte seg så annerledes.

-Minnene ble for tøffe til at jeg maktet å ha bildene av dem tilgjengelige. I tillegg ble jeg, som de fleste incestutsatte barn truet til taushet. For eksempel med at jeg skulle dø hvis jeg sa noe, at mamma kom til å gå fra meg hvis hun fikk vite det, eller bli så lei seg at hun ble kjempesyk og så videre. For et barn er slike trusler høyst reelle, jeg skjønte ikke at dette var noe han sa for å skremme meg til taushet, forklarer hun.

Etter å ha fullført utdannelsen gikk Tone ut i jobb, men hun slet. Hun følte seg fanget og fortvilet, men tenkte at alle hadde det sånn på jobb, og at hun bare fikk holde ut. Etter fem år med blodslit ble hun sykemeldt, og etterhvert gravid. Fortsatt uten å forstå årsaken til problemene.

-Da jeg fant ut at jeg var gravid, var min første tanke "å, la dette gå bra!" Jeg elsket babyen gjennom hele graviditeten, og kjente en enorm beskyttelsestrang. Men min egen kropp hadde jeg jo ikke noe forhold til. Jeg kunne stå og se på den store magen min i speilet, uten å klare å se at det var meg, og min mage. Det var som å se på en annen. Resten av kroppen min så jeg ikke i det hele tatt. Alt dreide seg om babyen. Bortsett fra litt kvalme i begynnelsen av svangerskapet, merket jeg faktisk knapt at kroppen min forandret seg.

"Meldte seg ut" under fødselen

Etterhvert som graviditeten gikk sin gang, distanserte Tone seg mer og mer fra sin egen kropp, og når fødselen satt i gang, forsøkte hun å «melde seg ut» av hele situasjonen.

-Jeg var hjemme med rier i to netter før jeg dro til sykehuset. Riene kom jo tettere og tettere, men det gikk sakte fremover, og jeg var overhodet ikke bekymret. Allerede på det tidspunktet hadde jeg "forlatt kroppen min." Det som skjedde da jeg kom til sykehuset har jeg kun vage forestillinger om. For der var det så mye kroppslig jeg måtte gjennom. Gynekologiske undersøkelser, selvsagt. Og alt det som hører med til en fødsel. De måtte ta på meg, og da forsvant jeg automatisk derfra, mentalt.

Det gikk fryktelig sakte fremover. Åpningsriene ble svakere og fosterlyden dårlig. Min egen kropp klarte faktisk å undertrykke riene, for dette ville den ganske enkelt ikke være med på. Jordmoren kom inn i fødestuen og sa at jeg måtte puste inn oksygen. Og jeg fikk drypp for å få riene i gang igjen. Jeg var sløv. Borte. I ettertid tenker jeg med gru på hvordan det ville vært om dette var for hundre år siden. Mange slike fødsler fikk tragisk utgang da. Hvem vet, kanskje flere av disse mødrene hadde samme bakgrunn som meg..?

Hormondryppet vant over kroppens motstand. Og jeg kunne ikke lenger kontrollere riene. Men i løpet av de to døgnene fødselen varte kom det ikke en lyd, ikke et stønn, ut av meg. Jeg holdt igjen alt jeg kunne. Spilte død. Akkurat som jeg gjorde da jeg var liten jente. For da var det farlig å protestere, skrike, nekte. Jeg kunne ikke tillate meg det. Ikke da. Og ikke under fødselen heller. Det var "farlig.", forteller hun.

Så kom vissheten..

Selv om fødselen var dramatisk og vanskelig endte det heldigvis med et friskt barn, men Tone slet mer enn noensinne.

-Jeg var knust etter fødselen. Alt lå i grus. Men likevel gikk det noen måneder før jeg skjønte hva som var årsaken. Da brøt jeg sammen i gråt. Det var en vond erkjennelse, samtidig som det var en slags lettelse over å finne ut hva det egentlig dreide seg om. Da jeg skjønte hva jeg hadde vært utsatt for, gikk det opp for meg at dette hadde jeg egentlig alltid hatt visshet om. Men slik fungerer altså fortrenging... Det var de tøffeste månedene jeg har gått igjennom i hele mitt voksne liv. Jeg var så glad i den lille nydelige jenta mi, men ellers var jeg i dyp fortvilelse.

Fortvilelsen til tross, endelig visste hun hvorfor hun hadde vært «annerledes», hvorfor hun hadde vært deprimert uten å vite noen grunn, og hvorfor det var så vanskelig å inngå intime forhold.

-Det har vært vanskelig å være forelsket, for da følte jeg at jeg mistet kontrollen. Ble jeg avstandsforelsket, beskyttet jeg meg ved å late som om den utvalgte var luft for meg. Og da ble det jo ikke mye action. Seksualitet var også vanskelig. Jeg tillot meg ikke å ha slike følelser, for de var kun forbundet med smerte, skyld og skam. Jeg gjorde jo som det var forventet, og stilte opp, men forsvant ut av kroppen underveis. Dissosiasjon er å spalte ut sin egen kropp slik at man slipper å være til stede mentalt. Sex ville ellers satt meg rett tilbake i overgrepssitausjonen, og det ville ikke bildehukommelsen min være med på, sier hun.

Kunne noe vært annerledes?

I ettertid kunne hun ønske at noen hadde fanget opp hva hun gikk gjennom.

-Hvis du spør meg som voksen, så kunne jeg det ja. For jeg som voksen kvinne vet at da ville jeg ha blitt settog tatt vare på av mine foreldre, som skulle være mine omsorgspersoner og min trygghet. Og da er jeg ganske sikker på at grunnlaget for mye av redselen jeg har båret på hadde forsvunnet. Og jeg hadde ikke behøvd å holde alt hemmelig, for det ville ikke skjedd noe fælt dersom jeg fortalte, forklarer hun.

Foreldrene mine har fortalt meg at på et punkt i barndommen, da jeg var rundt sju år, så forandret jeg meg plutselig. Jeg var ikke glad og spontan lenger, og løp ikke faren min i møte når han kom hjem fra arbeid. Venner av mine foreldre har også bemerket det samme. Jeg har hatt min periode hvor jeg kjente på sviket fra dem som skulle passet på meg. Man må igjennom akkurat det. Selv om sviket selvsagt ikke var bevisst fra deres side. Men utfra det de har fortalt, så ville jeg i hvertfall ønsket at de hadde gjort mer enn å undre seg over forandringen som skjedde med meg.

Blålys

Selv om Tone er klar over at hun nok ville vært et helt annet sted i livet dersom hun ikke hadde opplevd å bli seksuelt misbrukt, er hun fornøyd med hvordan livet hennes har artet seg.

-Overgrepene gjorde at jeg har vært nødt til å bruke mange år av livet mitt på å ta kroppen min tilbake, og å få den lille sjuårige jenta til å komme fram med hemmeligheten sin. Overgrepene skulle jeg gjerne vært foruten. Men når jeg først har brukt så lang tid på å reparere meg selv, så har jeg fått en styrke jeg faktisk er glad for at jeg har. Og jeg kan bruke min erfaring til noe som er godt, smiler hun.

Og det er nettopp det hun gjør. Nå, 30 år etter at overgrepene startet, har Tone ingen problemer med å være åpen om erfaringene hun har gjort seg, og hun vil gjøre sitt for å hjelpe andre i samme situasjon. Hun jobber nå for å gjøre Blålys, Landsforeningen for seksuelt misbrukte, bedre kjent utad.

-Blålys ivaretar interessene til mennesker som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen. Organisasjonen ble startet av leder Renate Halseth. Hun hadde sendt søknader til flere psykiatriske institusjoner i Trondheimsregionen om behandling av traumer etter seksuelle overgrep. Hun fikk avslag da ingen kunne tilby henne slik behandling. Dermed så hun behovet for en egen organisasjon som kunne jobbe for å opprette et slikt tilbud, og Blålys ble etablert høsten 2004. I dag har organisasjonen medlemmer over hele landet, avslutter Tone.

Les mer om Blålys på nettsiden deres.

Barnet på bildet har ingenting med denne saken å gjøre.

Foto: dreamstime.com

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen