De nye hackerne

Det er stadig flere hackere der ute, og de skyr datamaskiner som pesten. De samles heller om en liten ball. Tobias Leira har spilt i 10 år, og syns det hele ser ut som en grasiøs dans.

Publisert Oppdatert
Du har kanskje sett dem i sommer. Hackerne. De er på offensiven i Norge nå, ogsærlig de siste par årene. De trives i parker, på torg og åpne plasser. Noen av dem liker seg også på stranda, og de ivrigste har latt alle begrensninger fare, og holder sågar på både innendørs og på gatehjørner.

Hva de gjør? De trikser med en liten ball. De hacker. Og de elsker det.

- På avstand kan det se ut som en rar dans. Men kommer du nærmere ser du at det ofte er veldig grasiøst, sier hackey-entusiast Tobias Leira, som har spilt jevnt og trutt i over ti år.

Skaper sug

- De siste årene har hackerne dukket opp overalt, og særlig i sommer har vi merket en boom. Det er fint, for da blir det flere å spille med, mener Leira, som hevder at spillet er utrolig kontaktskapende.

- Det kommer stadig vekk folk bort og spør om de kan være med. Ofte er det turister eller folk som har spilt litt før som blir sugne når de ser noen spille. De klarer rett og slett ikke å holde seg unna. Det er fint, det. Jeg er sånn selv, fortsetter Leira.

En hackeysack er altså en liten stoffball, omtrent så stor som en mandarin, som er fylt opp med for eksempel ris, sand eller tørkede erter. Den spretter ikke, den er relativt myk, og den er som skapt for å trikse med. Eller snarere: Den er skapt for å trikse med.

- Man spiller alle på samme lag, og det er kanskje derfor dette ikke er regnet som en sport. Hele plottet er å holde ballen i luften, og gjerne trikse litt lekkert, for så å avlevere den videre uten at den går i bakken, forklarer Torgny Albertsen.

Man velger selv om man vil telle antall treff eller antallet ganger den har vært innom alle spillerne - eller om man vil bry seg med å telle i det hele tatt.

- Noen vil kalle det for en sofistikert blanding av martial arts, fotball og dans. Andre ser bare på det litt triksing med ball. Det spiller ingen rolle, sier Eric Pilon.

Kjær ball har mange navn

Hackeysack spilles over hele verden; rundt i Europa, Australia, Asia og Sør-Amerika ser man det overalt - og i USA har det lenge vært stort. Offisielt kaller man det footbag, siden hackeysack er blitt et rettighetsbeskyttet ord på linje med ordet rollerblades, som vi ble anmodet om å bytte ut med inline i stedet. Men de fleste snakker fortsatt om hackeysack, selv om man for eksempel i Trøndelag og på Vestlandet i årtier har omtalt spillet som basse, mens man i Nepal eksempelvis snakker om å spille swingie.

- Mange steder i Asia har man byttet ut ballen med en fjær med en kork i bunnen, og i Norge spilte man i gamle dager med oppklipte sykkelslanger eller gummistrikker som var buntet sammen, forteller Eric Pilon.

Viser seg frem

Siden hackeysacken er så liten og lett, betyr det at folk som våre tre entusiaster til enhver tid har sitt vesle leketøy parat.

- Jeg har den alltid i lomma. Det fører til mye impulsiv spilling. Og det blir man både sprek og myk av. Dette er en veldig lystbetont form for trim. Man blir svett uten at det føles som et ork, sier Tobias Leira.

Det er en kjent sak at hackere dras mot steder der de kan bli sett, som for eksempel parker, torg og strender - er det et element av show off i dette?

- Man skjerper seg i hvert fall litt ekstra hvis folk stopper og ser på. Særlig hvis det er jenter som følger med. Da blir det gjerne litt ekstra briefing. Men man må huske på å ikke bli for egoistisk, man må sende hacken videre, formaner Tobias Leira.

- Heller kontrollert enn spektakulært, messer Torgny Albertsen, og fortsetter:

- Men det er vanskelig å begrense seg. Det finnes utallige fancy kombinasjoner både når det gjelder triks, demping og mottak og pasninger.

Lyskestrekk

Det er ingen begrensninger på hvor mange eller få man kan være når man spiller. Men det er visse ting som fungerer bedre enn andre.

- Det blir mindre slit jo flere som er med. Men er man ti blir det fort kaos. Er man fire-fem er det behagelig, mener Eric Pilon.

- Selv har jeg begynt å spille litt for meg selv hjemme i stua om vinteren. Jeg får visst aldri nok, sier Tobias Leira.

Et spill som representerer idyll på alle fronter, altså. Alle er på lag, alle er kamerater og man får sågar nye venner bare man drar miniballen opp fra lomma og begynner å trikse litt. Det må jo være en mørk bakside her et sted. Smertelige skader, for eksempel?

- Tja, jeg har det med å pådra meg lyskestrekk hvis jeg klinker til før jeg er varm, innrømmer Torgny Albertsen.

- Og en sjelden gang får man jo en fot i hodet.

FOTO: Christine Erlbeck

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen