- Mamma, hvorfor stemmer vi?

KOMMENTAR:

- Mamma, hvorfor stemmer vi?

Spørsmålet tar meg litt på senga, han er så liten, men allikevel så innmari stor, der han står, med capsen på snei. Jeg trekker pusten:
- Vi stemmer for å få lov til å være med å bestemme hvem som skal bestemme i Norge, sier jeg, akkurat litt for fort, for spørsmålet skremmer meg litt.

Dette er ikke akkurat pensum i Drømmehagen.

Når ble han egentlig så stor?

Ta med barna i stemmelokalet

Jeg har alltid vært en sånn en. En som legger enorm stolthet i samfunnsplikten min. Å stemme er en selvfølge, som å skifte sokker, eller tørke seg foran mot bak.

Å stemme er ikke noe du vurderer, det er ikke noe du tenker på to ganger. Det er noe du bare gjør.

Hva jeg stemmer har riktig nok forandret seg på de tolv årene siden jeg fikk stemmerett, men jeg stemte alltid. Til og med da jeg bodde i Australia tok jeg bussen 45 minutter til konsulatet i nabobyen.

Etter at jeg ble mor har jeg drasset med meg ungene, helt inn i valgavlukket, for at de skal kjenne litt på pliktfølelsen de også. I år er tydeligvis første gangen han tar inn over seg hva vi gjør her, i den fem minutters operasjonen det er å gi fra seg sin lyd til demokratiet.

Også jeg som bare skulle smette kjapt inn, og kjapt ut igjen.

Forvirrende budskap

I 2011, ved forrige kommunevalg, stemte 64,5 prosent av de av oss som har stemmerett. Ikke siden 1983 har den vært så høy. Og hvorfor ikke? Det har aldri vært enklere å stemme.

- Snakk med poden om puling!

Det trengs en motkultur til idioti som TIX & The Pøssy Project. Den motkulturen er deg.

Men, aldri har mediene vært fullere av grunner til å la være heller.

Budskapene fra de ulike partiene er forvirrende på sitt beste. Nå som valgdagen nærmer seg, glir de røde, de blå og de grønne i hverandre til en gusjelilla masse som bare representerer en masse stikkord. «Ja til eiendomsskatt.» «Nei til eiendomsskatt.» «Nei til flere flyktninger╗. «Bosett 50 000 med en gang.» «Nei til testing i skolene, nei til heldagsskole, ja til flere lærere, ja til bedre lærere.»

Det minner aller mest om en Donaldstripe som dukka opp ved et valg en gang. Donald stod lang i fjeset med en diger plakat der det stod «Ja til nei og nei til alt!»

Hvordan få barna til å stemme

Så hva sier du til femåringen, som står der med verdens største blå øyne som bortimot oser av vitebegjær og vil lære om politikk, og lurer på hvordan man bestemmer hvem man skal stemme på?

Hvordan inspirere han, slik at han kan inspirere andre?

Hvordan få han til å tenke at å stemme, det er noe han skal, må og bør gjøre? Ved hvert eneste valg.

Helst fra lekevalget i femteklasse og videre.

- Nei du skjønner, gutten min, mamma syns det er viktig at du får gå på skolen uten at det koster penger. Og husker du da mamma brakk beinet og havnet på sykehuset? Da kunne gomo komme og passe på deg noen dager uten at jobben til gomo tok fra henne pengene, siden gomo er mammaen til mamma, og politikerne har bestemt at mammaer alltid får lov til å passe på de syke barna sine.

Og du vet den store gravmaskinen som har holdt til utenfor i det siste, de som bygger? De er der fordi politikerne vi har stemt på har bestemt at det skal bli finere i dalen der vi bor.

Ja, for vi stemmer på politikerne da. Også er det de som bestemmer hva som skal gjøres der vi bor.

Diktatur i heimen

Særdeles fornøyd med meg selv og svaret mitt, går vi ut igjen av stemmelokalet etter jeg har gitt fra meg min stemme og mine slengere.

Husk å krysse kvinner inn

Synes du det er greit at 80 prosent av landets ordførere er menn?

To år til neste gang, og to år på å forklare poden alle hvorfor og hvordan som skal til for at han skal forstå. God tid til å forberede seg, tenker jeg.

Trygg på at informasjonen han har fått har gått strake veien over hodet hans, og at det er lenge før jeg trenger å ta demokrati og folkeavstemning inn i husholdningen.

 Vi lever i et lykkelig mamma-diktatur noen år til.