Kowloon Walled City: Aldri har mennesker bodd så tett – og politiet holdt seg langt unna
Et lite område av Hongkong var egentlig et annet land.
På Manhattan bor det rundt 27.000 personer per kvadratkilometer. I Kowloon Walled City var tettheten 44 ganger så høy.
Kallenavnet «City of Darkness» var ikke tilfeldig. Gatene var smale, mørke smug. Stanken var forferdelig. Innlagt vann var en umulighet. Avløp det samme.
De 300 byggene plassert på et område tilsvarende tre fotballbaner var kjent for prostitusjon, opium og kriminalitet. Og av en eller annen merkelig grunn: Tannleger.
Politiet måtte holde seg langt unna. Her var det triadene som styrte.
Aldri har folk bodd tettere enn det gjorde i et svært avgrenset område i Hongkong.
Og stedet oppsto som en konsekvens av stormaktsavtaler som aldri var helt gjennomtenkt.
En liten oase tilsvarende tre fotballbaner
På 1800-tallet lå det nemlig en liten militærpost tilhørende Kina i det vi nå kjenner som fastlandssiden av Hongkong. Men etter mye om-og-men, blant annet Opium-krigene, fikk Storbritannia herredømme over hele området rundt.
Unntaket var denne leiren. Et område på 26 mål, omtrent tre fotballbaner - et godt stykke fra vannkanten. Dette ble en kinesisk enklave, og etter hvert ble den omformet til et vanlig byområde.
Navnet «Kowloon Walled City» kom av en 4 meter høy og 4,5 meter tykk mur som gikk rundt hele området.
Antall innbyggere var lite og verken britene eller kineserne brydde seg om den noe uortodokse løsningen.
Men under 2. verdenskrig flommet det flyktninger over grensen fra Kina - samtidig som muren rundt byenble plukket fra hverandre. En trengte steinene for å utvide en flyplass.
Helt uregulert
Fordi området egentlig var kinesisk, hadde ikke politiet i Hongkong noe de skulle ha sagt inne på dette området. Og siden enklaven var helt omringet av britisk område, hadde ikke kineserne verken vilje eller mulighet til å gjøre noe der heller.
Etter 2. verdenskrig ble området derfor i praksis et anarki, der alt var lov. Eller ingenting var forbudt. En kunne bygge hvor man ville, en kunne gjøre hva man ville. Og det var lokale gjenger - triader - som styrte.
Utover 50- og 60-tallet vokste byen noe voldsomt. Rundt 300 bygninger poppet opp, og de fleste var over 10 etasjer høye. 14 etasjer ble de facto maksimum, fordi noe høyere skapte problemer for innflyvningsbanen til en flyplass i nærheten.
Store deler av taket hang derimot sammen - og man kunne bevege seg fritt rundt på toppen av bygningene. Dette har blitt udødeliggjort i en rekke filmer.
På gatenivå ble byen kjent for sine ekstreme smale gater, hvor nær sagt alt var overbygget. De var mørke døgnet rundt, og byen ble kjent som «City of Darkness». Stanken skal ha vært grufull.
Høy kriminalitet, et enormt antall opiumrom og bordeller.
Men også hjemmet til 33.000 mennesker. Noen bodde der i flere tiår. Og en etter hvert ganske blomstrende forretningsdrift. Og fabrikker. Rapportene meldte også om unormalt mange tannleger.
De opprinnelige administrasjonsbyggene i midten, som hele byen er bygget rundt, var en kombinert møteplass, skole og eldresenter drevet av kirken.
Det de derimot ikke hadde var sanitære forhold å snakke om. Eller innlagt vann. Strømmen ble stjålet fra kraftnettet rundt byen.
Slutten
Utover 70-tallet ble byen derimot et større og større problem, og det var særlig de sanitære forholdene - i kombinasjon med kriminaliteten - som gjorde at lokale myndigheter begynte å ta grep.
På midten av 70-tallet begynte politiet å gjennomføre massive politiraid, og flere tusen mennesker ble arrestert. Konsekvensen var at kriminalitetsnivået i området ble kraftig redusert.
Dette var derimot ikke nok. I 1987 kom britiske og kinesiske myndigheter til enighet om å rive hele sulamitten. Rundt 350 millioner dollar ble utbetalt i kompensasjon til innbyggerne. Gjennom 1991 og 1992 foregikk en omfattende utkastelsesprosess og i 1993 ble hele området revet - med unntak av administrasjonbyggene i midten.
Området er i dag en park.
Under kan du se en dokumentar WSJ lagde 20 år etter at området ble revet.