Hyller Mette-Marits valg: – Utenkelig før

Kronprinsesse Mette-Marit er ikke den første kongelige førstedamen med helseutfordringer, men hun er den første som åpent forteller om sykdommen sin.

Kronprinsessen høster beundring og applaus for sin åpenhet om sykdommen lungefibrose.

Se video: Fem fremtidige dronninger i Europa (Artikkelen fortsetter under videoen)

Sykdommen hennes ble kraftig forverret i løpet av kort tid, og ikke lang tid etter meldingen om at hun var satt på liste for transplantasjon, kom nyheten om at hun hadde fått nye lunger. 

Tirsdag kom meldingen om at kronprinsessen er skrevet ut av sykehus. 

Tidligere norske kongelige førstedamer som kronprinsesse Märtha og dronning Maud hadde også helseutfordringer, men i deres tid var en lignende åpenhet helt utenkelig.

– Når kronprinsessen deler hvordan sykdommen utvikler seg, gir hun samtidig et språk til mange andre med kroniske sykdommer, og det er jo virkelig å gå foran som en god rollemodell, sier forfatter Tove Taalesen, som jobbet nær de kongelige i sin stilling som Norges første kvinnelige lakei ved hoffet i over ti år.

Taalesen er også program­skaperen bak podkasten «Audiens», og hun er fast kongehusekspert for Nettavisen.

Lettere å være dronning

– Det norske kongehuset har virkelig funnet nøkkelen til å leve i sameksistens med folket. De har vist at de vet å tilpasse seg den tiden vi lever i.

Hun peker på at kong Harald også har snakket åpent om sine helseutfordringer. 

– Og ved det unngått unødvendige spekulasjoner. Da han i desember 2003 fikk diagnosen kreft i urinblæren, ble det norske folk informert, og da han i 2024 ble innlagt på et sykehus i Malaysia som følge av en infeksjon, ble vi også informert.

Det tror Taalesen at kongehuset er tjent med. 

– Og det at folket kjenner til kronprinsessens helseutfordringer vil gjøre det langt lettere for henne når hun blir dronning og trolig ikke kan representere så mye som hun ønsker, påpeker hun. 

– Jeg ser på kronprinsesse Matte-Marit som en representant for det å våge å sette ord på noe som er vanskelig. Både kong Haralds og kronprinsessens åpenhet viser oss at de kongelige lever med den samme sårbarheten og de samme bekymringene som andre mennesker. Det binder kongehus og folk tettere sammen, tror hun.

– At helseutfordringene til tidligere kronprinsesse Märtha og dronning Maud ble hemmeligholdt, hører datidens normer til. For eksempel var kreft et ord som var helt utenkelig å nevne i forbindelse med de kongeliges lidelser.

Og selv den dag i dag er det ikke helt kjent hva våre tidligere førstedamer slet med av helseutfordringer.

Unngår spekulasjoner

– Det at så mange lastet ned en donor-app da det ble kjent at kronprinsessen trenger nye lunger, viser oss hvor sterk den kongelige påvirkningen er. Hovedoppgaven til kongehusenes medlemmer er jo å representere, og en bedre representasjon enn det kronprinsessen gjør ved å stå frem med dette, skal det godt gjøres å få til, påpeker historiker og TV2s kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen.

Han er ­imponert over at kronprinsessen klarte å gjøre så mye som hun gjorde i månedene før det ble kjent at sykdommen hadde utviklet seg til det verre, og han synes det er både smart og imponerende at hun snakker åpent om sykdommen.

– Det sparer henne for både spekulasjoner og forklaringer når hun uteblir fra fremtidige representasjoner, påpeker han.

– Åpenhet er også noe ­hennes svigerfar kong Harald har gått foran med. Kong Harald har fra første stund vært mye mer åpen enn hva som er vanlig i utenlandske kongehus når det gjelder å innvie folket i sine egne helseutfordringer. Jeg tror at blant annet det britiske kongehuset, med kong Charles og prinsessen av Wales i spissen, har latt seg inspirere til en lignende åpenhet om sine kreftdiagnoser av nettopp vår kong Harald, sier Ole-Jørgen.

Umulig før i tiden

Han forklarer at en slik åpenhet som kronprinsessen har valgt, var helt utenkelig for de kongelige før i tiden da kulturen rundt kongehusene var totalt annerledes.

– Da hegnet man strengt om de kongeliges privatliv, og kongehusets representanter skulle aldri bringe til torgs noe som var negativt. Dessuten var også helsevesenet helt anner­ledes den gangen, og det var langt færre muligheter for behandling. Kreft var for eksempel som regel en dødelig ­sykdom som det nesten aldri ble snakket høyt om.

– Hvis dødsårsaken var kreft, ble den gjerne omtalt som et mageonde, et halsonde eller bortforklart med andre symptomer. Og å snakke om selvmord og depresjon som kong Harald gjorde i sin nyttårstale etter Ari Behns bortgang, ville aldri ha forekommet for bare femti år siden, påpeker Ole-Jørgen.

Kronprinsesse Märtha

Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra var en svensk prinsesse som ble Norges kronprinsesse da hun giftet seg med sin fetter kronprins Olav av Norge i 1929.

Det var uten tvil et ekteskap basert på dyp kjærlighet. Kronprinsesse Märtha var sin svigermor dronning Mauds rake motsetning. Der dronning Maud var sjenert og tilbakeholden, bød kronprinsessen på seg selv. Hun hadde et vinnende vesen, var utadvendt, varm og inkluderende.

I løpet av sine fem år i eksil i USA med barna prinsessene Ragnhild og Astrid og lille prins Harald, sto hun utrettelig på og arbeidet for Norges sak.

Den norske kronprinsessen ble tett knyttet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt og hans kone, noe som siden styrket forholdet mellom Norge og USA.

Presidentens enke, Eleanor Roosevelt, besøkte kronprinsesse Märtha i Norge sommeren 1950. Da ble hun hedret for sin rolle som støttespiller for oss under krigen, og det ville neppe ha skjedd hvis det ikke var for kronprinsessens unike evne til å knytte nære og ekte relasjoner.

I august 1950 ble det konstatert at kronprinsessen hadde gulsott. Men så ble hun bedre igjen, og i oktober reiste hun sammen med kronprins Olav på en to uker lang representasjonsreise til USA. Mens de var i Washington DC skrev amerikansk presse at kronprinsessen gjorde et mektig inntrykk.

Reisen må ha vært en påkjenning, for det skulle vise seg at kronprinsessen ennå ikke var helt frisk. I februar 1951 blusset gulsotten opp igjen, og denne gangen ble det langvarig.

Kronprinsesse Märtha ble lagt inn på Rikshospitalet og var pasient der i hele fire måneder.

Siden ble det konkludert med at hun hadde sterkt nedsatt leverfunksjon, og at hun trengte hyppige blodoverføringer. Det ble også nevnt at hun muligens hadde pådratt seg en leverbetennelse etter å ha fått hepatitt via en blodoverføring etter en tidligere ryggoperasjon i USA.

Men hun klaget aldri, og hun snakket heller aldri om helseutfordringene sine. Og lite ante det norske folk.

– Kronprinsesse Märtha hadde nok vært tjent med en større åpenhet rundt sine ­helseutfordringer, men som sagt på den tiden var det helt uaktuelt, sier Ole-Jørgen.

Trosset sykdommen

Til tross for utmattelse og helseutfordringer gjennomførte kronprinsessen de fleste representasjonsoppdrag og private feiringer.

Også da svigerfar kong Haakon skulle feire sin 80-årsdag sensommeren 1952, var hun med på det meste. I 1953 var det prinsesse Ragnhilds forestående bryllup med skipsreder Erling Lorentzen som krevde mye av oppmerksomheten hennes.

I boken «Kronprinsesse Märtha, hustru mor og menneske» av Arvid Møller, forteller prinsesse Astrid: «Mor var med i alle forberedelsene, hun ville ha oversikt over hver eneste detalj.

Ikke et øyeblikk var det i hennes tanker at hun ikke skulle være så aktivt med. Hele hennes oppdragelse ­bygget på dette at hun ikke måtte gi opp.»

Hele Norge i sorg

Da kronprinsessen gikk i kirken for å overvære datterens vielse 15. mai, måtte hun støtte seg til sønnen, prins Haralds arm, skrev forfatteren.

Da høsten kom det året, mente kronprinsessens leger at hun trengte sol og varme. Dermed ble det bestemt at hun skulle reise til Florida sammen med sin datter, prinsesse Astrid.

Dessverre ble ikke bedringen slik man hadde ønsket. Vel hjemme igjen kunne de nærmeste tydelig ­se at hun var preget av sykdommen som nå ble omtalt som alvorlig leversvikt.

I mars 1954 ble hun igjen lagt inn på Rikshospitalet. Hun og kronprins Olav rakk å feire et stille sølvbryllup på sykehuset 21. mars før hun i begynnelsen av april falt i koma.

Natten til 5. april 1954 mistet kronprins Olav sin elskede hustru, og hele Norge stilnet i sorgen over en umåtelig populær og kjær kronprinsesse.

I årene etter kronprinsessens død antok mange at dødsårsaken var kreft, men i 2006 uttalte prinsesse Astrid følgende til VG:

– Hun døde av leversvikt på grunn av gulsott. Sånn er det. Men spekulasjonene gikk. Hvorfor går det ikke an å høre på legene?

Den første førstedamen

Maud Charlotte Mary Victoria av huset Sachsen-Coburg-Gotha ble født i 1869 i London som datter av kong Edvard den 7. av Storbritannia.

Hun giftet seg med sin tre år yngre fetter, prins Carl av Danmark, senere kong Haakon av Norge, og ble mor til prins Alexander, senere kong Olav av Norge.

Maud elsket hester og hunder, hun var sporty og gutteaktig, og likte å gå på skøyter sammen med gutta – derav kallenavnet Harry, eller Darling Harry, som de nærmeste kalte henne. Noe særlig mer fikk man i grunnen aldri vite om dronningens fortid da hun kom hit til Norge.

Venner hjemme i England visste at hun var dødelig for­elsket i sin ektemann, og at hun slett ikke brydde seg om at noen syntes hun giftet seg med en mann uten kongelig fremtid.

Prins Carl var nummer to i den danske arverekkefølgen og jobbet som løytnant i marinen. For Maud var det midt i blinken, hun ville helst leve et tilbaketrukket liv, pleie sine interesser og dra så ofte hun kunne hjem til mor, dronning Alexandra, og søstrene på Sandringham.

Ektemannens hjemby København var et sted hun aldri klarte å trives.

Men så – i 1905 la skjebnen andre planer for den unge ­britiske prinsessen og snudde hennes verden opp ned.

Da ektemannen sa ja til å bli konge i Norge, måtte Maud forlate leiligheten deres i København og flytte inn på et iskaldt slott i Kristiania.

Kanskje syntes hun det var storveies å bli dronning, men livet i behagelig tilbaketrukkenhet var nå forbi for alltid. Nå var flere nasjoners øyne rettet mot den lille damen med den fascinerende smale vepsetaljen.

Sky og sjenert

Hun ble et moteikon og en snakkis i alle norske hjem – men hvem var hun egentlig?

– Min mor var sky av natur, det ligger til familien. Mine fettere var voldsomt plaget av sjenerthet i sine unge år, men de kom jo over det. Det gjorde min mor aldri. Derfor var det faktisk alltid en påkjenning for henne å møte fremmede mennesker, sa kong Olav i et intervju i et ukeblad i 1968, forteller forfatter Arvid Møller i boken «Dronning Maud - et portrett».

Det er ingen statshemmelighet at Maud var en sky og sjenert kvinne utad, og at representasjon ikke var hennes kjæreste gjøremål. I tillegg slet hun i mange år med migrene, ifølge det samme intervjuet med kong Olav.

Hun var livlig blant kjente, men korrekt og høflig offisielt, noe som fort kunne få folk til å tro at hun var en kjølig person.

De som kjente henne bedyret det motsatte. Hun viet seg til veldedighet i det nye fedrelandet sitt, og da kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller ville starte et hjem for ugifte mødre, fikk hun dronning Mauds fulle støtte.

Dronningen møtte sågar opp på Kattis agitasjonsmøter.

Sykehus og barnehjem

Da det ble krig i Europa i 1914, stilte hun seg i spissen for en massiv innsamlingsaksjon for nødlidende, en aksjon som etter hvert utviklet seg til «Dronning Mauds hjelpefond», der hun også bidro med egne midler.

Hun var spesielt glad i barn, og besøkte gjerne syke barn på sykehus og barn som bodde på barnehjem, og alltid hadde hun med seg små gaver.

Da kronprins Olav giftet seg med svenske prinsesse Märtha og barnebarna kom til, var dronningen titt og ofte på Skaugum for å hilse på de små. Prinsessene Ragnhild og Astrid som var store nok til å huske henne fra før hun døde i 1938, sa siden at de mintes henne som en varm og god «Granny».

Hun arrangerte barneselskaper og tok med prinsessene på sirkus. Da prins Harald ble født i 1937 var gleden komplett, og når kronprinsparet dro på representasjon, var det gjerne «Granny» som så til barnebarna.

Fra slutten av 1920-tallet slet dronningen med migrene og bronkitt, senere også nervesmerter og dårlig fordøyelse. Hva hun døde av var i mange år innhyllet i et mystisk slør.

«Det var kreft»

Hjertestans etter en operasjon foretatt på grunn av en magelidelse, var den offisielle dødsårsaken. Dronning Maud døde i England i 1938, og først i ­boken «Æresordet» av forfatter Tor Bomann-Larsen, blir det fastslått at dronningens dødsårsak høyst sannsynlig var forårsaket av det på den tiden så tabubelagte ordet; kreft.

Et halvt århundre etter dronningens død fortalte også hennes sønn, kong Olav, i boken «Kongen på kirkevei» av Sigurd Lunde følgende: «Det var kreft. Hun hadde ­naturligvis, som så mange andre, ikke villet gå til doktoren i tide, slik at da hun søkte hjelp, var det altfor sent.»

Dronning Maud døde ­natten 20. november 1938 i London, hun var det selvstendige Norges første dronning på over 500 år. Og til tross for helseutfordringer som migrene, kronisk bronkitt og nerve­smerter, ble hun en dronning som folket både elsket og ­respekterte. 

Gift i 50 år: Derfor var bryllupet historisk

Kilder: «Haakon & Maud 1-4» av Tor Bomann-Larsen, «Dronning Maud, et portrett» av Arvid Møller, «Dronning Maud minne­album» fra 1938. «Märtha – Norges kronprinsesse» av Eivind Berggrav, «Kronprinsesse Märtha – hustru og mor» av Arvid Møller, og Store norske leksikon.