70-års jubilanten Arnulf Paulsen
Je skulle gjerne ha vøri yngre
– Det er ingen vits å pensjonere seg, når en har det så artig på «arbe», sier den ferske jubilanten, Arnulf «Høgger’n», Paulsen.
Arnulf «Høgger’n» Paulsen sitter på verandaen med armene i kors og skuer utover Mjøsa.
– Bedre går det ikke an å ha det, mener han. Fornøyd med å se sola speile seg i vannflaten hele veien over til Ringsaker.
– Som trommeslager har jeg besøkt hver krik og krok i Norge, men ingenting slår utsikten til disse flatbygdene.
siden starten. Foto: Morten Bendiksen
Startet på Gjøvik
Det var på Gjøvik eventyret om Vazelina Bilopphøggers startet i 1980, men det skjedde på grunn av dette møtet året før:
– Vi traff hverandre på en fest hos meg, forteller Arnulf – og sikter ikke til den første kona, moren til barna Anders (23) og Frida (21), som er oppvokst og bor på Eidsvoll, men om en sambygding fra Kapp.
– Jeg kjente ikke den høye, tynne karen, men vi fant umiddelbart tonen. Da han fikk øye på trommesettet mitt, og skjønte at vi begge likte 50-tallsmusikk, dro han hjem og hentet gitaren. Dermed var vi i gang.
Siden har Eldar Vågan både vært kompis og kollega. Folk pleier å si at den tause og den snakkesalige fant tonen. Arnulf synes beskrivelsen passer dem.
Felles lidenskap for musikk har båret frukter. Da førstesingelen deres ble sluppet, ble den nummer én på Norsktoppen. Siden har så å si hvert album totningene har gitt ut solgt til gull eller edle mineraler.
I mars neste år har bandet 40-års jubileum.
– Vi har jobbet hardt, men det var flaks at vi møttes. Eldar er rå til å skrive tekster. Han er et orakel på alle mulige måter, understreker Arnulf.
En mann av få ord
Paulsen understreker at suksesshistorien også rommer andre dyktige musikere.
– Vazelina Bilopphøggers er «lagarbeid». Vi har hver våre oppgaver og ingen blander seg inn i de andres. Vi har også samme humor, en som er preget av store porsjoner med selvironi, gliser han.
«Klart je itte har lyst tæl å pensjoneres fra en så artig jobb!»
Også det å se de glade ansiktene til fansen lader batteriene til det han nå kaller «en 70-år gammel skrott» etter bursdagen den 31. august.
Det har blitt sagt at stillheten i samtalene med Paulsen er langvarige nok til at du gir deg hen til å observere alt fra vindsus i trærne til bølgeskvulpene femti meter nedenfor leiligheten hans på Gjøvik.
Også Eldar beskriver kompisen som «en mann av få ord».
Kan hende er det godværet de siste dagene i august som har fått tungebåndet på gli?
– Jeg trives best med sol. Når minusgradene tar et grep om hverdagen, låser jeg døra og drar til Spania, forteller han om feriestedet utenfor Marbella.
Også hans siste kone, som det ble slutt med for fem år siden, holder til der.
– Vi har bevart vennskapet, sier han kort. Den single karen vil heller prate om musikk.
– Jeg skulle egentlig ha spilt trompet, skjønner du, men fikk ingen lyd ut av tuten, deler han lattermildt.
– 15 år gammel fikk jeg i stedet et trommesett. Det sto i andre etasje «heme». Det sier seg selv at mor og far var greie, mener enebarnet.
Den tause og den snakkesalige fant tonen
Mor Aslaug gikk bort i mai, 91 år gammel. Faren i 2000.
– De var på hver eneste Vazelina-revy og var nok stolte av meg, tror Arnulf. – Men vi pratet ikke om den slags ...
Ingen av dem var musikere. Foreldrene jobbet på fiskekrokfabrikken Mustad, en karriere de også hadde tiltenkt Arnulf. Han brøytet i stedet sin egen vei.
Slet med kjendis-stempelet
Interessen for å plukke fra hverandre biler delte han derimot med faren.
– Far hadde en Mercedes han ville lage garasje til i underetasjen hjemme. Han rev veggen og kjørte inn bilen. Etterpå ombestemte han seg og murte igjen – med bilen inni, gliser Arnulf.
«Nei da, den vart itte glømt. Han bestæmte seg for å bæra den ut bit for bit».
Slik ble bilopphuggeren i ham vekket til live. I dag er huggeriet han startet og drev solgt. Det samme er båten og hytta på «feil side ta Mjøsa».
– Det ble altfor mye å holde ved like, synes han.
– Helsa er god – på tross av røyking, men jeg liker friheten ved å eie mindre.
Flere har tatovert ansiktet mitt på overarmen
Vazelina gjorde «Høgger’n» til et begrep. I dag trenger han hverken langt hår, hvitt slips eller svart dress med leopardkrage for å bli gjenkjent.
– Jeg slet med «kjendis-stempelet». Jeg er en stille og litt sjenert gutt.
Med årene har det likevel gått seg til.
– En venner seg til det. Jeg setter også pris på at folk fremdeles liker oss.
Selv om de har hatt mye moro, sier han at festingen aldri tok overhånd. Selv ikke da de møtte det legendariske amerikanske bandet The Beach Boys i Skien i 1992.
– Vi bodde og opptrådte på samme hotell. De var omringet av livvakter, mens vi satt for oss selv og tullet i underetasjen. En av dem tittet inn og sa: «Sounds like fun». Det endte med at hele bandet kom og deltok på moroa. Et minne for livet.
Mange gode minner
Vazelina har gitt ham mange, gode minner. Han sliter med å velge blant dem.
– En gjeng i Trøgstad inviterte oss til å spille på terrassen til én av dem. De hadde spleiset på festen. Da vi året etter ble vi invitert tilbake, var terrassen bygget ut. De ønsket både å gi oss bedre plass og samle enda flere. Senere kom én av dem bort til oss på en konsert, dro av seg skjorta og viste at han over hele ryggen hadde fått tatovert: «Vazelina Bilopphøggers». Bredskuldret var han og, humrer Paulsen.
Selv har han aldri hatt behov for å tatoveres. Den hvite hårmanken til jubilanten har fansen hatt en stor forkjærlighet for.
– Det er et par karer som har tatovert ansiktet mitt på overarmen, ja, gliser han. «Dæ er jo nesten itte tæl å tru».
Jubilanten er ikke i tvil om at årene i Vazelina Bilopphøggers har formet ham.
– Å få gjøre det du liker aller best er få forunt. Jeg ville ikke ha vært tida foruten, men jeg skulle gjerne ha vært tyve år yngre, understreker han takknemlig. Det er en tankevekker å ha levd lenger enn hva som er igjen av livet.
Omringet av amerikanere
I alle år har Paulsen «vært seg sjøl lik», synes Eldar Vågan (58).
– Han var den første på Kapp med langt hår og sjokkerte foreldregenerasjonen. Vi skulle en gang på et innenriksfly hvor det ble gitt beskjed om at alle måtte vise legitimasjon. «Foruten deg, da», sa mannen fra flyplasspersonalet og pekte på «Høgger’n».
Til og med da vi var i New York og laget video ble han omringet. Også av amerikanere som mente å ha fått teften på en kjendis.
«Han er medlem av Den norske kongefamilien», spøkte vi og ble trodd.
En annen artig hendelse var at en frisørdame på Skreia laget afrokrøller på ham. Hun lovet at det ville gå ut fort, men til hans fortvilelse satt krøllene fast i flere uker.
Eldar ler godt.
– Det lange hvite håret hans ble legendarisk. Da han klippet seg, var det en som gråt. Han fikk komme opp på scenen til Arnulf. «Det væks jo ut att», trøstet han.
Eldar beskriver kompisen som rettferdig og ærlig.
– Paulsen lurer ingen, men lar seg heller ikke lure.
Vazelina Bilopphøggers har et konsertoppdrag i Ski på 70-årsdagen.
– Vi gjør det vi liker aller best, nemlig å spille, men har lurt inn en overraskelse. Den kvinnelige ordføreren skal overrekke Paulsen en laurbærkrans. En slik du får tredd over hodet etter å ha vunnet et billøp. Det har jo vært et langt løp og dessuten var Paulsen en gang god til å kjøre rallycross.
Også interessen for biler deler de to.
– Da gjenstår det bare å si: Gratuler med dagen fra oss alle, hilser Eldar Vågan.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Her og Na nr 36 2019
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2019, og sist oppdatert 23/09 2019.