To ganger på 30 dager mistet Sigmund skip og mannskap – så dukket en ny ubåt opp

Kaptein Sigmund Frette sprang opp på broen.

«Jeg spurte etter radiotelegrafisten, men han var vekk. Deretter forsøkte jeg å få kontakt med kanonplattformen akter, men uten resultat. Da jeg fikk en oversikt over ødeleggelsene med ammunisjonsrommet i flammer, den ødelagte livbåten og den grusomme, hensynsløse beskytningen vi ble utsatt for, besluttet jeg å beordre besetningen til å forlate skipet. Jeg slo stopp i maskinen og blåste «alle mann fra borde» i dampfløyten. Jeg ventet litt før jeg gjentok signalet i håp om at ubåtene ville dempe litt på den morderiske skytingen når de fikk høre at skipet skulle forlates. Tyskerne fortsatte uanfektet.»

Sigmund Frette, prestesønn fra Frøya, oppvokst på Nesna i Nordland, valgte sjøen til arbeidsplass. Han var med da barken «Sagitta» ble senket i Nordsjøen under 1. verdenskrig og karene måtte ro i tre døgn før de nådde land nord for Haugesund. Noen uker senere lå han atter i vannet etter at Bergenskes Canis var blitt torpedert. Nå var det en ny verdenskrig, og igjen var kaptein Frette torpedomål. Denne gang gikk det ut over motortanker «Lise».

Utkikken fikk først øye på en ubåt i overvannsstilling på babord låring, bare en kabellengde borte. Han rapporterte til annenstyrmann, som øyeblikkelig ga ordre til å legge roret hardt styrbord, samtidig som han satte alarmen i gang. Utkikken ble straks sendt ned for å melde fra til meg, men før han hadde rukket ned trappen fra broen, smalt det første skuddet fra ubåten.

Nå fulgte en intens kanonild. Ilden ble hovedsakelig rettet mot skipets akterdel hvor de fleste av mannskapet hadde sine lugarer. Granatene eksploderte overalt, rundt kanonen, i mannskapslugarene og på båtdekket. Babord livbåt ble umiddelbart knust til pinneved og ammunisjonsrommet satt i brann. En annen ubåt dukket opp på babord side og begynte å beskyte midtskipet og broen.

Voldsomt blodbad

Slik innleder kaptein Sigmund Frette sin offisielle beretning om det som hendte rederiet Ivarans motortanker Lise i Det karibiske hav den 12. mai 1942, for drøyt 83 år siden, i 2025. Forliset er blitt berømt – hva som vil fremgå av kapteinens beretning:

«Vi avgikk fra Southampton den 19. april med ferskvannsballast, bound for Curaçao. Etter å ha vært innom de vanlige ordrehavnene fortsatte vi vestover i konvoi. Til avtalt tid forlot vi konvoien og fortsatte alene. Dagene svant og alt gikk godt til om morgenen den 12. mai klokken 3.

Det var ingen måne. Mørkt, klart vær. Vinden østlig, styrke fire, og vår posisjon 95 mil nord av Bonaire. Vi sikksakket om en kurs som var noen grader vestlig for rett syd. Annenstyrmann hadde vakt sammen med rormannen. En vakt var satt opp på toppen av styrehuset, og ved kanonen på poopen sto en motormann klar.

Så braket det løs! Tyskerne nøyde seg ikke med å bruke kanonene, de spilte opp med maskingeværene og anrettet et voldsomt blodbad. Det lå døde overalt.

Kapteinen fyrer løs!

På båtdekket midtskips befant seg nå fem mann som ved et mirakel var unnsluppet fra akterskipet i levende live. De forsøkte å sette ut motorlivbåten på babord side, men skytingen var så voldsom at det måtte oppgis. 

Jeg ga karene ordre om å sette ut den lille lettbåten (eller «jiggen», som vi kalte den) på styrbord side. Knapt hadde de forlatt motorbåten før den ble skutt i filler og bensintanken kom i brann.

Imens holdt jeg øye med ubåtene. Den ene befant seg mindre enn en kabellengde fra oss, rett babord. Følgelig fant jeg tiden inne til å tilbakebetale noen vekslepenger. Jeg la vårt dobbelte Hotchkiss maskingevær an fra babord broving og ga ubåten det glatte lag fra alle beltene.

Sporlysene gikk rett i målet, så det ut til, men det var umulig å se om de anrettet noen større skade. Ubåten innstilte skytingen mens jeg tømte maskingeværet, men fortsatte med det samme kanonaden var over.

Det var ikke mer å gjøre på broen. Jeg kastet kisten med de hemmelige dokumentene over bord og gikk ned på båtdekket. Ikke en eneste brukbar livbåt å se. Begge på babord side var splintret og styrbords bakre livbåt var vekk.

Jiggen fløt fritt da fanglinen var røket. Skipet sto i flammer, men ubåtene fortsatte å skyte. Jeg kunne ikke se noen av besetningen om bord, bare annenstyrmann som hadde låret jiggen.

Vi hoppet i sjøen, begge to, og ble like etter trukket opp i jiggen. Vi rodde et stykke vekk for å komme bort fra skuddlinjen. Så la vi oss stille for å avvente begivenhetenes gang.

Lise – vårt stolte skip – var et sørgelig skue. Det brant flere steder, mest akter, og hun lå allerede tungt i sjøen. Plutselig lød et brak. En torpedo rammet skipet midtskips og Lise begynte langsomt å synke. Akterenden gled først under vann. Like etter skyllet bølgene over baugen og så ble alt ble stille. Klokken var omtrent 04:15 om morgenen, 12. mai 1942. Det begynte å lysne av dag. 

Dramatisk loddtrekning

Så snart det var lyst nok, gjennomsøkte vi forlisområdet etter overlevende. Det fløt vrakgods overalt. Vi fant flåtene. På den ene satt syv mann. De hadde kastet seg i dekning da ubåtene startet bombardementet. Under en liten pause i skytingen hadde de forsøkt å få ut en av flåtene. Men akkurat da eksploderte torpedoen i skipssiden og formelig delte Lise i to.

De hadde klamret seg til malerflåten. Først da skipet var gått ned, fant de redningsflåtene og berget seg opp på en av dem.

Telegrafisten fortalte at han midt under bombardementet hadde forsøkt å sende ut nødsignaler, men apparatene var skutt i filler. Tredjestyrmannen hadde forsøkt å komme seg til kanonen akter, men nådde ikke frem på grunn av den voldsomme skytingen. Av de syv på flåten var han og elektrikeren såret. Ingen hadde sett hvor det ble av styrbord livbåt.

Vi tok alle syv om bord i jiggen. Det viste seg snart at den vesle farkosten var overlastet, og vi besluttet derfor å vende tilbake til flåtene. Førstestyrmannen tilbød seg frivillig å gå over på en flåte, men vi ble enige om at alle usårede skulle trekke lodd om hvem som skulle gå på flåten og hvem som skulle være igjen i jiggen.

Med de tre sårede ville det bli åtte mann i båten og fem på flåten. Båten skulle deretter forsøke å nå land hurtigst mulig og sende assistanse ut til karene på flåten. Et skjebnens lotteri!

Loddtrekningen var det eneste riktige. Hadde vi fortsatt med alle mann i jiggen, ville vi uten tvil gått nedenom og hjem. Før vi skilte lag ble alle forsyningene undersøkt og funnet i orden. På flåten hadde de dessuten en del ekstra klær og en medisinkiste.

Et nøtteskall i kuling fra nord

Vi satte seil på jiggen, forlot flåten ved åttetiden om morgenen og satte kursen sydover. Det gikk fint den første dagen, og vi gjorde god fart. Ingen andre skip var å se. Om natten blåste det opp til stiv kuling med høy og krapp sjø.

Båtvant fra barnsben av og med seiling som hobby har jeg hatt mange friske seilaser i min tid, men den seilasen som nå fulgte, var uten tvil den tøffeste jeg har vært med på.

Vi lenset rett unna været med klossrevet seil for å holde styringen. Brottsjøene hopet seg opp akterut og kom fresende etter oss med toppen flerrende hvit som en tanngard. Den vesle jiggen vår ble kastet ende til værs, vippet over toppen og rauset ned i kløften på den andre siden mens skavlene freste langs relingen.

Noen av dem smatt over rekken og truet med å fylle båten en rekke ganger. Karene øste med alt som innhult var for å holde vår smekre lille farkost noenlunde lens.

Brottsjøene ble høyere og høyere, villere og villere. Bare vi klarte å holde styringen slik at jiggen ikke giret og ble kastet på tvers! I så fall var det ute med oss. Gudskjelov at noen ble tilbake på flåten. Med full last hadde det vært selvmord.

Stor takk og anerkjennelse til matros Henriksen, en gammel sjømann fra Arendalskanten. Han hadde vært ute i et uvær før. Selv om han var spekket med granatsplinter, var han en strålende kar å ha til avløsning ved roret hver gang jeg kjente at kreftene ebbet ut.

Ved daggry hadde vinden slakket så pass av at vi kunne sette kursen sydover igjen. Utpå dagen fikk vi landkjenning – det måtte være Curaçao. Vi seilte så høyt mot vinden som mulig, med vinden inn fra babord, men ble sendt vestover av strømmen og passerte øya et godt stykke i le. Lenger fremme skimtet vi land igjen – Venezuela!

Klokken fem om ettermiddagen fikk vi endelig skip i sikte. En patruljebåt. Vi heiste 17. mai-flagget vårt, svingte med årer og klær og heiste seilet opp og ned. Endelig dreide patruljebåten av og kom settende. 

Det var noe forunderlig kjent med patruljebåten. Og ganske riktig, det var en norsk hvalbåt under hollandsk flagg. Sjefen ombord var hollender, men nestkommanderende var nordmann og de fleste av besetningen var nordmenn. De lå på patrulje utenfor Curaçao da de fikk se signalene våre og skjønte at vi ikke tilhørte den lokale fiskerbefolkningen. «Hvor i all verden kommer dere fra?» lød det på godt norsk.

Sjøen gikk høy, men det gikk fint å få de sårede ombord. Til slutt fulgte vi andre etter og lot jiggen seile sin egen sjø – det var umulig å få den ombord. Den virket så liten og uanselig der den vugget av sted. Utrolig at den hadde reddet oss gjennom kuling og stor sjø, det vesle skallet der!

Klokken ni om kvelden gikk vi i land – og ble sendt rett på sykehus.

Etter noen dager kom nyheten om at en livbåt med åtte mann var blitt funnet i god behold. Alle fra Lise. Lettelsen var enorm. Nå gjensto bare flåten. Først onsdag 3. juni kom gledesmeldingen om at også den var funnet, med alle mann i god behold. De hadde hatt den hardeste reisen. 20 dager på en skrøpelig flåte som de måtte surre seg fast til i det verste uværet. 

Den 20. dagen ble de endelig observert av et fly. Og to timer senere dukket den hollandske passasjerbåten M/S Sokrates og tok dem om bord.

Torpedert – for annen gang!

Tre dager senere fikk vi skipsleilighet inn til fastlandet. Vi skulle følge med passasjer-damperen «Crijnssen» til New Orleans.

Onsdag 10. juni befant vi oss fremdeles i Det karibiske hav, men nærmet oss Yucatán-stredet. Klokken 6:30 ringte gongongen til middag, men vi var ennå ikke ferdig med cocktailen i baren – heldigvis! Hadde vi oppholdt oss i spisesalen, ville det ikke blitt stort igjen av oss.

Klokken 6:35 kom torpedoen! Vi ble slengt hulter til bulter og måtte kave oss frem mellom bord og stoler og alskens inventar. Lukten av TNT var kvalmende.

Skipet krenget over til styrbord og begynte øyeblikkelig å synke. På vei opp på dekk huket jeg tak i et livbelte i en kasse og fant frem til livbåten som jeg var fordelt til. Kapteinen blåste i fløyten – alle mann fra borde! På babord side kom båten fint ned i sjøen, selv om skipet ennå gjorde stor fart. Hvordan det gikk på styrbord side, kunne vi ikke se. 

Båten vår var lastet til ripen, 29 personer i alt, deriblant samtlige fra Lise unntatt matros Henriksen og lettmatros Fredrik Larsen, som vi håpet var kommet med i en av de andre båtene.

Utpå ettermiddagen kom to handelsskip stimende ned mot oss. Den første var en stykkgodsbåt som passerte oss. Den andre var en svær kisbåt som svingte opp for å ta oss ombord.

Alle «gode ting» er tre!

Skipet var S/S «Lebore» av Baltimore på 24 000 tonn. Jeg lot meg motstrebende overtale til å gå om bord. Intet levende liv var å se i farvannet, og Lebore seilte videre på sin kurs mot Panama-kanalen.

Fredag og lørdag gikk uten at noe hendte. Men så …

Søndag 14. juni klokken 2:50, midt på natten, ble Lebore rammet av en torpedo på styrbord side. Eksplosjonen var voldsom. Skipet krenget sterkt over og begynte øyeblikkelig å ta inn vann. I neste øyeblikk ble signalet «Alle mann fra borde» gitt, og vi strømmet til livbåtene. Været var overskyet, mørkt, men pent.

Jeg tilhørte nr 1 livbåt. Vi hadde inntrykk av at de fleste kom seg velberget ned på vannet. Vi rodde vekk og traff på en flåte som var overfylt. Vi tok fire mann fra flåten, blant disse vår tele­grafist Sivertsen og matros Silden fra Lise.

Like etter ble Lebore rammet av torpedo nr 2. Den traff under poopen, men skuten fløt frem­deles.

I mørket så vi ubåten, den styrte rett mot oss. På praiehold ble vi anropt fra ubåten.

− Boat ahoy! Come alongside!

På godt engelsk lød det fra ubåten:

− Is the captain there?

Vi svarte «No» − kapteinen var ikke her.

− Where is the captain?

− Vet ikke. Antar han er ombord fremdeles.

− What is the name of the ship?

− Lebore.

− Where from?

− Fra Baltimore.

Dermed bruste det i sjøen og ubåten stakk av. Like etter sendte den en salve mot broen på Lehore. Den var nok tiltenkt kapteinen i tilfelle han fremdeles var ombord.

Vi drev til det lysnet av dag, og da kunne vi telle tre flåter og fire livbåter på vannet. Midt på dagen ble vi oppdaget av et amerikansk fly. Det kretset over oss et par ganger. Allerede neste dag kom et amerikansk marinefartøy og tok oss ombord.

Dermed var min tredje torpedering i løpet av 33 dager et faktum. Jeg hadde overlevd tre store forlis, og det var ikke uten en viss tilfredsstillelse jeg kunne meddele dette til min familie hjemme i Norge.

Nå var vi kommet så langt at vi kunne telle opp de overlevende fra Lise. Alle som var gått i livbåtene eller på flåtene, hadde overlevd, men flere av besetningen hadde fått sår og skader under de voldsomme angrepene. Det ble en stor gjenforening i havnebyen der vi ble landsatt. 

Dette ble også slutten på mitt aktive sjømannsliv. Jeg hadde opplevd mer enn de fleste i løpet av et par måneder i 1942. Jeg hadde sett venner og kollegaer dø, og jeg hadde kjent på angsten for å bli liggende igjen i havet. Men jeg hadde også sett styrken i samholdet og pågangsmotet hos norske sjøfolk i krigstid. Det er minner som aldri slipper taket.»

20 dager på en liten flåte

De fem på flåten fra M/T Lise hadde en noe mer dramatisk reise enn Frette i jiggen. 

De første dagene etter forliset hadde de drevet for drivanker og ventet på unnsetning fra land. Den tredje dagen trodde de at hjelpen var nær da et fly gikk i lav høyde over flåten. Men de var ikke blitt observert.

Den fjerde dagen oppga de håpet om hjelp fra land, og begynte å innrette seg for en lengre seilas. Vannet ble rasjonert, årene surret sammen til mast og seil ble laget av seilduksstrimler. Navigasjonen måtte foregå etter stjernene om natten og solen om dagen.

Den syvende dag fikk de se en tankbåt komme styrende rett mot dem, men den sikksakket og gikk på en annen kurs – uten å observere flåten. Tankeren gikk så kloss forbi at de kunne se folkene på dekket!

Så kom uværet!

De fem i flåten måtte surre seg fast for ikke å bli skylt over bord. Da været ga seg, laget de seg en fiskeline ved hjelp av seilduksgarn. Første fangst var en liten hai som de kokte og spiste. Bedre at de spiste haien før haien spiste dem, fant de ut. Noen dager senere fikk de en kjempestørje på kroken. Alle mann måtte delta i basketaket før de fikk avlivet den. Størjen smakte bedre enn haien. En stor skilpadde ble fanget og holdt i fangenskap som reserveproviant. Men en dag var dens skjebne beseglet. Den smakte godt.

Imens sloss de skipbrudne med haiene. En frekkas bet seg fast i styreåren, men måtte gi slipp etter et kort håndgemeng.

Den 20. dagen på flåten, 31. mai, fikk de se et fly langt borte. De hadde ingen forhåpninger om å bli oppdaget denne gangen heller, men plutselig skiftet flyet kurs og kom settende mot dem. Flyet forsøkte å kaste noe ned til dem, men det landet så langt borte at de nådde ikke frem med sin tungrodde farkost.

To timer senere bruste en båt opp langs flåten, en hollandsk passasjerbåt, M/S «Sokrates». De var reddet. På sin 20 dagers seilas hadde flåten tilbakelagt 700 nautiske mil. Alle var heldigvis friske og i god behold.

Onsdag 3. juni fikk det norske konsulatet i Curaçao melding om at fem mann på en flåte var blitt reddet og ville komme til Curaçao i løpet av dagen. Gjensynsleden var stor.