Thomas, Peter og Mikael skulle på fisketur. I sanden gjorde de et utrolig funn

Det var bare én uke igjen av sommerferien da brødrene Peter og Mikael Holst-Hedberg, som bodde på Lidingö i Stockholm, tok med seg kameraten Thomas Andreen til strandkanten for å fiske abbor i Islingeviken. Peter var mesterfiskeren og ledet ekspedisjonen, som gikk gjennom skogholt mellom klippefylte strender, til det beste markstedet på hele øya.

Ved en klippe var det skygge som gjorde at jorden ofte var litt bløt og tung, og der trivdes de største markene. Peter gravde, og Mikael plukket markene så fort det begynte å røre seg i jorden, mens Thomas sto og myset mot solen.

Plutselig støtte Mikael på noe rart. Han og Peter falt ned på knærne og hjalp hverandre med å grave frem det som lå begravd i jorden. Guttene dro snart frem en tung skinnpose. Det skranglet da de løftet posen. Peter åpnet den og tittet ned på utrolig mange vakre juveler som skimret i solskinnet!

En enorm skatt

Guttene sprang hele veien hjem til der de bodde. Vel hjemme satte de seg på fortauet utenfor, åpnet posen og helte ut innholdet: gull, diamanter, safirer, smaragder og rubiner. En enorm skatt!

I samme øyeblikk kom den noe eldre Bengt gående langs gaten. Han innså at det måtte dreie seg om tyvegods og tok med seg både guttene og juvelene hjem til faren sin. Og sammen med ham dro de til politistasjonen.

Da de helte ut juvelene på disken hos politiet, ble det raskt liv og røre på politistasjonen. Konstablene Gunnar Westman og Nils Tingsén kjente straks igjen noen av gjenstandene, som hadde forsvunnet ved et innbrudd hos kommandørkaptein Schulze på Lidingö én uke tidligere. Sikkert var de andre juvelene likeledes bytte fra andre innbrudd. De to ringte stadsfiskalen, som hadde ansvar for å etterforske forbrytelser, reise tiltale i straffesaker på bynivå og overvåke at lover og orden ble opprettholdt.

Stadsfiskal Folke Åreskog hadde vært hjemme hos Schulze og gjort en grundig åstedsundersøkelse. Saken hadde vært svært merkelig. Det fantes ingen merker eller spor på åstedet, bortsett fra at det så ut som om noen hadde klatret opp en svært høy og glatt søyle. Ved foten av søylen fantes et relativt lite fotavtrykk.

Tatt på fersk gjerning

Politiet kontaktet en ekspert på verdifulle steiner, som konstaterte at mange av juvelene hadde en svært eksklusiv opprinnelse og sikkert ikke engang hørte hjemme i Sverige. Politiet var sikre på at gjerningsmannen ville komme tilbake for å hente sitt bytte. Så i flere netter satte de ut politipatruljer ved stedet for å se om noen dukket opp for å hente juvelene.

Under flere søvnløse netter satt politimennene og spanet fra en villa i nærheten, strategisk beliggende et stykke oppe på en ås med utmerket utsikt over både funnstedet og en parkeringsplass som lå noen meter unna. Brødrene Peter og Mikael ble tilbudt av politiet å være med som observatører, men moren deres sa blankt nei til dette.

Etter noen netter stoppet en liten, grå varebil ikke så langt fra stedet, og en lav mann hoppet smidig ut fra bilen. Politiet gjorde seg klare for å pågripe ham, men han fylte bare på litt olje og forsvant deretter hastig fra stedet. En skuffelse for den spanende politistyrken.

Men natten deretter kom samme mann tilbake. Han parkerte bilen sin og hoppet enkelt over en høy mur. Politimennene styrtet etter han. Der fant de mannen febrilsk gravende i jorden på det stedet der guttene hadde funnet posen med de verdifulle smykkene.

Etter litt tumulter ble mannen, som ikke var svensk, pågrepet og ført til arresten. Den pågrepne valgte å ikke snakke under de kommende avhørene, og politiet gikk ut med en internasjonal etterlysning til Interpol. Ved hjelp fra Paris og Frankrike kunne den pågrepedes identitet snart fastslås: Mannen het Herman Kruithof, eller «Panteren» som han også ble kalt, og var en velkjent, nederlandsk juveltyv og fasadeklatrer.

Gjorde politiet til latter

Herman Kruithof viste seg å være internasjonalt etterlyst for en rekke innbrudd i både Sverige og resten av Europa. Blant annet hadde fyrsteparet av Monaco fått besøk av «Panteren». Fyrst Rainier og hans hustru, Grace Kelly, hadde våren etter bryllupet deres blitt frastjålet flere elskede juveler, som man var sikker på at den nederlandske fasadeklatreren hadde stjålet.

De tre svenske guttene hadde avslørt en mesterforbryter som lenge hadde gjort rettsvesenet i flere land til latter. Bevisene mot han var svært sterke.

Herman Kruithof hadde vokst opp med en streng og religiøs far i Haag. Etter at faren hans låste ham inne om kveldene, roet den unge Herman seg med å klatre ut gjennom vinduet og deretter klatre opp og ned på de høye husene i byen.

I tenårene begynte han å stjele, men da andre verdenskrig kom og nazistene marsjerte inn i det lille landet, ble Herman Kruithof sendt til en arbeidsleir i Tyskland. Han rømte til Frankrike og gikk med i motstandsbevegelsen, der han gjorde kometkarriere.

Han ble videre sendt til England for spesialutdanning og kom så tilbake som kommandosoldat. Men da Herman fikk høre at hans tropp skulle sendes til Indonesia for å slå ned lokale opprør, valgte han å desertere.

Blånektet

Da det svenske politiet presenterte alle opplysningene for Herman Kruithof, ristet nederlenderen bare på hodet – han var ingen tyv. Politiet pekte på alle bevis. I bilen hans hadde politiet funnet både gevær, ansiktsmaske og knokejern, og hans fotavtrykk passet perfekt med det politiet hadde funnet hjemme hos kommandørkaptein Schulze på Lidingö.

Frustrert forsøkte politiet å presse frem en tilståelse, men Herman Kruithof bare smilte. Ifølge ham var det en kamerat, Marcel fra Dijon i Frankrike, som var den skyldige. Selv var han bare en uskyldig stakkar på jakt etter et hjem og jobb i det nye Europa, som var i ferd med å ta form etter krigens slutt.

Mens Kruithof ble grillet av politiet, ble de tre fiskende guttene kjendiser over natten. Stadig banket det på døren – både aviser og radio gjorde alt for å få et intervju med guttene og foreldrene deres. Samtidig som Herman Kruithof blånektet og sjarmerte omgivelsene, koblet Interpol inn Scotland Yard. Europas politikorps samkjørte sine registre med hverandre.

Snart måtte han se seg beseiret av det svenske rettsvesenet. Herman Kruithof ble dømt til fire års straffarbeid og livstids utvisning. Da han kom ut i 1959, var de to brødrene redde for at han plutselig skulle stå ved senge- foten deres en natt for å ta hevn. Det svenske politiet forsikret dem om at de ikke trengte å være urolige, for Herman Kruithof hadde aldri vist seg å være voldelig. Og da han ble frigitt, forlot han da også landet med ferge fra Malmös havn, uten å lage noe videre oppstyr.