Slik skulle Nord-Norge tas: – Parallellene til dagens situasjon er mange
Nord-Norge lå åpent for sovjetiske styrker. Plan for invasjon i nord forelå. Spitsbergen, Troms og Finnmark kunne bli sovjetisk på få dager. Den norske utenriksministeren hadde gått med på å dele Svalbard med Sovjetunionen. Norge ble reddet av muskler som i dag truer med å forsvinne.
Panikken slo rot langt inn i regjeringen og vokste videre inn på Slottet.
Stalin hadde hissige planer i Arktis og økte presset. Norsk etterretning fanget opp illevarslende opplysninger: Sterke krefter var i sving med å forberede invasjon i Nord-Norge, og slik sikre Sovjet fri utseiling til Atlanterhavet fra isfrie baser. Støtten fra vår nærmeste allierte, USA, var usikker.
Amerikanerne var mest opptatt av å få sine soldater hjem fra Europa våren og sommeren 1945. Og Norge hadde ingen realistiske muligheter til å forsvare Nord-Norge på egen hånd.
− Parallellene til dagens situasjon er mange, sier Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og ekspert på stormaktspolitikk. Han legger til:
− Men det er også én stor forskjell.
i Arktis under et nattlig møte mellom utenriksministrene Vjatsjeslav Molotov (over) og Trygve Lie (under) i Kreml året før.
Krevde Svalbard
Den Røde Armes innmarsj i Øst-Finnmark i slutten av oktober 1944 hadde skapt glede og håp i det tyskokkuperte Norge. Trygve Lie (Ap), utenriksminister i den norske eksilregjeringen, reiste til Moskva for å diskutere Sovjets bidrag til frigjøringen av Finnmark. Den siste natten av oppholdet i Moskva ble Lie bedt om å komme til sin sovjetiske kollega Vjatsjeslav Molotovs kontor i Kreml.
Der ventet en overraskelse:
− Sovjet var ikke fornøyde med Svalbardtraktaten og krevde samstyre over Svalbard og å få overta Bjørnøya. Hendelsen ble opplevd som truende press på Norge på et tidspunkt hvor sovjetiske styrker allerede sto i Øst-Finnmark, forteller historieprofessor Stian Bones ved UiT Norges arktiske universitet.
Få misforsto realiteten bak de pyntelige frasene. Norge ville miste herredømmet over øygruppen, det vestlige Barentshavet og gradvis Troms og Finnmark. Og Aps regjering i eksil hadde i det alt vesentlige gått med på kravene.
Da Trygve Lie senere redegjorde for Sovjetunionens krav overfor Stortinget og redaktørene i Oslo-pressen, forlangte han at saken skulle holdes hemmelig. Og partiene holdt kjeft. Det samme gjorde avisene. Da det norske folk gikk til valg høsten 1945, kjente de ikke til trusselen mot Norges suverenitet i nord – som Ap hadde rotet landet borti.
Men norske militære og politiske topper hadde lenge vært vel kjent med trusselen.
Et uanmeldt besøk i Tromsø i mai 1945 hadde derfor utløst panikk.
Spionfrykt
Noen dager etter at Norge igjen var blitt fritt, hørte den daværende øverste militære sjef i Troms, oberst Otto Munthe-Kaas, plutselig motordur utenfor kontorvinduene.
Et uanmeldt sovjetisk Catalina-fly sneiet hustakene i Tromsø og landet i sundet mellom byen og fastlandet med to sovjetiske etterretningsoffiserer om bord, oberst Aleksandr Poljakov og oberstløytnant Mikhail Jankelevitsj. At russerne kom på besøk i fredsdagene, var i og for seg ikke unaturlig, ikke minst fordi det i Norge var flust med sovjetiske krigsfanger som ventet på å komme hjem.
«De var helt uinteressert i repatrieringen av sine landsmenn,» skrev Munthe-Kaas. Han fryktet russerne var spioner som ville sjekke tempoet i avvæpningen av de tyske styrkene: «De ville ha rede på det totale antallet fiendtlige tropper, hvordan tyske skipsbevegelser ble kontrollert og en lang rekke andre spørsmål.»
Panikk
Munthe-Kaas’ iltelegram utløste alarm i den allierte overkommandoen. Nord-Norge lå i et militært vakuum, skapt av britenes og amerikanernes uvilje mot å prioritere nordflanken. Bare en håndfull allierte tropper fantes nord for Trondheim. Finsk Lappland, Finnmark og Nord-Troms var brent og tømt for folk.
Den røde hær kunne, nærmest uten motstand, marsjere fra Kirkenes til Tromsø, og fra Rovaniemi til Narvik. På få dager ville Nordkalotten kunne være under sovjetisk kontroll.
Munthe-Kaas’ sjef, britenes øverstkommanderende i Norge, general Andrew Thorne, reagerte med panikk.
Den britiske offiseren forlangte at den norske obersten skulle sette den sovjetiske delegasjonen i husarrest, og beordret 304 Brigade med 3000 mann nordover. Det gjaldt å redde stumpene om de verste spådommene slo til.
«Jeg trodde først at offiserene besøkte byen i forbindelse med evakueringen av russiske krigsfanger, men de røpet i stedet en nokså påfallende interesse for militære spørsmål», skrev han til sjefen for Imperiets generalstab, feltmarskalk Sir Alan Brooke, og fortsatte syrlig:
«Min konklusjon var at formålet var spionasje. I min mistenksomme hjerne festet tanken seg at delegasjonen ville returnere til Murmansk med oppmuntrende rapporter om den nåværende allierte kontrollens overordentlige svakhet. Det ville igjen gi Kreml den lykkelige idé at de umiddelbart burde bistå oss med avvæpningen og straks sende sovjetiske tropper til hjelp og oppmuntring.»
Knipetang i nord
Thorne var blitt enda mer urolig om han hadde kjent til innholdet i forslaget som faktisk ble lagt på Stalins bord – basert på rapporten fra de to sovjetiske spionene:
«Gi ordre til Generalstaben i Den røde hær om umiddelbart å gi ordre om å forflytte avdelinger fra 14. selvstendige armé, som står i Nord-Norge, til den nordvestlige delen av Norge, til og med Narvik.»
Nord-Norge skulle besettes.
Få dager senere ble de første forberedelsene til en innmarsj avdekket i en etterretningsrapport:
«12. juni har Den russiske kontrollkommisjonen begjært at et regiment (...) skal flyttes til Tornedalen. Man har rekvirert skoler og andre forlegningsmuligheter i Uleåborg for 6000 russiske militære samt 280 hester. Ryktet sier at disse tropper skal transporteres med bil over Torneå og Muonio til Nord-Norge. Russerne har begjært inngående opplysninger om Torne-elv.»
En sovjetisk styrke i Muonio ville på få timer kunne stå i Skibotn – med fri vei derfra til Tromsø. Hvis styrken ble støttet av marineinfanterister fra sjøsiden, ville Nord-Norge være fanget som i en knipetang.
Kanskje var Stalins planleggere blitt oppmuntret av strømninger i USA:
− Mot slutten av krigen fantes krefter i det amerikanske utenriksdepartementet som mente Sovjet hadde noen poenger. Offisielt fastholdt de at Svalbardtraktaten burde beholdes, og med den full norsk suverenitet. Men viktige aktører kunne være med på å inngå et kompromiss med Sovjet og inngå en deal om Stalin presset på, sier professor Stian Bones.
Churchill bekymret
I London hadde Churchill fulgt Stalins aggresjon med stigende uro:
«Den røde hær står lenger vest i Europa enn noen gang før i historien – bortsett fra i Napoleons tid», hadde han sagt i et regjeringsmøte våren 1945. «Overmakten er fullstendig, og de kan når som helst marsjere tvers over Kontinentet og drive oss tilbake til vår egen øy – om de skulle falle for fristelsen. Styrkeforholdet er 2 til 1, og amerikanerne har hastverk med å vende hjem. Situasjonen i Europa har aldri bekymret meg mer enn akkurat nå.»
Churchill hadde derfor i dypeste hemmelighet gitt ordre om å forberede en preventiv krig mot Sovjetunionen, kodenavn Operasjon Unthinkable (Utenkelig). Britene skulle i samarbeid med allierte og tyske styrker drive Den røde hær tilbake til Sovjetunionens grenser før krigen. Det er sannsynlig at de om lag 140 000 tyske soldatene i Troms, med en kjerne av hardføre bergjegere, ble holdt i beredskap for nettopp det utenkelige oppgjøret.
Men KGBs spioner i England hadde lekket Unthinkable-planen til Moskva, og Stalin var ytterst mistenksom da de store møttes for siste gang i Potsdam i juli 1945:
«Dere har i Norge 400 000 tyske soldater, som ikke engang er avvæpnet», sa han til Churchill under konferansen. «Ingen vet hva de venter på.»
Churchill skyndte seg å svare: «Jeg forsikrer marskalken om at jeg akter å avvæpne troppene i Norge. Jeg holder dem ikke som et ess i ermet for bruk i tilfelle det skulle oppstå misforståelser i nord.»
Det var Churchills siste ord som britisk statsminister.
Og det er ikke sikkert at han snakket helt sant.
Stalin tok i alle fall mistenksomheten med seg tilbake til Kreml, der sterke krefter fortsatt presset på for en innmarsj i Nord-Norge.
− Lite tyder på at ledelsen i Sovjet hadde reelle planer om å overta norske områder, sier historieprofessor Stian Bones, men presiserer at frykten for sovjetisk invasjon lenge var høyst reell på norsk side.
Én stor forskjell
I oktober 1945 ble alle sovjetiske planer om å ta deler Nord-Norge skrinlagt.
Kanskje var de vestalliertes monopol på atomvåpen utslagsgivende. Kanskje var frykten for motstand fra en kraftfull, seiersvant, velutstyrt og hypermoderne britisk krigsmaskin for stor til å forsvare en sovjetisk provokasjon. Tyske bergjegeres blokadeposisjon i Indre Troms kunne bli et kostbart problem.
Den røde hær ble trukket ut av Varanger. Stalin var mer opptatt av å få sin vilje i Sentral-Europa.
Senere bidro etableringen av Nato til å gjøre okkupasjon av Nord-Norge mer risikabelt enn fristende. Den godt innkjørte sovjetiske krigsmaskinen ble satt i avskrekkingsmodus og krigsøkonomi erstattet med fredsøkonomi og gjenreisning.
Nå knives stormaktene igjen om kontroll over Arktis. Igjen ønsker tunge krefter i USA å overlate Europa mer til seg selv. Russland har igjen territorielle ambisjoner, har omstilt sin økonomi til krigs-modus, og har konsentrert svært mye kampkraft i nordområdene. Begynner situasjonen i nord å ligne mer og mer på den som skapte frykt for sovjetisk invasjon?
Forskjellen er at argumentene som stagget Stalin i 1944 og de første årene etter krigen, ikke har samme tyngde i dag. Russland har egne atomvåpen. Nato skrangler. Britene er ikke lenger en slagkraftig krigsmakt. Og Norge har erkjent at vi ikke kan forsvare Finnmark og Troms på egen hånd.
− Dagens situasjon ligner på situasjonen rundt slutten av 2. verdenskrig, sier Stian Bones.
og ut av Atlanteren.
− Men den store forskjellen fra 1940-tallet er at USA har en sterk egeninteresse i at russiske ubåter med atomvåpen ikke kommer ut fra basene ved Murmansk uoppdaget. Russerne må gjennom et grunt farvann der de kan stoppes, og USA vil ha interesse for dette området − uavhengig av om de er medlem av Nato eller ei, sier Iver B. Neumann ved Fridtjof Nansens Institutt.
