Enarmet general skulle redde Norge – rotet bort hele Trøndelag

Konseptet «En aldeles mislykket rednings­aksjon» har fått en egen betegnelse i det engelske språket:

«Namsosized».

Bak betegnelsen står fiaskoen til en enøyd, enarmet engelsk general uten tillit til nordmenn og tiltro til allierte styrker – og som skulle rydde tyskerne ut av Trondheim i april 1940.

Generalmajor Adrian Carton de Wiarts besøk i Norge endte i et Namsos i ruiner, et Trondheim der tyskerne hadde befestet seg enda bedre, og det som i dag betegnes som en regulær fiasko: Operasjonen som skulle sikre britene et fotfeste i Midt-Norge for senere å kunne drive tyskerne ut av Norge, endte som en sammenhengende rekke med katastrofer og ulykker.

«Den elegante piraten»

I dagene etter angrepet på Norge 9. april presset ikke minst den hissige engelske marineministeren Winston Churchill på for å få til et alliert angrep og for å ta strategisk viktige Trondheim tilbake. Gjennom «Operation Maurice» skulle tropper landsettes i Åndalsnes og Namsos og angripe Trondheim nordfra og sørfra, og skvise tyskerne mellom seg i en såkalt «knipetangmanøver».

Det var ingen ukjent herremann som den 12. april ble beordret til generalstaben i London for å motta ordren om å reise til Norge og ta kommando «Operation Maurice»: 60-årige generalmajor Adrian Carton de Wiart, den «elegante piraten», var berømt for sitt personlige mot under 1. verdenskrig.

Han ropte «fremad» og gikk foran sine egne menn mens kulene pep omkring ørene. Men ryet hadde kostet: Venstrearmen mistet han på slagmarken. Over det som en gang hadde vært hans venstre øye, satt en svart lapp.

De drøye 20 årene etter 1. verdenskrig hadde generalen tilbrakt tida som fisker og jeger i de polske skogene. Da tyskerne angrep Polen i 1939, greide han å komme seg til Romania og videre over til England – der han meldte seg klar til kamp.

Innbød til bombing

15. april 1940 ankom Carton de Wiart og hans adjutant Namsos med sjøfly. 2000 vernepliktige nordmenn og deres to offiserer som sto og ventet, ble tatt i øyesyn. Generalen skal høylytt ha slått fast at dette var den mest ubrukelige gjengen han noen gang hadde sett.

Og General Carton de Wiarts stab? Den var ved en feiltagelse satt om bord på et skip med kurs for Narvik.

Natt til 20. april ble britiske og franske styrker landsatt i Namsos. Totalt 5000 soldater og utstyr skulle i land i havnen der innløpet var trangt og dybden altfor liten for de store krigsskipene. I hastverket havnet tonnevis av utrustningen i sjøen under lossing.

Andre livsviktige leveranser ble igjen om bord på skipene. Britene, som utgjorde alt fra proffe marinejegere til helt uerfarne frivillige, sto der uten våpen, ammunisjon eller kjøretøy.

Verst var likevel de store mengdene som kom i land, men som ble liggende på havna og utgjøre en åpenlys invitasjon til Luftwaffes blodtørstige piloter. Tre fly av typen Heinkel 111 kom presis klokken 10 om formiddagen 20. april inn over Namsos.

Bombene begynte å regne over de alliertes utstyr, havneanlegget – og hele trebebyggelsen i den lille trønderbyen. Fire og en halv time senere var alt sprengt i lufta eller sto i lys lue.

Ikke nok med det; flere av de sentrale offiserene fra det franske elitekorpset Chasseurs Alpins ble såret og dermed satt ut av spill.

Likte ikke franskmenn heller

Da mørket omsider la seg på Hitlers 51-årsdag, hadde 60 flymaskiner kastet sin eksplosive last over Namsos. Av 540 private hus, var omtrent halvparten totalskadet og resten mer eller mindre ødelagt. I løpet av få dager ble 4000 sivilister husløse.

«Det er umulig å lande mer utstyr eller flere menn. Jeg ser små muligheter til å gjennomføre en avgjørende operasjon, enn si gjennomføre noen som helst operasjon, hvis ikke de fiendtlige flyaktivitetene blir betydelig hindret», rapporterte den – nå åpenlyst motløse – general de Wiart.

Fra overkommandoen i London hadde de Wiart med seg skriftlig ordre om ikke å stole på sine norske allierte. Britene mente at det norske forsvaret var «gjennomgående ineffektivt, dårlig trent, ikke til å stole på – samt umulig å dele hemmeligheter med».

Verst var likevel at britene gikk ut fra at flesteparten av de norske offiserene var Quisling-tilhengere. De Wiart kunne – i henhold til sine ordre – trekke på nordmennene under ledelse av oberst Ole Berg Getz som hjelpestyrker, men de norske måtte ikke få kunnskap om de britiske planene.

Det løste seg ganske greit: Utstyr som kunne gjøre at briter og nordmenn kunne kommunisere med hverandre, fantes ikke. Generalmajor Adrian Carton de Wiart hadde ikke noe særlig respekt for franskmenn heller:

«Jeg ville bruke de franske styrkene som spydspiss. Men de følte ikke at de ønsket å bidra på denne måten, så lenge de manglet transport», noterte en frustrert de Wiart.

Nederlag i kø

Etter hvert satte grupper med briter og franskmenn seg i bevegelse sørover mot Trondheim. Særlig fort gikk forflytningen ikke, for få av bilene deres var kommet i land. Og når lastebilene omsider kom i land, var det med sommerdekk og uten kjettinger eller reservedeler – enn si trente sjåfører. Antiluftskyts var levert uten siktemiddel, mens det manglet ammunisjon til de lette kanonene.

21. april havnet britiske og norske styrker under voldsom ild fra tyskere som ventet 60 kilometer sør for Verdalsøra. 22. april ble briter angrepet i nærheten av Vist med kanoner på land, fra krigsskip på fjorden og maskingeværild fra lufta. 20 kilometer nord for Steinkjer støtte tyske og britiske styrker på hverandre.

Nå begynte det å røyne på for utslitte og uerfarne briter. «Moralen er sterkt rystet», bemerket de Wiart.

I telegrammer nærmest tryglet han London om en hurtig avslutning på dette militære marerittet. Målet med operasjonen – å innta Trondheim – ble mer og mer urealistisk for hver dag som gikk. Godt organiserte tyske bergjegerne hadde hatt tid til å sette seg skikkelig fast. Utfallet som egentlig hadde vært klart hele tiden, ble nå åpenlyst også for London:

Franske og britiske styrker måtte hentes ut før hele operasjonen endte i en gedigen katastrofe med enorme tap av menneskeliv.

Til ingen nytte

Ordren om retrett kom 2. mai.

I ordren inngikk en beskjed om at generalen de Wiart ikke skulle varsle nordmennene på forhånd. De Wiart handlet strengt etter boka. Bare få timer før briter og franskmenn ble hentet av marinefartøyer, ble øverstkommanderende for det norske bidraget til styrken, oberst Getz, orientert.

Det siste britene gjorde før de satte til sjøs, var å fyre av en siste salutt som ødela mengder med våpen og annet etterlatt utstyr for at dette ikke skulle havne i fiendens klør.

Tilbake lå Namsos, Steinkjer og flere bygdesentra i grus.

Og den største ironien i det hele? Egentlig var hele planen om å ta Trondheim blitt forlatt før noen av generalmajor Adrian Carton de Wiarts folk hadde rukket i land på norsk jord.

Men det var ingen i London som husket å si fra til generalen selv.

Knallhard dom over innsatsen i 1940

Den engelske militærhistorikeren Sir John Kiszely betegner hele det vest­allierte felttoget i Trøndelag i april 1940 som «en forhåndsprogrammert katastrofe».

I boken «Anatomy of a Campaign, The British Fiasco in Norway 1940» er John Kiszely nådeløs mot sine egne:

«Dårlig planlegging, dårlig dømmekraft, dårlig ledelse fra alliert side − men først og fremst fra britene» lyder i korte trekk oppsummeringen av hva som gikk galt. Og: God planlegging, gode vurderinger og ledelse» gjorde operasjonen til en tysk triumf.

− Dette sier en ekte ekspert, sier den norske militærhistorikeren Geirr Haarr.

− Sir John var i aktiv tjeneste og hadde flere topposisjoner som militær før han i 2008 ble pensjonert og kunne kaste seg over skriving av bøker. Jeg har møtt ham to-tre ganger. Dette er første gang at hendelsene i Namsos blir gjennomgått på en kritisk måte. Mange av dokumentene var hemmeligstemplet til langt utpå 1970-tallet − noen sågar til ‹90-tallet, og er først nå blitt hentet frem av nye generasjoner med historikere, sier Haarr, og legger til:

− John Kiszely kjenner de ulike militære aktørene, og kan på en fantastisk måte forklare hva som skjedde i de britiske kulissene. Å levere denne typen kritikk var neppe enkelt så lenge de involverte generalene fortsatt levde, forklarer Geirr Haarr, som selv har publisert flere krigsbøker på engelsk og norsk.

John Kiszely legger lite imellom i sin analyse: 

«De britiske troppene greide ikke å hamle opp med utfordringene. De var dårlig organisert, trent og utstyrt. Det manglet artilleri, luftforsvar, transport, logistikk og soldatene var ikke trent for å gjennomføre et angrep (...) Kommandøren hadde ingen kompetent stab til å planlegge eller sette ordre ut i livet, så godt som ingen radiokommunikasjon eller muligheter for å få fatt i, og analysere etterretningsinformasjon, koordinere og synkronisere de ulike formasjonene − enn si å organisere logistikk eller kontakt med nordmennene».

− Carlton de Wiart kunne utgjøre et inspirerende eksempel, der han sto ute i friluft og røkte nonchalant på en pipe mens bombene eksploderte omkring ham. Men det er en grense for hvor mye mot og karisma kan kompensere for manglende kommando og kontroll av en militær formasjon i krig, bemerker militærhistoriker John Kiszely.

Fanget i Italia

Et fly med Adrian Carton de Wiart om bord ble i 1941 skutt ned, og generalen landet i italiensk fangenskap. Derfor tilbrakte han to år med ulike heroiske forsøk på å rømme.

I Winston Churchills memoarer får generalen mange skulderklapp. Men det var Winston Churchill som egentlig var ansvarlig for det ufattelige kaoset som oppsto da han i 1940 sendte de Wiart til Norge for å forberede utkastelsen av tyskerne.

Denne reportasjen er basert på informasjon og sitater fra John Kiszelys bok «Anatomy of a Campaign. The British Fiasco in Norway, 1940».