Skrekkfunn i snøen

De tre soldatene var frosset sammen, nærmest som i en klump. Uniformene deres var nokså fillete etter tiårene i den italienske dei Forni-breen nær grensen mellom Østerrike og Sveits.

En mørk, mumifisert hånd stakk ut fra uniformene. Levningene, som lå rundt 3400 meter oppe i fjellet, var floket sammen på en måte som tyder på at mennene kan ha dødd eller blitt begravet sammen. 

Ingen vet hvem de er, men alle tre var ubevæpnet og hadde lommene fulle av bandasjer, noe som kan tyde på at de var sanitetssoldater som døde i det aller siste slaget i fjellene i september 1918.

– Å finne dem i den tilstanden, var utrolig. Hendene og ansiktene var tydelige, og neglene, tennene. Og huden på ansiktet var fortsatt intakt, fortalte Maurizio Vicenzi, som driver det lille lokale militærhistoriske museet i den lille fjellbyen Peio.

21 år er gått siden folk oppdaget at isbreene begynte å gi slipp på sine døde. Den første som gjorde et slikt nokså makabert funn, var Maurizio Vicenzi. Italieneren jobbet på den tiden som frivillig innenfor alpin redning, og studerte den bratte breveggen i kikkert da han oppdaget en mørk flekk 25 meter nede veggen en augustdag i 2004.

Senere har stadig flere dukket opp fra kalde graver under is- og snømassene i fjellene høyt over italienske skisteder.

Klimaendringer og bresmelting har med ett brakt en blodig historie vesentlig nærmere vår egen tid.

Livsfarlige avsløringer

Eksperter og historikere antar at de tre døde soldatene Vicenzi oppdaget, døde i slaget ved Punta San Matteo, et slag som ble utkjempet langs en 50 kilometer lang isbrefront i det man tror kan ha vært det høyestliggende slaget i historien. 

– Slaget sto 3. september 1918, da soldater fra Østerrike-Ungarn ble beskutt av italienerne i det de flyktet fra sine skyttergraver på fjelltoppen, forklarte Vicenzo til nyhetsbyrået AP.

Funnet antas å være de første mumifiserte levningene av soldater som er kommet frem i lyset fra 1. verdenskrig. Likene ble fraktet ut av fjellet og ned til Peio av en alpin redningsgruppe. De siste 20 årene er det stadig dukket opp nye kropper. Og det er nok «å ta av.»

Bare på den italienske siden døde anslagsvis 25 000 unge fjelljegersoldater, mens om lag 18 000 ble meldt savnet i krigen som mellom 1915 og 1918. Tallene var ikke stort annerledes for den østerriksk-ungarske styrken.

– Det var en forferdelig krig. Når man finner en død soldat høyt oppe i fjellet, forstår man øyeblikkelig for en forferdelig tragedie krigen var, sier Maurizio Vicenzi.

Men ikke bare døde soldater dukker opp når breene smelter. Bomber, geværer og personlig utrustning − til og med rester av en «isby» som var anlagt oppe i de ugjestmilde fjellene, har dukket opp. I 2019 kom to unge spanske menn som var turister i fjellene ovenfor Trento over en granat. Da de plukket den opp, eksploderte granaten. Den ene av mennene ble alvorlig skadet.

Militære myndigheter i området jobber nå konstant med å undersøke de populære fjellområdene, spesielt fordi det er så mange skiturister og fjellvandrere som oppsøker de flotte fjellene i grenseområdene mellom Italia, Sveits og Østerrike.

Navnløse

Jobben med å forsøke å identifisere de døde som fra tid til annen kommer til overflaten, er overlatt til Forsvaret.

– Iblant lykkes vi ikke, men andre ganger klarer vi det, og det er viktig, sier oberst Giulio Lepore, sjef for avdelingen som jobber i fjellsidene.

Å finne DNA hos de døde, er ikke noe problem for de medisinske ekspertene. Problemet er at de som oftest ikke har noe eller noen å sammenligne soldatenes DNA mot, fordi de døde ikke har noen kjennetegn som kan være til nytte.

De tre soldatene som ble funnet i 2004 ble for eksempel ikke identifisert, og fikk hver sin navnløse grav ved siden av andre falne soldater på en kirkegård nær Peio. For her har flere 100 år gamle lik fått nye graver.

I september 2012 møtte 500 mennesker – en fjerdedel av befolkningen – opp i Peio for å delta i den siste reisen til to mennesker ingen av dem kjente. Guttene som lå i hver sin sølvfargede minikiste, var i levende live blonde og blåøyde østerrikere – de var 17 og 18 år da de døde.

Hva de het, visste ingen i begravelsesfølget. Men de visste at begge guttene ble funnet med kulehull i hodet. Og at de døde i mai 1918, under slaget ved Presena.

– Maksimum respekt, står det på et skilt på kirkegården, en siste hilsen til alle de som ga sine liv.

Brutal slagmark

«Guerra Bianca» – Den hvite krigen – er en svært lite omtalt og kjent del av 1. verdenskrig. Italienske og østerriksk-ungarske tropper barket sammen i høyder opptil 3600 meter med temperaturer helt ned i 30 minusgrader. Aldri før var slag utkjempet på så ruvende topper eller under så kalde forhold.

Italia gikk inn i 1. verdenskrig på de alliertes side i 1915, og én av de farligste frontene ble området rundt Peio. Italia startet krigen i området, 23. mai 1915. Målet var å annektere flere regioner, spesielt de som var bebodd av italienere, men som til da var holdt av det østerriksk-ungarske riket.

Betydelige styrker kjempet langs en 400 kilometer lang front fra De juliske alper i øst til Ortler-massivet i vest. Soldatene kjempet ikke bare mot hverandre, men også mot været og voldsom snøskredfare. Svært mange av dem som mistet livet, falt ikke for fiendens kuler eller granater, de ble feid i døden av tordnende ras.

De mest bemerkelsesverdige anstrengelsene inngikk i Den hvite krigen, i ettertid betegnet som en serie umulige – og til slutt nytteløse – angrep, atletiske bragder og strålende ingeniørkunst.

Store deler av fronten lå høyere enn 2000 meter og gjorde det nødvendig å bruke det man hadde av spesialtrente fjelltropper – Alpini på italiensk side og Kaiserschützen for Østerrike-Ungarn.

For å kunne klare å holde seg så høyt oppe i fjellet måtte begge lands styrker sprenge de kvasseste fjelltoppene. De åpnet veier og stier som bare var i bruk om sommeren, de gravde tunneler og bygde taubaner og de la telefonlinjer.

Opp i det bratte terrenget ble forsyninger fraktet; våpen, ammunisjon, mat og drikke, klær og utstyr for å leve under de nådeløse forholdene. Året rundt bodde soldater der bare gjetere, jegere og fjellklatrere tidligere hadde våget seg.

Til og med hele landsbyer ble bygget, riktignok skurlignende bygninger av enkel standard. En del av offiserene kunne glede seg over å bo under noe bedre forhold i gamle fjellhytter.

Selve breen ble også tatt i bruk. På Marmolada, den høyeste fjellkammen i Dolomittene, bygde det østerrikske ingeniørkorpset en hel «isby» – et kompleks av tunneler, sovesaler og lagerrom som ble gravd ut nedover og innover i breen – 2700 meter over havet. 

Før krigen omsider tok slutt, hadde soldatene klart å anlegge et flere kilometer langt system av ganger, brakker, lagerrom og kasematter – underjordiske dekningsrom – i Marmolada­breens is.

Men det var begrenset hvor mye de kunne utrette under de nådeløse elementene.

I mer omfattende beretninger fra personer som tjenestegjorde der oppe og som kom fra det med livet i behold, i krigsdagsbøker – enten de er østerrikske eller italienske – finner man de samme historiene om de forferdelige vanskelighetene forårsaket av mangel på søvn, pinslene og de massive snøfallene.

«Hilsen fra Cercen-passet. Det stormer, og snø dekker de høyeste toppene. Vi venter på fred, men det dårlige været, de store høydene … Fred kan bare komme med vår død, skrev soldaten C.D fra Trentino-regionen i Italia i sin dagbok den 28. mai 1916.

Naturen var farligste motstander

– Fienden tok andreplassen. Den virkelige motstanderen var faktisk naturen selv, sier Stefano Morosini, forsker ved Universitetet i Milano, til Natural Geographic.

Størstedelen av kamphandlingene under Den hvite krigen pågikk i vår- og sommermånedene. I de fleste frontavsnittene foregikk lite eller ingenting etter oktober hvert år. Styrkene konsentrerte seg om å forberede seg på å overleve vinteren.

Årsaken var blant annet helvetet som inntraff senhøsten i 1915. Da bestemte den italienske 4. armékommando seg for å prøve et overraskelsesangrep mot vest – nedover Val Felizon.

Angrepet startet 26. november. Fienden var forberedt: De italienske soldatene ble meiet ned av en kaskade maskingeværild mens de kjempet seg fremover gjennom 70 cm dyp snø. Selv om angrepet åpenbart var mislykket, fikk ikke soldatene tillatelse til å trekke seg tilbake, aksjonen skulle gjenopptas neste morgen.

Temperaturen lå ned mot minus 20 grader gjennom det meste av natten. Da morgenen kom, var en rekke av soldatene frosset i hjel, og de øvrige var ikke i stand til å rykke frem. Angrepet ble omsider avblåst klokken 14.30 påfølgende ettermiddag. Da hadde 897 italienske soldater mistet livet. Flere overraskelsesangrep vinterstid ble ikke forsøkt.

Men om tapene var enorme på begge sider, drepte altså ikke våpnene flest.

Marco Balbi, som er grunnleggeren av White War Historical Society, hevder at bare omtrent en tredjedel av de 150 000–180 000 mennene som døde på Alpefronten var ofre for kamp. Resten ble drept av snøskred, jordskred, frostskader og sykdommer forårsaket av ekstrem kulde.

De som døde, ble i all hovedsak liggende i fjellet – raskt dekket av store mengder snø som ble til is. Dermed ble likene bevart for ettertiden – inntil de altså nå dukker frem igjen – som makabre minner om krigens galskap for hundre år siden.

– De kommer ut av isen akkurat som de var da de «gikk inn» i den, forteller Franco Nicolis fra Trentos arkeologiske kulturarvkontor til avisen The Telegraph.

Kilder: SVT, Natural Geographic, The Telegraph, Wikipedia, NRK/Forskning.no