Skammens mesterskap: OL-byens mørke historie

Ingen snakker lenger om Ski-VM i Cortina d'Ampezzo. Vinnere og tapere er strøket ut av historiebøker og medaljestatistikker. Forsøket på å skape en prestisjefylt mønstring nazister og fascister kunne skryte av, endte i idrettshistoriens makulatur.

Men før den tid rakk svenskene å juble for gull og svenske skiløpere hedret som super-soldater.

Cortina, sentrum for denne vinterens OL-fest, har et mørkt kapittel i en ellers begivenhetsrik og glamorøs historie. I 1941 ble et skimesterskap arrangert i byen nord i Italia − betegnet som «VM» og iherdig støttet av både tyske nazister og italienske fascister.

Påskuddet var at det planlagte VM i Oslo i februar 1940 var blitt avlyst på grunn av krigen i Europa.

Mens norske utøvere, med hoppstjernen Birger Ruud i spissen, streiket under krigen, konkurrerte svenske utøvere i «Nazi-VM» med fynd og klem. Svenskenes VM-innsats ble toppet av gull i øvelsen militært patruljeløp, en forløper for skiskyting.

Etter 2. verdenskrigs slutt i 1945, krevde Ski-Norge at «Nazi-VM» skulle annulleres.

Kravet falt svenskene tungt for brystet. 

Skarp rivalisering

Professor Matti Goksøyr ved Norges idrettshøgskole ser ikke bort fra at det idrettslige «krigsoppgjøret» hadde røtter i politiske forhold.

– Siden 1905 hadde idretten vært preget av en skarp rivalisering mellom Norge og Sverige. Etter hvert var den kommet ned på et mer vennligsinnet nivå. Hendelsene under krigen bidro til å bygge den opp igjen, slik at de sportslige motsetningene igjen ble forsterket, sier Goksøyr.

Han viser til at Det internasjonale skiforbundet (FIS) forsøkte å holde idretten gående under krigen, mens norske idrettsledere mente idrett ikke var mulig å drive under okkupasjonen, fordi tyskerne ville nazifisere idretten.

– Store deler av verden forsøkte å se en annen vei. Da Cortina-VM ble gjennomført, ble svensk deltagelse kilde til stor konflikt mellom Norge og Sverige, sier Goksøyr.

VM-erstatning

Prominente tyske politikere som «idrettsfører» Hans von Tschammer und Osten reiste til «verdensmesterskapet», som skulle bevise for hele verden at idretten i Europa fungerte som normalt.

Nazi-kontrollerte Aftenposten omtalte arrangementet, som ifølge omtalen omfattet VM-erstatningen slalåm og utfor, 18 km, 50 km og 4 x 10 km langrenn, kombinert, hopp, samt et militært patruljeløp.

11 nasjoner var påmeldt med nærmere 300 deltagere, hvorav 75 fra vertslandet Italia, 37 fra Sveits, 33 fra Tyskland og 25 fra Sverige. De deltagende landene var Italia, Tyskland, Finland, Sverige, Jugoslavia, Ungarn, Sveits, Romania, Bulgaria, Slovakia og Spania.

Norske utøvere holdt seg langt unna etter at Quislings-regimet høsten 1940 gjennomførte en «nyordning» og overtok hele norsk idrett. Resultatet ble idrettsstreiken fra og med november 1940. 

Nazistene startet så en desperat jakt på utøvere som kunne representere Norge i konkurranser som Cortina-VM. 

Fåfengt verving

I januar 1941 kalte nazistenes idrettsfører Egil Reichborn-Kjennerud inn til møte med utøvere i Alvdal i Østerdalen for å få dem til å stille til verdensmesterskapet i Cortina, ifølge skihistoriker Thor Gotaas.

Utøverne i Alvdal fikk beskjed av Reichborn-Kjennerud at de kunne utgjøre det norske landslaget dersom de stilte med et klubblag i Cortina.

– Alvdal-løperen Magne Gjermundshaug ble for eksempel tilbudt en månedslønn for å trene frem mot mesterskapet. Han sa nei. Styret i Alvdal IL hadde vedtatt at ingen aktive skulle delta internasjonalt, sier Gotaas, som intervjuet Gjermundshaug om temaet i 2009.

Et lignende rekrutteringsforsøk på Tynset ble møtt på samme måte.

Samme dag ble åtte profilerte utøvere, blant dem Birger Ruud og Lars Bergendahl, innkalt til møte i Oslo. De skulle overtales til å bryte idrettsstreiken. 

Den norske skihopperlegenden Birger Ruud utgjorde et samlingspunkt i den norske idrettsstreiken. Han ble satt under et enormt press fra det tyske Reichskommissariat og deres medløpere i «Arbeids- og idrettsdepartementet». Trusler og lokkemidler ble tatt i bruk.

Men Kongsberg-mannen sa nei til både trusler og gylne løfter. Da nazistene forsto at de ikke kom noen vei, ble Ruud «diskvalifisert» fra all idrett for livstid. Han ble også dømt til et lengre fengselsopphold på Grini.

Quisling-regimet lyktes ikke i å få stablet et norsk landslag på beina. Bare én nordmann stilte i Cortina-VM: Randmond Sørensen var før krigen en sterk norsk alpinist og skihopper, bodde i München og dro til Cortina med den tyske troppen.

Norske skiløpere var vant til å ha svensker som sine fremste konkurrenter. Nå kunne de lese i avisen at «søta brors» beste langrenns- og kombinertløpere og skihoppere reiste til et VM i et krigførende land.

Nektet annullering

Eirik Veum er forfatter av boken «Det svenske sviket». Han forteller om en generell oppfatning i Norge om at den svenske deltagelsen også var en støtte til nazistene og en legitimering av det tyske naziregimet.

Mens nordmenn opplevde svenskenes deltagelse som et svik, skal det svenske laget ha fått gratis transport gjennom Hitler-Tyskland.

Fire år senere var 2. verdenskrig over. 

Norges Skiforbund ba det svenske skiforbundet ta til orde for at VM i Cortina i 1941 skulle annulleres. Nordmennene krevde en aktiv handling fra svenskene som gjorde det klart at de i ettertid forsto at Cortina-VM ikke burde ha vært arrangert og at de ikke burde ha deltatt.

Svenska Skidförbundet nektet først å gå med på en annullering av VM der utøverne hadde høstet fem medaljer, hvorav to gull. Heller ikke et forhandlingsmøte mellom de to skiforbundene på Grand Hotel i Oslo 16. januar 1946 resulterte i enighet.

Etter hvert ga svenskene etter, blant annet takket være press fra de svenske skihopperne, anført av Birger Ruuds mangeårige konkurrent og kamerat, Sven Selånger. Selånger hadde selv tatt en bronsemedalje i hopprennet i Cortina d’Ampezzo i 1941. Han tilskrives mye av æren for at toppledelsen i Svenska Skidförbundet omsider endret oppfatning. 

Men striden ble ikke bilagt før i København 22. februar 1946 på en nordisk idrettskonferanse, hvor følgende høytidelige overenskomst ble inngått:

«Etter at både Norges Skiforbund og Svenska Skidförbundet har modifisert sine opprinnelige standpunkter i Cortina-spørsmålet, har Svenska Skidförbundet besluttet å foreslå Det internasjonale skiforbunds styre at verdensmesterskapet i Cortina i 1941 annulleres. De to forbund er med dette blitt enig om å betrakte denne sak som ute av verden».

Samtidig med kunngjøringen av overenskomsten, erfarte Aftenposten at en rekke svenske skihoppere, med Sven Selånger i spissen, kunne komme til Holmenkollrennene søndag 2. mars 1946. For første gang i den første etterkrigssesongen startet norske og svenske skisportutøvere i samme konkurranse.

Kamerater igjen

Skihstoriker Thor Gotaas mener at det er lett å overvurdere betydningen av ski-VM i Cortina i 1941 sett fra utøvernes ståsted:

– For mange var det viktigste at krigen var over. Folk ville fremover, ikke bakover. Jeg har snakket med mange som var aktive, og mitt inntrykk er at akkurat dette mesterskapet ikke betydde så mye for dem. Bare noen få skiløpere fra noen få land deltok, og for norske utøvere ble arrangementet aldri oppfattet som et reelt VM. Idrettsboikotten hadde allerede begynt, og Norge så på seg selv som selve skinasjonen. Det Norge ikke var med på, gjaldt liksom ikke, mener Gotaas.

Han peker også på at konfliktene i større grad levde på ledernivå og i avisene.

– Da som nå var ledere og aktive ofte opptatt av ulike ting, sier Gotaas.

Han mener for sin del at man bør være varsom med å lage seg forestillinger i ettertid basert på enkeltuttalelser fra idrettsledere og sportsredaktører.

– Etter krigen var det en enorm fellesskapsfølelse og glede over å være i gang igjen. Nordmenn og svensker var stort sett gode kamerater. For mange var det langt mer provoserende at svenske løpere senere ble avslørt som profesjonelle enn at de hadde deltatt i Cortina under krigen, sier Gotaas.

Ski-VM intet unntak

Gjennom de første krigsårene var Sverige tyskvennlige og støttet Tyskland på ulikt vis, ifølge forfatteren Eirik Veum.

Han har skrevet boken «Det svenske sviket», og forteller at 14 ulike konkurranser mellom Tyskland og Sverige innenfor flere ulike idrettsgrener ble arrangert i perioden 1940–1943. Blant annet ble to landskamper i fotball, én i 1940 i Stockholm og én i Berlin i 1942, begge endte med svensk seier. 

Først i januar 1944 meldte svensk idretts øverste organ, Riksförbundets forvaltningsutskott, at de ikke lenger skulle ha et samarbeid med Tyskland eller arrangere idrettsarrangementer og fotballandskamper. 

I Sverige fungerte samfunnet på mange måter som før, nærmest som om verdenskrigen ikke eksisterte, mens resten av Europa i stor grad var herjet av krig eller okkupasjon, Norge medregnet.

− Bitterheten og hatet mot Sverige og svenskene vokste i Norge gjennom de første krigsårene, men avtok noe da krigslykken snudde, tyskerne møtte motgang og den svenske støtten ble noe redusert, sier Eirik Veum til Vi Menn.