Rune var på jordomseiling – 1000 km fra land skjedde marerittet
Rune Ellingsen bråvåknet da det 300 meter lange containerskipet braste inn i baugen på seilbåten hans midt på natta. Båten begynte straks å ta inn vann. Og det var 1000 kilometer til land.

Klokken var 05.30 og Rune Ellingsen satt og halvsov under dekk på den 34 fot store seilbåten «Underveis». Han var utmattet etter flere dager uten sammenhengende søvn på soloseilasen i Det indiske hav.
Rune bråvåknet av et brak, kraftig som et artilleriangrep. 100 000 tonn stål traff seilbåten i 20 knops fart på styrbord side av baugen.
Lyden skulle hjemsøke Rune i ukene og månedene som fulgte.
Sammenstøtet med containerskipet «Safmarine Kariba» var så kraftig at han ble kastet rundt sammen med inventar og utstyr.

I hardt vær
Ulykken inntraff 11. mars 2010. Da var Rune tre og et halvt år inne i en eventyrlig jordomseiling med den trygge og robuste seilbåten sin. I august 2006 hadde han, full av eventyrlyst, seilt ut fra hjemstedet Røst, ytterst i Lofoten, sammen med barndomskameraten Finn Olav Olsen.
Allerede etter tre ukers seilas kom de to eventyrerne ut for en storm i Nordsjøen som tvang dem til å kontakte Hovedredningssentralen.
Med istykkerrevne seil og en propell som hadde falt av, drev de hjelpeløse på det stormfulle havet helt til Redningsskøyta kom til unnsetning og slepte dem tilbake til Bergen.


Nødskrik
I Bergen fikk de to kameratene reparert båten på rekordtid, takket være hjelpsomme bergensere og mye presseomtale. Men drømmen om å seile rundt jorda skulle ende på samme måte som den startet; med et brak og et nødskrik.
Etter knappe tre år fikk reisekameraten nok. Han mønstret av i Darwin, Australia. Rune fortsatte 3600 nautiske mil alene. Halvparten av dem i noen av verdens mest trafikkerte farvann.
Sammenhengende søvn ble det lite av, maks et par timers blund mens båten gikk på autopilot. Med full lanterneføring og flere radarreflektorer i masten følte Rune seg allikevel trygg sammenlignet med alternativet; å ta med seg tilfeldige backpackere som mannskap.

Hell i uhellet
Nå befant han seg nesten midt i Det indiske hav. Da smalt det.
Etter sammenstøtet med containerskipet «Safmarine Kariba» klamret Rune seg fast under dekk og prøvde å orientere seg i mørket. Han innså at dette kunne være slutten.
Plutselig kom masten brakende ned over cockpit, med bom og seil flagrende. Kanskje var det en mening med at han ikke kom seg opp på dekk med en gang. Hadde han vært der, ville han umiddelbart ha blitt drept.
– Jeg var lettet over å være i live. Jeg fikk revet meg løs fra redselen og kjente jernkloa i mellomgulvet slippe taket. Nå måtte jeg tenke, for handlingene mine de neste minuttene ville utgjøre forskjellen på liv og død, sier Rune i dag.
Han kom seg opp i luka. Utenfor så han en hvit vegg fare forbi. Lyden av metall som skrapte mot seilbåten, skar i ørene.
Rundt ham kokte havet.
– Det verste var at kollisjonen kjentes som den aldri tok slutt, sier Rune.
Etter en liten evighet ble det helt stille. En kjempehøy vegg med utallige containere skled forbi og inn i natten.


Tok inn vann
Rune hadde nødpeilesender og nødraketter pakket og klart. Han klatret opp på dekk og slo på nødpeilesenderen. Han sendte flere «mayday» på VHF-en. Heldigvis virket antennen selv om riggen var ødelagt. Så skjøt han opp et helt stalinorgel med nødraketter.
Forskipet hadde fått en lang revne, og gjennom den strømmet vann som fylte kabinen mer og mer. Etter 20 minutter sto Rune til knes i sjøvann. Snart ville vannet nå opp til batteriene og kortslutte dem.
Etter det som kjentes som enda en evighet, kom «Safmarine Kariba» inn på sambandet. De hadde ikke merket kollisjonen, men hadde plukket opp maydaymeldingene og sett nødrakettene.
Å snu et så enormt skip er ikke gjort i en håndvending. Før stålkolossen hadde rukket å komme tilbake til ulykkesstedet, hadde det lysnet av dag. En MOB-båt ble satt på vannet og plukket opp Rune.
Rune pakket med seg det aller nødvendigste fra vraket, de mest verdifulle gjenstandene som laptop, satellittelefon, nødpeilesender, pass og kamera.
På impuls rasket han merkelig nok også med seg en aloe vera-plante han hadde fått av en dame i Australia.
– Underlig hvilke valg man tar i kritiske situasjoner. Men planten levde i over ti år, sier Rune i dag.
Hjem i kortbukse
Han var våt og sliten etter dramaet. Å gå opp trinnene til redningslederen føltes som å bestige Mount Everest.
Offiseren som møtte ham på dekk, var redd Rune skulle være forbannet. Men nordmannen var bare lettet. Nå ventet et godt måltid og sammenhengende søvn på rent sengetøy.
En uke senere ankom han et vinterlig Norge − bare iført T-skjorte, kortbukse og sandaler. Seilbåten hadde bare ansvarsforsikring.

Blitt landkrabbe
I ettertid er det ikke dramaene i Nordsjøen og Det indiske hav som sitter igjen i minnet. De blir stadig fjernere. Det er alle møtene med nye steder og spennende mennesker som har festet seg.
Å prioritere å seile utenfor allfarvei, dit de fleste aldri får muligheten til å reise, var til tider slitsomt. Men valget ga unike minner og erfaringer.
– Om turen var verd tapet av båten? Selv om det var trist å se sin trofaste reisekamerat forsvinne i bølgene, spiller det egentlig ingen rolle. En båt er bare en død ting. Da jeg kom hjem, var det med en nærmest berusende følelse av å ha fått tildelt helt nye kort i livet. Det er den mest berikende opplevelsen du kan tenke deg, sier han i dag.
– Har du gitt deg med seiling?
– Nei, jeg har seilt flere ganger på andre båter. Men jeg tør ikke kjøpe meg egen. Da vet jeg hva som skjer.
51-åringen har brukt de 15 årene siden forliset på å engasjere seg i lokalpolitikk og næringsliv på hjemstedet Røst, der han også har et hus. Samtidig jobber han som journalist og reiser i perioder mye rundt i verden.
– Men jeg har giftet meg og kjøpt hus på Råholt ved Eidsvoll. Sånn sett er jeg blitt Landkrabbe med stor L, humrer Rune.

Adelsmann forliste
I 1432 forliste den italienske adelsmannen Pietro Querini nord for Irland med 68 mann om bord. Noen av dem, deriblant Querini, drev i en livbåt helt til Røst, Rune Ellingsens hjemsted. Der de ble tatt hånd om av røstværingene.
I dag står det en minnebauta om dramaet på Røst, og i 2012 ble det satt opp en egen Querini-opera på øya, med mediedekning og besøk fra mange land.
– Idet seilbåten min sank tilbake i 2010, tenkte jeg faktisk på hvordan de må ha hatt det, den gangen for snart 600 år siden. En mye større skute, men uten GPS, redningsflåte, nødpeilesender og satellittelefon. Jeg følte at mine odds for å komme levende fra det, var minst like store som deres. Heldigvis slo det til, sier Rune Ellingsen i dag.