Oberst Eriksens heltedåd: «Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

– Ingen av oss lærte noe om oldefar på skolen. Vi lærte om tyskernes invasjon 9. april og om krigsskipet Blücher som ble senket i Drøbaksundet. Men at oldefar forårsaket dette, var aldri noe det ble snakket om. Vi visste det jo, men snakket sjelden om det, heller ikke her hjemme, sier Astrid Christiane Hermansen.

En ulykkelig mann

Astrids sønn Andreas kan bare nikke bekreftende. Heller ikke han kan huske å ha lært noe om det skjebnesvangre valget hans tippoldefar, oberst Birger Eriksen, tok tidlig på morgenkvisten 9. april 1940.

Det var en manns person­lige valg og en særdeles uredd avgjørelse. Kanskje ville det innebære at han ble stilt for krigsrett og koste han all ære, men Birger Eriksen valgte å følge sin indre intuisjon og samvittighet. Hans oppgave var å vokte landets trygghet. I kikkertsikte så han flere fiendtlige krigsskip.

Mange norske krigshelter har fått stor oppmerksomhet, oberst Eriksen er ikke blant disse. Det burde han være, mener flere historikere. I stedet for å bli hyllet som en helt etter krigen, ble oberst Eriksen innkalt til høring og måtte ­forklare seg.

– Det er ingen hemmelighet at han døde som en ulykkelig mann, sier Kirsten som var gift med oberstens barnebarn.

Da oberstene endelig skulle hedres med en statue, noe som skjedde lenge etter hans død, ble ikke oberstens etterkommere invitert.

– Men vi valgte likevel å komme. Kledde oss i bunad og stilte opp. Dette ville vi være med på, og når vi først sto der, fikk vi jo lov til å være med, smiler Astrid.

Viktigste begivenhet

Forfatter Alf R. Jacobsen ­skriver i sin bok «Krysseren Blücher» at senkningen av Blücher i Drøbaksundet var en av de viktigste begivenhetene i vår historie.

«Oberst Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at konge­familien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt.» skriver Jacobsen. Hva tyskerne vill ha gjort dersom de hadde rukket å overmanne kongefamilien, kan vi bare gjette oss til.

Natt til 9. april 1940

Det tyske krigsskipet Blücher seiler inn Oslofjorden i følge med fem andre krigsskip som følger litt lenger bak. De har et mål for øye. Ordren er å innta Oslo så raskt som mulig, tvinge konge og regjering i kne og få dem til å kapitulere umiddelbart.

De har nettopp passert Horten. Om bord på Blücher er det i tillegg til mannskapet, også over to tusen marinesoldater og et hornorkester.

Admiral Kummetz står på broa på Blücher og føler seg skråsikker på at dette vil gå som smurt. Han kjenner til det smale sundet ved Drøbak, selve flaskehalsen inn mot indre Oslofjord, men han er uten frykt for at Norge, som året før erklærte seg nøytralt, vil løsne så mye som et pistolskudd i flåtens retning.

Men admiralen tar skammelig feil.

En oppgitt mann

Oberst Birger Eriksen på Oscarsborg festning skal snart gå av med pensjon. Han har en lang militær karriere bak seg og har tjent fedrelandet i over femti år. Han er kjent for sine sterke meninger, og i de siste årene har han mer enn en gang kritisert regjeringen for manglende opprustning av forsvaret.

Kanonene på festningen, der han er øverste kommandant, er nesten rustet fast i hengslene og obersten er oppgitt. Han synes regjeringens manglende interesse for militært forsvar er oppsiktsvekkende.

Nytt hus i Drøbak

Men snart er Eriksens tid over. Til høsten fyller han femogseksti år og i grunnen gleder han seg til roligere dager i sitt nye skipperhus i Drøbak sammen med kona Kristiane.

Verden er imidlertid alt ­annet enn rolig disse april­dagene i 1940. Ryktene går om en stadig mer utvidet og ­aggressiv invasjon fra det ­nazi-styrte Tyskland. Senest i går, 8. april, kunne Aften­posten melde at tyske krigsskip er vei nordover.

En ensom avgjørelse

Grytidlig 9. april blir oberst Eriksen vekket av en telefon fra Filtvedt signalstasjon som ligger seks nautiske mil lenger ute i fjorden. Stemmen i telefonrøret er oppskaket og melder at flere krigsskip nettopp har passert stasjonen og det med slukkede lanterner. Det kan ikke bety annet enn at det er fiendtlige skip på vei.

Tåken ligger tykt over fjorden den morgenen og sikten er elendig. Eriksen ringer sine overordnede for nærmere beskjed uten å få kontakt. Det han ikke vet er at regjeringen akkurat nå sitter i rådslagningsmøte på Victoria terrasse. De har nettopp beordret delvis mobilisering. Men på grunn av sikkerheten er det en beskjed som ikke kan over­bringes via radio eller telefon, ordren skal gå via post.

En time senere står den ­tyske diplomaten Curt Bräuer utenfor døren og vil snakke med utenriksminister Koht. Han vet at tyske krigsskip er på vei inn fjorden og ber utenriksministeren om å under­tegne et dokument der Norge overgir seg. Kongen og regjeringens historiske nei blir et vendepunkt.

Visst fanden skal det skytes

Oberst Eriksen vet at dersom krigsskipene klarere å passere festningen, ligger Oslo åpen og ubeskyttet. Han beordrer full mobilisering, kanonene Moses og Aron skal lades, men skal det skytes med skarpt?

Hvis det er en fiende på vei, i prinsippet, ja! Det vet obersten. Det er jo derfor de er her på festningen, men å skyte med skarpt uten en direkte ordre er likevel ganske graverende. Han kan risikere krigsrett, og det nå rett før han skal gå av med pensjon og en plettfri ­vandel.

Likevel, straks obersten får det første krigsskipet i øyesyn, nøler han ikke et sekund.

– Visst fanden skal det ­skytes med skarpt, beordrer obersten. Det får koste hva det koste vil.

Et grusomt skue

Så lyder et voldsomt drønn fra Oscarsborgs festning for første gang på årtier. Først ett, så ett til. To fulltreffere. På Eriksens ordre blir Blücher truffet av to kanonskudd og to torpedoer.

Snart lyser flammene opp den mørke morgenstunden og klokken 06.30 legger Blücher seg over på siden og synker.

Over halvparten av soldatene hopper i det iskalde vannet, mens mer enn syv hundre mann går ned med skipet. På begge sider av fjorden høres tyske skrik og desperate rop. Det er et grusomt skue, men det forsinker tyskernes angrep på Oslo med flere timer.

Skjebnetimer

At fremrykkingen mot Oslo blir forsinket, gir kongefami­lien tid til å flykte. Når nyheten når regjeringen, bestemmer de seg for å evakuere konge­familien med tog til Hamar.

Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha formelig rives ut av sengene sine på Skaugum. De vekker sin to døtre og lille arveprins Harald som er knapt tre år gammel. Det haster!

De kaster seg inn i kronprins Olavs svarte Buick og retter snuten mot slottet i Oslo for å hente kong Haakon. Bilkortesjen fra slottet kjører raskt ned mot Østbanestasjonen der toget til Hamar står klart. Klokken er 07.00.

De voksne var redde

Treogtyve minutter senere ­vifter konduktøren med det grønne flagget og toget med de kongelige passasjerene og den norske regjeringen kan forlate hovedstaden.

Mange år senere fortalte prinsesse Ragnhild forfatter Per Egil Hegge om opplev­elsen – hun var bare ni år gammel da det skjedde.

«Det var forferdelig nifst og spennende. Jeg husker ikke hvordan Harald reagerte. Han var jo ikke mer enn tre år stakkar, og skjønte vel ikke mer enn at de voksne var redde, de også.»

Toget gjorde et kort stopp på Lillestrøm. Kronprinsesse Märthas hoffdame skriver i sin dagboken at: «Mens vi sto der, fikk vi plutselig syn på flere store svarte fly som kom sørfra. Så begynte bombene å falle.

Langsomt kom de dalende ned over flyplassen i nærheten og flere hus begynte å brenne. Luftvernet svarte, og det var et forferdelig bråk. Man hadde inntrykk av at de skjøt rett over toget. Gardinene i toget ble trukket ned.

Astrid gråt og var fortvilet. Ragnhild spurte meg hele tiden om det ikke bare var en øvelse.»

Mennesker og gull

Omtrent samtidig som kongefamilien er på vei til Hamar, pågår det en annen stor operasjon i hovedstaden. Utenfor Norges Bank står flere laste­biler parkert.

Banksjefen har arrangert forflytning av Norges gullbeholdning. Takket være skuddene mot Blücher har banksjefene vunnet masse tid.

Nå skal tre tusen gullbarrer forflyttes. Regjeringen har besluttet at gullet skal fraktes til Lillehammer og derfra videre til Åndalsnes hvor de i all hast har fått arrangert en avtale med noen engelske kryssere som skal bringe gullet videre i sikkerhet i England. Det er en dristig operasjon og de som deltar, risikerer livet.

Tyskerne er i ferd med å feste grepet i flere norske byer. De blir i landet i fem mørke år. Oberst Eriksen går av med pensjon i november 1940.

Kommisjonen

Etter krigen er det oppgjørets time som står for døren. Ikke bare rettsoppgjøret mot norske nazister og krigs­profitører, det blir også opprettet en militær undersøkelseskommisjon som skal se på norske myndigheters forhold før, under og etter det tyske angrepet.

Til tross for at Eriksen rett etter frigjøringen blir tildelt krigsmedaljen med sverd, finner undersøkelseskommisjonen det nødvendig å innkalle han til en forklaring.

Det som så skjer under utspørringen, blir siden omtalt som et karakterdrap på obersten. Han blir møtt med alt annet enn heder og ære, snarere heller refs for å ha kapitulert og overgitt Oscarsborg til fiende 10. april.

For hvorfor skjøt han bare mot «Blücher», og ikke også mot skipene som fulgte bak? Videre kritiseres han for å ha kapitulert og overlatt festningen til tyskerne? Men hvilket valg hadde han egentlig? Etter senkningen av Blücher fløy tyske fly lavt over Drøbak og Oscarsborg og slapp bomber hele dagen.

Krigskorset med sverd

Birger Eriksen opplever aldri å bli betraktet som en helt av sine egne i årene etter krigen, og det til tross for at han også blir hedret med den franske utmerkelsen Croix de Guerre, og siden også utnevnt til ­offiser av den franske Æres­legionen.

Her hjemme er det andre krigshelter som hylles. Birger Eriksen dør i 1958 og gravlegges i stillhet på en offentlig gravplass.

Først i 1977 kommer man på andre tanker og sørger for at urnen til oberst Eriksen blir flyttet til æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Deretter går det nesten ytterligere tyve år før man i 1995 får reist en ­statue av han på Oscarsborg.

I 2008 hedrer kong Harald obersten ved å avduke et portrett av han i Oslo Militære Samfund. Det var i sannhet en velfortjent gest til den handlekraftige obersten som i disse dager er aktuell i den norske kinofilmen «Blücher».

Kilder: Krysseren Blücher av Alf R. Jacobsen, snl.no, forsvaret.no, nrk.no