Nordmannen som gamblet på Kharg-øya – og ble styrtrik

Få steder i Oslo ligger mer sentralt til enn øya Kharg.

«Kharg Island» ligger like ved stredet finans­fiffen i hovedstaden passerer gjennom på vei til dempede samtaler eller høylytte suksessmarkeringer. På motsatt side av stredet; baren som bugner av alskens verdifulle væsker, med unntak av råolje og flytende gass.

«Kharg Island» er navnet på bordet midt i Theatercaféen, midt i Oslo sentrum, og stambordet til én av de mest sentrale mennene i norsk næringsliv og internasjonal shipping; John Fredriksen fra Etterstad. For øya Kharg – den andre og litt større, beliggende i Persiabukta, er like sentral i den utvandrede skipsrederens suksess­historie.

På øya Kharg − den som ligger i Persiabukta − har Iran lagt alle eggene i en kurv. Iranerne spilte høyt: De visste at konsekvensene for dem ville bli brutale, dersom Kharg ble angrepet av en fiende. På den annen side; dersom øya ble angrepet eller virksomheten der stoppet opp, ville hele verden havne i trøbbel av et omfang som kunne utfordre verdensordenen. Kharg har blitt en kilde til ufattelig rikdom, men også voldsom makt.

For på øya Kharg i Persiabukta ligger én av verdens største oljeterminaler, utskipingshavn for 90 prosent av oljen fra Iran, verdens 5. største oljeprodusent. Slik blir koralløya Kharg med et flateinnhold tilsvarende 10 prosent av Oslo, et sted der selv små endringer kan få store deler av verden til å skifte mening om det meste.

Så sitt snitt

Spor etter et kristent kloster på Kharg kan dateres tilbake til de første århundrer e.Kr. Øya ble nevnt i et persisk geografisk verk fra rundt 982 e.Kr. som et sted man kunne finne verdifulle perler. Øya med sine ferskvannsressurser, bugnende grøntområder, hjortevilt, skilpadder og et rikt fugleliv, ble etter hvert en viktig mellomstasjon for handelsskip som seilte mellom India og havnebyen Basra ved utløpet av Eufrat og Tigris.

–  I 1507 erobret portugiserne Kharg, forteller NTNU-professor Jo Jakobsen, ekspert på internasjonal politikk og sikkerhets­politikk.

–  Portugiserne fant sjøveien rundt Afrika. Den ene av de gamle handelsrutene gikk videre inn i Persiabukta. Denne ønsket portugiserne også å kontrollere.

På 1700-tallet etablerte det nederlandske koloniriket en handelsstasjon på øya. Også britene var innom på 1800-tallet før Iran fikk tilbake eierskapet utover på 1900-tallet.

–  På 1950-tallet besluttet Iran å bygge oljelagre på Kharg til landets rike oljeforekomster, sier Jo Jakobsen.

Persiabukta er i utgangspunktet ganske grunt hav, men farvannene rundt Kharg var dype nok til at store tankskip ville kunne legge til ved øya og tankes opp med verdifull olje som kunne fraktes ut på verdensmarkedet. En 255 kilometer lang rørledning ble anlagt fra det rike Gachsaran-­feltet på fastlandet nordøst for Kharg. Oljeanlegget på Kharg ble offisielt satt i drift i november 1960 under sjah Mohammad Reza Pahlavi.

Utover på 1960-tallet ble rørledninger strukket fra andre oljefelter på fastlandet; slik kunne oljen fraktes ut til Kharg. Infrastrukturen ble bygget ut med oljelagre og pumpe- og laste­anlegg. I 1969 inngikk det nasjonale iranske oljeselskapet (NIOC) et partnerskap med det amerikanske oljeselskapet Amoco for å videreutvikle anleggene på øya. Innen 1975 var det etablert tre hovedterminaler og et kjemisk kompleks.

Kharg ble etter hvert omtalt som verdens største offshore råoljeterminal.

I 1979 skjedde skiftet som endret det meste i Iran, også på Kharg: Sjahen ble styrtet, hans korrupte regime sparket på dør og et muslimsk presteskap overtok kontrollen. USA sto lavt i kurs som følge av deres støtte til sjahen, og Amoco hadde lite de skulle ha sagt. Oljeanleggene på Kharg ble ekspropriert og nasjonalisert av ayatollaene.

I 1980 ble Kharg for første gang brukt som våpen: Irak invaderte Iran, og snart ble Kharg angrepsmål for Saddams fly i et håp om at et Kharg ute av spill ville innebære et Iran ute av spill.

–  Iran svarte med å angripe skip som fraktet olje fra Irak og Irak-støttede arabiske stater. Irak på sin side, angrep skip lenger nord i Persiabukta, i området ved Kharg, sier professor Jo Jakobsen.

Iranerne skjønte snart at deres viktigste pressmiddel ikke bare lå på Kharg, men også i det smale Hormuzstredet drøyt 750 kilometer lenger sydøst. For her kunne iranerne sitte på land og skyte mot tankskip som kom fra Kuwait, Irak eller andre land innover i Persiabukta. Bare trusselen om å bli angrepet, gjorde at de fleste skipsrederne betakket seg. Andre prøvde seg, og hundrevis av skip ble etter hvert angrepet. Situasjonen eskalerte fra 1984 og fikk tilnavnet «tankerkrigen». Frykten blant sjøfolk og rederier var stor og økende.

–  Når noe er risikofylt over lengre tid, finnes desto større profitt å hente for den som er risikovillig, sier Jo Jakobsen.

Én mann så sitt snitt til å støtte Iran – og samtidig tjene store penger. Han var norsk.

Kongen av Kharg

John Fredriksen fra Etterstad i Oslo var ikke redd risiko. Som skipsreder fraktet Fredriksen store mengder olje fra Kharg mens tankerkrigen pågikk, noe som ble svært viktig for iranerne.

Etter å ha jobbet seg sakte opp i shipping, så Fredriksen en mulighet der andre redere kviet seg: Han kjøpte noen utrangerte tankbåter som kunne frakte iransk olje ut fra Kharg.

– Irak angrep tankfarten med jagerfly. Fredriksen ga derfor mannskapene sine beskjed om at de alltid skulle sove på den siden av båten som vendte bort fra Irak, for å minske risikoen for et direkte treff om de ble beskutt, forteller påtroppende Dagbladet-­redaktør Gunnar Stavrum som har skrevet biografi om Fredriksen.

Et snaut dusin ganger ble Fredriksens båter truffet av raketter, og fire sjømenn skal ha mistet livet i angrep mot Fredriksens skip.

– Fredriksen tjente uansett en formue på å frakte olje fra Kharg under tankerkrigen, og la grunnlaget for sitt senere milliard­imperium her, sier Stavrum.

–  Man kan jo spørre seg hvor moralsk riktig det er å utsette sine mannskaper for slik risiko, reflekterer professor Jo Jakobsen.

Den anspente situasjonen i Hormuzstredet førte til at blant annet USA fra 1987 satte inn marinefartøy for å beskytte oljetransporten gjennom Hormuz­stredet. Krigshandlingene til sjøs fortsatte frem til våpen­hvilen mellom Iran og Irak i august 1988.

John Fredriksen, som i dag skal være kypriotisk statsborger og bosatt i De forenede arabiske emirater siden i fjor sommer, skal være god for rundt 170 milliarder kroner. Ifølge bladet Forbes, fikk han uansett tilnavnet «Kongen av Kharg». Hans faste bord på Theater­caféen i Oslo fikk dermed navnet «Kharg Island».

–  Jeg liker ikke utviklingen i Midtøsten. Jeg har en god relasjon til Iran og har ikke noe å si på dem, sa Fredriksen senere i et intervju med TradeWinds. Vi Menn har ikke lykkes i å komme i kontakt med Fredriksen.

Pulsåre

Reparasjonene av anleggene etter Iraks bombing tok tid, men etter hvert ble Kharg gjenetablert som verdens største offshore råoljeterminal.

Øya sto frem til USAs og Israels angrep på Iran i mars, for 90 prosent av Irans råoljeeksport, og fungerte som en pulsåre mellom landets oljefelter og globale markeder. Iran tjente 53 milliarder amerikanske dollar på oljeeksport i 2025, omtrent 11 prosent av landets samlede inntekter, ifølge en analytiker som uttalte seg til NBC.

–  Iran selger oljen sin til dem som vil kjøpe, men som følge av vestlige sanksjoner mot Iran er Kina nå Irans desidert største oljekunde. Verdens nest mest folke­rike land har grunnet sin enorme økonomiske vekst et skrikende behov etter olje, sier Jakobsen.

Blant dem som levde godt på oljeinntektene generert gjennom eksport fra Kharg, var den «Islamske revolusjonsgarden», prestestyrets egne ultralojale gren av det iranske forsvaret.

Viktig brikke

Frem til 13 mars i år anslo professor Jakobsen at sannsynligheten var lav for at USA og Israel ville angripe installasjoner på Kharg.

– Det ville jo ta vekk 90 prosent av Irans oljeeksport, noe som igjen vil medføre at olje­prisene skyter til himmels. En politisk skandale for USA og for Trump kort tid før mellomvalget, sier Jakobsen som mener det ikke er utenkelig at USA tar over Kharg i stedet for å ødelegge anleggene.

– USA sendte 2500 soldater fra Japan. Disse kunne fort brukes til å ta kontroll over Kharg. Om Trump tok kontroll over Kharg, ville han også få kontroll over Irans oljeeksport og kunne bruke kontrollen som pressmiddel. Men en amerikansk overtagelse av Kharg vil ikke kunne påregnes uten langvarig og blodig kamp.

Samtidig vil skipstrafikken bli enda kraftigere rammet dersom USA tar kontroll over Kharg, mener Jakobsen. For Iran har missiler og droner, og Kharg ligger nært fastlandet. Dessuten har Iran en lang kystlinje langs Persia­bukta og frem til det trange Hormuzstredet der alle tankere fra Kharg og andre olje- og gassterminaler må gjennom. Iran kan altså true med motangrep helt andre steder enn der de angripes.

– Her er avveininger USA må gjøre for og imot, i det som fremstår å være en svært dårlig planlagt invasjon av Iran, påpeker Jakobsen.

Også professor i statsvitenskap Hilmar Mjelde ved Høgskulen på Vestlandet, kunne se for seg at USA og Israel kunne vurdere å ta kontroll over Kharg.

– Nå som skipsfarten i Persiabukta og Hormuz har blitt så viktig i krigen, gjelder det å hindre Iran fra å kontrollere området, sier han og legger til.

– Alt som bidrar til å holde Irans regime gående, kan bli et mål, men ikke nødvendigvis for ødeleggelse. Kharg kan bli en viktig brikke i den taktiske krigføringen, sa Mjelde i midten av mars.

Og så startet bomberegnet.

– At fienden gir deg et enkeltstående mål som så dramatisk kan endre utfallet av en krig, er sjelden, skrev president Donald Trumps fortrolige støttespiller Lindsey Graham på X.

13. mars angrep USA og Israel øya utenfor kysten av Iran fra luften. Selv om oljeinstallasjonene på øya ikke var mål, utløste angrepet frykten for iransk hevn ved å sperre Hormuzstredet fullstendig. Oljeprisen, og dermed blant annet amerikanske bensinpriser, gikk til himmels og skapte ny frykt for nye økonomiske lidelser for langt flere land enn de som var involvert i krigen.

– De amerikanske bombene ødela rullebanen, flyplassens kontrolltårn, en marinebase samt lagre og øvrige militære mål. Akkurat de målene du nøytraliserer før et angrep fra vannet eller luften, sa seniorrådgiver ved Washington-baserte Foundation for Defense of Democracies, Miad Maleki, til TIME.

Professor Jo Jakobsen mener Israel og USA har undervurdert Iran ved 2026-invasjonen.

– Forskjellen fra den amerikansk-israelske bombingen av Iran i juni 2025, den såkalte tolvdagerserkrigen rettet mot Irans atomvåpenprogram, er at det iranske regimet denne gangen kjemper for sin overlevelse. De er villige til å gå langt for å sikre den, sier Jakobsen og legger til;

– Angrepene og konsekvensene av dem vi nå ser, skaper et enormt kaos for USA sine allierte i regionen og for verdensøkonomien.

Mystisk norsk

Luften var stinn av oljegass. Væpnede vakter passet på at ingen tente sigaretter eller lignende.

– Vaktene hadde ordre om å skyte dersom de så noen fyre opp en rullings, sier Jens Kobro (71) til Vi Menn.

Den nå pensjonerte sjømannen og forsikringstakstmannen hadde så vidt fylt 16 år da han gikk i land på Kharg i desember 1970, etter å ha mønstret på den norske oljetankeren TT Haakon VII, eid av rederiet H. Reksten, i Lisboa 29 dager tidligere.

Jens unngikk å fyre opp rullingsen foran vaktene.

Isteden gikk han på kino.

– Som 16 år gammel førstereis valgte jeg film fremfor å gå i baren der man fikk servert dårlig øl. På kinoen viste de filmer de enten hadde lånt eller rappet fra Statens velferdskontor for handelsflåten, sier Jens.

– Norsk undertekst i iransk kino, må vite.

Jens stusset over at iranerne hadde laget til en fem minutter lang forfilm som priset sjahen, hans familie og de væpnede styrker.

– Nasjonalhymnen gjallet fra høyttalerne, og iranerne spratt opp i giv akt. Slikt var ukjent oppførsel for meg, sier Jens. – Men en eller annen dro meg opp i stående, etter øret.

Etter to døgn hadde TT Haakon VII fylt opp 320 000 tonn råolje.

– Ferden gikk videre. Men Kharg er et minne jeg fortsatt har med meg fra mine år på sjøen.

Kilder: The Guardian, Los Angeles Times, upi.com, BBC, Wikipedia.org, cnbc.com, e24.no, britannica.com, Store norske leksikon, cia.gov, time.com, forbes.com, Dagbladet, iraniantours.com