Når Eiliv kom på besøk, flokket barna seg rundt ham

Kun knitringen fra ildstedet hørtes. Barn og voksne satt som forstenet. Ved siden av den omreisende befant seg et blikkspann og et knytte, hans faste følgesvenner sammen med sekken han alltid bar på ryggen. 

Under skyggeluen med gullbånd rundt, bak de runde brillene, glimtet nysgjerrige øyne. Den omreisende la mer ved på bålet. 

Så fortsatte han sin fortelling. Med sin fremragende formidlingsevne øste han av sitt nær utømmelige repertoar. 

Eilev O. Bråtene levde for å fortelle sine eventyr. 

Brant for eventyr

Eilev O. Bråtene ble født på en husmannsplass i Bø i Telemark i 1828. Han var håndverker av yrke og jobbet både som treskomaker og blikkenslager. Men det var eventyr og historiefortelling den fingernemme Eilev brant for. På folkemunne fikk han tilnavnet Bråtenkongen.

– Han var pukkelrygget og ikke så veldig å se til. Han var en original og kledde seg som en original. Han var dessuten veldig liten av vekst (anslag sier kun litt over en meter journ. anm.) Derfor var kongetittelen motsatt av det han var, sier lokalhistoriker Gunleiv Brukås til Klikk. – I alle fall i størrelse og fremtoning.

Eilev O. Bråtene vandret rundt med en øks til spaserstokk. I venstre hånd bar han et blikkspann, på ryggen en sekk det alltid tøt noe ut av. Særlig glad i å vaske seg var han ikke. Eller som det het i en artikkel om ham i avisen Lifjell i 1954: «kva skulle slikt påfunn vera til!»

Men selv om Eilev ikke var overdrevent glad i stell og bad, og nok ikke bestandig var særlig velflidd eller velduftende når han kom til gards, var han alltid velkommen. 

«Alle visste hvem han var. Selv om det var andre som het det samme, var det bare én Eilev,» skrev Nils Nilsen Rønning i boka «The boy from Telemark», som ble gitt ut i USA 1933.

Eventyrkongen

«Eg sprang utigjenom vegen, det var om sumaren, nest fyre slåtten. Graset stod høgt og i vegkanten blei eg vare ei bikkje som låg i graset. Bisken! ropa eg, og brått reiste det seg opp ein liten blid og godsleg kar, smilande med øks og skreppe. Det var Eilev.»

Slik beskrev Olav Nordbø sine minner om Eilev O. Bråtene i avisen Lifjell i en artikkel fra 1954. 

«Det var jul i huset når Eiliv kom. Ungane krulla seg omkring han og ropa i munnen på kvarandre: Fortel. Fortel! Fortel eventyr, Eilev,» skrev Nordbø. 

For Eilev var som en magnet på både barn og voksne. Alle samlet seg rundt ham når han satte seg foran ildstedet, klar til å legge ut om sine folkesagn og eventyr. Han trengte ikke hysje på barna. De satt bare og ventet på at Bråtenkongen skulle fortelle dem om gutten som stjal fra trollet, eller om Askeladden og kongsdattera. 

Og Eilev fortalte villig. Ofte tok han en kunstpause rett før et viktig poeng. La mer ved på bålet, eller kanskje rettet han på brillene sine i noen sekunder før han gjenopptok fortellingen. Slik beholdt han publikums nysgjerrighet. 

Når Eilev ikke fortalte eventyr, sagn og huldrehistorier, laget han blant annet tresko og skjeer. Utstyr og verktøy hadde han med seg i skreppa på ryggen.

Fant kjærligheten

Eilev trodde på overnaturlige vesener, som han kalte hjelpere fordi de fikk ham ut av problemer. Han mente han hadde møtt både jutul og hulder på sine turer på Lifjell. Han kunne gjerne sette ut grøt til dem, og den ble bestandig borte, hevdet han. Ved en anledning skal han også ha blitt bergtatt av en hulder, som lokket ham til seg. 

Om historien om huldra er sann eller ikke; til slutt fant Eilev kjærligheten. Enken Kari Stavsholta var også en dyktig eventyrforteller. Av kroppsbygning og utseende skal hun ha vært Eilevs rake motsetning; mens Eilev var knøtt liten skal Kari ha vært usedvanlig stor og sterk. 

– En kjempekvinne, sier lokalhistoriker i Bø Gunleiv Brukås og legger til.  – Hun var født i 1804 og således 24 år eldre enn Eilev.

Paret giftet seg i Seljord kirke 17. november 1858. På veien tilbake fra Seljord til Bråtenplassen der paret bodde, kom høyde- og styrkeforskjellen det nygifte ekteparet mellom til synes.

- Kari tok mannen sin, Eilev, på ryggen og bar ham over bekker og myrer som de måtte passere, sier Gunleiv Brukås.

 I 1892 døde Kari, 88 år gammel. Eilev flyttet til hytta si i Liheia. Hytta skal ha vært i dårlig stand. En kveld brant den ned. Eilev unnslapp flammene, men sto på bar bakke. Bygdefolket kom ham til unnsetning. 

Ingen eventyrslutt

15. mars 1899 var historien om Eilev O. Bråtene brått over. Han hadde overnattet hos kjentfolk på Kvennøya. Nå skulle han stavre seg tilbake over elva, denne senvinterdagen. Men på glatte tømmerstokker og isflak, falt han i elven og druknet. Sagaen om eventyrkongen fikk ingen lykkelig slutt. Eilev O. Bråtene ble 71 år. 

– Jeg bor ikke så langt unna der Eilev O. Bråtene druknet i Bøelva, da han skulle over elva på Oterholt-siden og til der jeg i dag bor, på Folkestadsiden av elven, sier Gunleiv Brukås til Klikk. 

– Jeg ser rett opp til Bråtenplassen der han bodde. Jeg har også vært på flere av de elendige plassene inne på heia opp mot Lifjell der han holdt til mye. Han for også mye forbi rett ved der jeg bor langs den gamle bygdeveien mellom Oterholt og Hørte. 

Lever videre

Men eventyrene til Eilev O. Bråtene ble ikke borte med ham. Mye takket være professor i folkloristikk og sønn av eventyr-innsamler Jørgen Moe, Moltke Moe (født 1859 i Krødsherad). 

På slutten av 1870-tallet hadde Moltke Moe begynt å reise rundt i Telemark for å samle inn eventyr. Han hadde hørt snakk om Eilev O. Bråtene og oppsøkte ham. 

Eilev fortalte villig i vei sine eventyr. Moe skrev dem ned. Varianter av «Vel gjort og ille lønnet», «Jomfruene i Blåttberg», «Tvillingbrødrene», «Gutten som stjal fra trollet», «Mestersmeden», «Askeladden som fikk kongsdattera til å løgste seg» og «Fattigmann jul» er bare noen av eventyrene Moltke Moe nedtegnet etter en av Norges kanskje største eventyrfortellere Eilev O. Bråtene.

Slik lever eventyrene til mannen som levde for å fortelle dem, videre. 

Kilder: nrk.no, Store norske leksikon, digitaltmuseum.no, Wikipedia.org, kulturminnesok.no