Mysteriet rundt «Erebus» og «Terror»: Led en grusom skjebne
I 1845 la Sir John Franklin ut med to skip for å finne Nordvestpassasjen. Men både Franklin og skipene ble sporløst borte. Bit for bit har ekspedisjonens grufulle skjebne åpenbart seg. Bokstavelig talt.
I 2024 klarte DNA-laboratoriet ved Lakehead University i Canada – ved hjelp av moderne DNA-teknologi – å fastslå identiteten til et nytt besetningsmedlem fra Franklin-ekspedisjonen som prøvde å finne veien gjennom Nordvestpassasjen. Den første DNA-identifiseringen skjedde i 2021.
Den siste identifiseringen skjedde med utgangspunkt i et sett knokler fra matrester ekspedisjonen etterlot seg.
– Dette viser hvor desperate deltagerne på Franklin-ekspedisjonen må ha vært, siden de kunne gjøre noe de selv åpenbart må ha sett på som avskyelig, sier professor Robert Park til Journal of Archaeological Science.
En 3D-skanning av knoklene viste nemlig klare spor etter kannibalisme. Mennene hadde spist hverandre i et desperat forsøk på å overleve i isødet. Noen av dem klarte seg utrolig nok i fem lange vintre.
Mannen som beviselig var blitt spist, var ingen hvem som helst.
Velutstyrt
60 år etter Franklin-ekspedisjonen, kunne Roald Amundsen triumferende seile ut på vestsiden av passasjen. Helt siden 1500-tallet hadde europeerne forsøkt å finne det som ville være en svært lukrativ handelsrute til Asia. Store dusører ble utlovet.
Marinekommandør John Franklins to marineskip «Erebus» og «Terror» hadde forsyninger for minst tre år og var blant de best utstyrte ekspedisjonene, da den la ut på ferden gjennom isødet i 1845. Franklin hadde ledet to tidligere ekspedisjoner med samme formål, og skipene var velprøvd under arktiske forhold.
Derfor gikk det tre år før man i det hele tatt begynte å bekymre seg for ekspedisjonens skjebne. Men fra 1848 ble det utlovet dusører og sendt ut flere leteekspedisjoner hver sommer. Alle forsøk var mislykkede.
Første spor
Åtte år etter at ekspedisjonen forsvant, i 1853, ledet polarforsker John Rae en ny leteekspedisjon. Han møtte noen inuitter som fortalte at de i 1850 hadde møtt 40 utsultede, hvite menn som slepte på en mindre båt og noe utstyr.
Noen av de 129 besetningsmedlemmene hadde altså klart å overleve fem lange vintre i isødet. Grunnen til at ingen leteekspedisjoner fant spor av Franklin-mannskapet, var at alle lette i feil område. Men John Rae reiste til øya Qikiqtaq (tidligere King William Island), det siste området som ennå ikke var undersøkt, langt sør for tidligere søkeområder.
Inuittene fortalte at de våren 1850 hadde funnet 35 døde på fastlandet. Mennene hadde åpenbart blitt tvunget til å spise hverandre. Inuittene hadde også hørt skudd senere på våren 1850, samtidig som det krydde av redningsekspedisjoner lenger nord.
Fornektet kannibalisme
I England nektet man å tro på opplysningene om kannibalisme. Men senere funn av knivmerker på skjelettrester bekreftet inuittenes historie.
I 1859 fant Leopold McClintock den eneste skriftlige nedtegnelsen fra Franklin-ekspedisjonen. På Qikiqtaq fant han det første liket, utstyr og flere varder. I én av vardene lå et ark med en maskinskrevet beskjed datert 28. mai 1847.
Der sto det at skipene hadde ligget fastfrosset øst for Qikiqtaq den andre vinteren, tre menn hadde dødd. Neste sommer hadde noen av mennene kommet tilbake og lagt til en ny beskjed. En ny, håndskrevet og langt mer dramatisk beretning sto i margene på arket.
Isen hadde aldri smeltet den sommeren. Skipene sto fastfrosset på samme sted. 24 mann var døde, noe som tydet på et alvorlig sykdomsutbrudd. Mannskapet hadde forlatt skipene i april 1848 for å prøve å nå Back River på fastlandet. Dit nådde de aldri.
Blyforgiftning
Funn i området tydet på at de overlevende hadde forsøkt å komme seg tilbake til skipene for å overvintre der også vinteren 1848–1849. Inuittenes beretning to vintre senere tyder på at noen nådde tilbake. Men til liten nytte.
Nå ble det gjort en rekke funn av lik og gjenstander på Qikiqtaq. 33 år etter oppstarten, i 1878, ble letingen avsluttet. Det skulle gå over 100 år før noen igjen fattet interesse for mennenes skjebne.
I 1981 dro en ekspedisjon fra University of Alberta til Qikiqtaq for å samle benrester fra ekspedisjonens medlemmer. Målet var å finne dødsårsaken ved hjelp av moderne metoder. To av likene på Beechey Island ble gravd opp og var i forbløffende god forfatning.
Det ble funnet klare spor etter blyforgiftning, noe som må ha satt mennene betydelig tilbake både fysisk og psykisk. Ekspedisjonen smeltet ferskvann ved hjelp av dampmaskiner. I både rør og loddepunkter ble det brukt bly, noe som i dag anses som den mest sannsynlige kilden til forgiftningen.
Skipene ble funnet
Etter tusenårsskiftet våknet interessen for de tapte skipene. Fra 2008 organiserte nasjonalpark-organisasjonen Parks Canada seks leteekspedisjoner.
Høsten 2014 ble «Erebus» funnet på 11 meters dyp utenfor O’Reilly Island, sørvest for Qikiqtaq. Skipet var overraskende godt bevart. Nye funn av gjenstander ble gjort på øyer i nærheten. Inuitter fortalte om et skipsvrak i dette området allerede på 1800-tallet.
Høsten 2016 ble også «Terror» funnet på sørkysten av Qikiqtaq. Skipet var i tilnærmet perfekt stand. En rekke undersøkelser av vrakene ble gjennomført, blant annet ved hjelp av undervannsdroner.
I 2019 tok dykkere seg ned til «Terror» og kunne ta spektakulære bilder og video fra innsiden av skipet. Glass og tallerkener sto pent stablet i hyllene. Sengene var redd opp og arbeidspultene ryddige. Terror har ingen ytre skader. Årsaken til at skipet sank, er fortsatt et mysterium.
Spiste kapteinen
I dag er mer enn 500 knokler fra mer enn 20 besetningsmedlemmer funnet. Forskere har arbeidet med å finne mer DNA fra likrestene. DNA-prøver fra etterkommere har bidratt til at to av besetningsmedlemmene er blitt identifisert.
Den første var John Gregory. Han var ingeniør på «Erebus».
Mannen som hadde tydelige spor av å ha blitt spist, var ingen ringere enn Sir James Fitzjames, kaptein på «Erebus».
– Identifikasjonen av Fitzjames› levninger gir ny innsikt i ekspedisjonens tragiske slutt. Hverken rang eller status var noe styrende prinsipp i ekspedisjonens siste desperate dager, sier professor ved University of Waterloo i Canada, Douglas Stenton, i en studie publisert i Journal of Archaeological Science.
Flere ekspedisjoner til skipsvrakene er planlagt for å prøve å kartlegge mer av hva som skjedde. På sikt er målet å heve begge vrakene.
Franklin-ekspedisjonen er, med sine 129 omkomne, den verste tragedien i historien om utforskingen av Arktis.
Skjebnesvanger rute
John Franklin forsøkte å forsere Nordvestpassasjen øst for Qikiqtaq. Han visste ikke at isen i dette området sjelden smeltet i løpet av den korte sommeren. På vestsiden av øya smelter normalt isen, og det var denne ruten Roald Amundsen valgte.
Man kan også undre seg over at ekspedisjonsmedlemmene ikke utnyttet kontakten med inuittene til å få hjelp, og lære seg hvordan man kunne overleve i dette klimaet. Men på denne tiden var europeere preget av imperialisme og et helt annet syn på urfolk. Stolte, britiske marineoffiserer ville neppe komme på å be om hjelp og råd fra «primitive» inuitter.
På dette feltet var Amundsen klokere enn mange av sine forgjengere. Han lærte svært mye både av samer og inuitter. Men i sine bøker omtalte han dem likevel nedsettende.
Kilder: Journal of Archaeological Science, Telegraph, National Geographic, forskning.no, videnskap.dk, Coolantarctica.com, Wikipedia.