Morens hevn – gjorde det utenkelige, ble hyllet som helt

 Marsdagen var usedvanlig varm. Men kvinnen  som kom inn i rettsbygningen, var slettes ikke kledd for vårens plutselige inntog: Hun var iført en frakk. 

Da hun var kommet inn i den folkestinne rettssalen, så hun seg ut en mann. Så trakk hun fram en gjenstand fra den heldekkende, grønne frakken. 

Hendelsen i rettsbygningen i Lübeck i daværende Vest-Tyskland 6. mars 1981, overrasket en hel verden.  

– Jeg gjorde det for deg, Anna, var kvinnens senere forklaring.

Kom seg ikke på skolen

Syv år gamle Anna våknet tidlig denne vårdagen, 6. mai 1981. Foreldrene hadde kommet sent hjem fra jobb kvelden i forveien, og lå fortsatt og sov. Anna sto opp, kledde på seg. Hun måtte gå til skolen alene, skulle hun rekke den. 

Men Anna kom seg aldri til skolen. Isteden møtte hun en mann på veien. En mann Anna kjente godt og må ha stolt på. Hun hadde jo vært hjemme hos ham før og lekt med kattungene hans. Hvorfor ikke bli med igjen? Dessuten hadde jo mannen en samboer. 

Men akkurat denne dagen var ikke samboeren hjemme. Og Anna kunne ikke vite at mannen var i overkant interessert i å tilbringe tid alene med unge jenter. 

Tøff oppvekst

Annas mor, Marianne Bachmeier, ble født i juni 1950 i Sarstedt i delstaten Niedersachsen nordvest i tidligere Vest-Tyskland. Marianne ble oppdratt i et religiøst og konservativt hjem. Faren var nazist og medlem av Waffen-SS,  den militære grenen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel. 

Den autoritære faren med alkoholproblemer oppførte seg gjerne aggressivt mot familien, spesielt når han kom beruset hjem fra den lokale puben. 

Foreldrene skilte seg etter hvert, og Mariannes mor giftet seg på nytt. Uten at familieforholdene bedret seg nevneverdig av den grunn. Mariannes nye stefar ble beskrevet som en tyrann: 16 år gammel ble Marianne gravid. Stefaren svarte med å kaste henne på gata. Marianne måtte sove på en benk de første nettene. Etter hvert fikk Marianne allikevel flytte hjem igjen. Kort tid før hun fylte 17, fødte Marianne datteren Christina. 

Videre problemer

Men igjen havnet hun i krangel med stefaren, og ble plassert på et hjem for ugifte mødre. Datteren Christina endte hun med å adoptere vekk.  Marianne fikk ny kjæreste og ble gravid med ham som 18-åring, men forholdet ble etter hvert avsluttet. Kort tid senere angret Marianne seg, og brøt seg inn i huset barnefaren delvis hadde tilhold i. 

Der skal hun ha blitt utsatt for en voldtekt av en fremmed mann som også tok seg inn i huset og truet med å drepe henne om hun gikk politiet. Marianne gjorde nettopp det mannen instruerte henne om ikke å gjøre - hun anmeldte forholdet. Mannen ble stilt for retten og dømt for ugjerningen. 

Rettssaken mot overfallsmannen skulle ikke bli siste gang Marianne sto overfor en gjerningsmann i en rettssal, og hvor liv og død var ingrediensene. 

Anna

Da stefaren døde, fikk Marianne igjen flytte hjem. Kort tid etter fødte hun sitt andre barn, men også dette barnet adopterte hun vekk. Marianne hadde etter sigende for mye å stri med på det personlige plan.

Isteden ble Marianne, etter morens utsagn, mer og mer glad i å gå på diskotek og leve livets glade dager. Festglade Marianne fikk seg etter hvert jobb på en pub. Der innledet hun et forhold til pubens daglige leder, Christian, som hun flyttet sammen med. Hun ble gravid med hans barn. 14. november 1972 ble Marianne mor for tredje gang til datteren Anna. 

Denne gang bestemte Marianne seg for å beholde barnet og oppdra det sammen med barnefaren Christian, som hun nå også drev puben sammen med.

Mye alene

Men Marianne og Christian skal ikke ha greid å være tilstedeværende nok for datteren. Anna ble sittende mye alene, og måtte  ofte være med på puben der hun sov mens foreldrene jobbet. For paret måtte jobbe mange sene kvelder i baren for å få endene til å møtes. 

Allikevel ble Anna beskrevet som en livsglad og kvikk ung dame, men som måtte lære seg å bli voksen tidlig. Tilsynelatende manglende oppfølging til tross; ifølge venner og familie skal Marianne ha forgudet datteren sin. 

– Anna betød alt for henne, sa en venn av Marianne i et intervju i 2006. 

Men den skjebnesvangre maidagen i 1980, skal Anna altså ha gått alene ut av huset mens moren Marianne lå og sov. Der kom Anna i prat med den lokale mannen hun kjente fra før. 

Seksualforbryter

Klaus Gabrowski (35) jobbet som slakter og bodde få hundre meter unna puben der Annas foreldre jobbet. Gabrowski hadde en forhistorie med seksuelle overgrep mot unge jenter, og hadde tidligere dommer på seg for to slike forhold. Men dommene var sonet ferdig og Gabrowski hadde for lengst fått vende tilbake til lokalsamfunnet. 

Dét skulle bli skjebnesvangert. 6. mai 1980 kom Klaus Gabrowski over Anne som spaserte rundt, kort vei fra hjemmet sitt. Han inviterte henne med hjem. Men ikke for å se på kattungene sine denne gang. 

Isteden ville han øyensynlig leve ut en livslang fantasi; han holdt Anne fanget i flere timer, før han til slutt kvalte henne med samboerens strømpebukse. Liket av den syv år gamle jenta plasserte han i en eske som han dumpet i en nærliggende elv. 

Samme kveld ringte en fortvilet kvinne til politiet. 

– Jeg tror min samboer har drept en ung jente i dag. 

Sverte offerets navn

Liket av Anna ble funnet etter kort tid. Klaus Gabrowski ble stilt for retten året etter. Han innrømmet å stå bak drapet, men la i retten skylden for drapet på offeret, syv år gamle Anna. Én som naturlig nok fulgte rettssaken med argusøyne, var Annas mor Marianne Bachmeier. 

– Jeg hørte ham hevde i retten at Anna hadde forsøkt å presse ham for penger og at drapet var hennes egen feil fordi hun ville sladre på ham. Jeg orket ikke høre ham sverte min datters navn lenger, dra navnet hennes gjennom sølen, sa Marianne i et senere intervju med tysk TV. 

 Ifølge senere forklaringer fra Mariannes venner, bestemte Marianne seg for at Klaus Gabrowski måtte betale samme skjebne som den han hadde tildelt hennes datter: Han måtte dø. 

Drapet

På rettssakens tredje dag, 6. mars 1981, smuglet Marianne med seg en pistol av merket Beretta inn i rettslokalet. Hun gikk målrettet mot Klaus Gabrowski. Før noen rakk å reagere, trakk hun fram våpenet og avfyrte åtte skudd mot Gabrowski som satt med ryggen til. Han ble truffet av seks av skuddene og døde tilnærmet momentant. 

–  Jeg håper han er død, sa Marianne mens hun lot seg pågripe uten motstand. – Jeg gjorde det for deg, Anna, uttalte hun senere. 

Marianne Bachmeier fikk raskt folkets sympati. Mange mente hun var en helt som hadde gjort det mange mødre ville gjort i samme situasjon; hun hadde drept sin datters drapsmann. Hun ble stilt for retten for drapet, men hevdet hardnakket at drapet ikke var planlagt. 

Dette til tross for at vitner hadde hørt henne si «jeg ønsket å drepe ham» i forbindelse med at hun ble pågrepet etter drapet 6. mars 1981. I 1983 ble hun dømt til seks års fengsel for uaktsomt drap. 

Og hun så ut til å ha det tyske folk med seg i at straffen var akkurat passe. I en spørreundersøkelse oppga nær en tredel av de spurte at de syntes straffen var riktig.  Én tredel mente til og med at den burde vært kortere. Og slik ble det i alle fall; Marianne Bachmeier slapp ut fra fengsel etter bare tre år. 

– Angrer jeg (på drapet journ.anm.)? Nei, sa Marianne Bachmeier senere i et intervju med tysk TV. 

Gjorde alt for datteren

Hun solgte rettighetene til historien sin til et større ukeblad, angivelig for å dekke advokatutgiftene sine. Men da historien kom ut, endret også tyskernes syn på Marianne seg noe. 

Hun hadde jo slettes ikke bare vært en god mor, anførte flere etter å ha fått lese om hvordan Marianne etterlot datteren hjemme alene eller tok henne med på puben der hun selv skal ha festet etter stengetid. 

Andre pekte på at Marianne hadde gjort som best hun kunne ut fra sine forutsetninger. Og at datteren Anna hadde betydd alt for henne, hersket ingen tvil om. At hun gikk til det skritt å ta livet av datterens drapsmann, beviste jo nettopp det.

Trist endelikt

Marianne Bachmeier fikk aldri flere barn. Hun giftet seg på nytt i 1985 med en lærer. Sammen flyttet de til Nigeria der hennes nye mann fikk undervisningsjobb i et tysk samfunn. I 1990 tok ekteskapet slutt og Marianne flyttet til Italia der hun fikk jobb på et hjem for kronisk syke og døende pasienter. 

I et intervju med Der Spiegel i 1993, fortalte hun om smerten over tapet av Anna, om dagen hun drepte Klaus Gabrowski og om hvordan livet hadde fortonet seg i etterkant. Hun fortalte også om skyldfølelsen hun hadde båret med seg, fordi hun ikke hadde greid å forhindre at datteren forlot huset på egenhånd den fatale maidagen i 1980.

–  Jeg har bebreidet meg selv mye. Men jeg har det bedre nå. Jeg er lykkeligere, sa hun i intervjuet der hun la til at hun skrev på en selvbiografi.

Men livet fikk allikevel ingen lykkelig slutt for Marianne Bachmeier. Hun ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen, og flyttet hjem til Tyskland.  Gradvis tok kreften livets plass. 17. september 1996 sovnet Marianne stille inn, 46 år gammel. 

Hun ligger begravet ved siden av sin kjære datter Anna i hjembyen Lübeck. Før hun døde, rakk hun å skrive ferdig og gi ut sin selvbiografi.  Den kalte hun for «Anna».

Kilder: «A Mother Against the Murderer of Her Daughter», people.howstuffworks.com, The Bulletin (December 21-28 1982), Wikipedia.org, «Deutschlands spektakulärste Kriminalfälle», allthatsinteresting.com, Der Spiegel