Mødrene hadde ikke noe valg: – Jeg gir dere mitt barn

Brev som ble sendt mellom finske mødre og svenske fosterfamilier under krigsårene 1939–1945, ligger til grunn for den nyutgitte boken De finske krigsbarna – et nordisk familiedrama, skrevet av forsker og forfatter Ann Nehlin.

De tusenvis av brevene Ann Nehlin har fått tilgang til, gir et unikt innblikk i de finske familienes skjebner – og i mødrenes kvaler over å ta beslutningen om å sende barna langt hjemmefra i en farlig og usikker tid. I ett av brevene står det:

«Da toget rullet av gårde, så jeg det lille ansiktet hennes. Hun så på meg, nesten som om hun var forundret. Hva tenkte hun da? Jeg er verdens dårligste mor.»

De finske krigsbarnas ­historie er også en fortelling om Sveriges nøytralitetspolitikk under andre verdenskrig. 30. november 1939 angrep Sovjetunionen Finland i det som i Sverige ble kalt vinterkrigen.

Sverige ønsket ikke å fravike sin nøytralitet og nektet derfor Finland militær støtte. I stedet satset Sverige på omfattende humanitære tiltak. Ut av dette vokste ideen om å gi finske barn et fristed i Sverige så lenge krigen raste i hjemlandet.

Å ta imot et finsk krigsbarn fikk stor oppslutning blant svenskene. Mange familier ­ønsket å bidra og hjelpe. Det ble også oppmuntret fra politisk hold og fra svenske myndigheter.

Men for de finske mødrene var beslutningen tung. Deres skjebner er hjerteskjærende. Det er vanskelig å forestille seg smerten og avmakten de må ha følt da de ikke så noen annen utvei enn å sende barna til et fremmed land.

For mange av disse kvin­nene ble livet en kamp på liv og død. Når ektemenn og eldre sønner ble innkalt til krigstjeneste, tok kvinnene ansvaret som familiens forsørgere.

To barn til Sverige

En av mødrene omtales i ­boken som Sirpa. Materialet er klausulert, og alle navn er derfor endret.

Sirpa var en av hundre­tusener av karelere som flyktet under vinterkrigen. Høsten 1941 vendte hun tilbake med tre av barna sine. De to yngste, fire og seks år gamle, hadde hun sendt til Sverige.

Familiehuset i Karelen hadde overlevd krigen, og Sirpa håpet å starte på nytt mens ­ektemannen og eldste sønn kjempet ved fronten. I brevene til Sverige uttrykte hun håp. Men til tross for sterk vilje og stahet ble ikke livet slik hun hadde håpet. Forholdene ble stadig vanskeligere, og frykten for krigens utvikling vokste.

Hun uttrykte savn og lengsel etter barna og drømte om gjenforening. Samtidig skrev hun at hun ikke var villig til å gi etter for «den forbannede russeren». Selv da hun fikk beskjed om at ektemannen var falt i krigen og at sønnen var tatt til fange og sendt til en sovjetisk krigsleir, ga hun ikke opp.

I juni 1943 ba hun de svenske fosterforeldrene fortelle barna at faren var død. Ordene var fortvilte:

«Det er som om Gud har glemt hele menneskeheten. Hva skal det bli av oss stakkars mennesker?»

Det siste brevet ble sendt i august 1943. Deretter er det stille. Hva som siden skjedde med Sirpa og familien, vet man ikke.

Ba hver dag

Titusener av finske mødre delte Sirpas skjebne. En av dem var Isla.

Hun skrev i februar 1942 om frykten når flyalarmen gikk, men også om lettelsen over at barna var i trygghet i Sverige.

«Jeg kysset døtrenes panner hver morgen og lurte på om det var siste gang jeg så dem. Uroen lå som en tung stein på skuldrene mine. Hver dag ba jeg om at de skulle være der om kvelden når jeg kom hjem.»

Islas mann kom hjem på permisjon i 1942. De ønsket å få barna hjem før han måtte tilbake til fronten. Våren 1943 kom barna tilbake til Finland.

Isla var overstrømmende glad – men den yngste datteren, Leena, slet med å tilpasse seg. Hun sov med klærne på og var konstant redd for at «russeren» skulle komme.

Isla skrev selvkritisk:

«Jeg undrer nå om det var til barnas beste at jeg ba om å få dem hjem.»

Sporene stopper her. Hva som videre skjedde med familien, er ukjent.

Blitt som fremmede

Det var ikke uvanlig at barna slet med å vende tilbake. Noen hadde glemt finsk og følte seg fremmede i sitt eget land. De savnet livet i Sverige og forsto ikke hvorfor de var sendt tilbake.

For mødrene var det et hardt slag. Noen reagerte med sinne mot fosterfamiliene og mente barna var vendt mot dem.

En kvinne skrev:

«Hvordan skal vi kunne ­elske hverandre igjen?»

Noen mødre hadde ikke mulighet til å ta barna hjem. Krigen hadde gjort livet så vanskelig at det rett og slett ikke var mulig å forsørge flere.

Mange svenske familier ­ønsket å adoptere barna, men finske myndigheter sa ofte nei – selv om barnet kanskje ikke hadde noe hjem å vende til­bake til. Barnas følelsesliv ble det ikke tatt hensyn til. De ble sett på som nasjonens eiendom.

For noen var det å gi fra seg barnet en beslutning tatt i dyp fortvilelse. En kvinne, kalt Marianne i boken, skrev til fosterforeldrene:

«Hun er deres. Jeg gir dere mitt barn.»

Det gjør vondt å lese – og man kjenner sorgen mellom linjene.

Barna var de virkelige ofrene

Forskeren Ann Nehlin har studert brevvekslingen mellom finske krigsbarns mødre og svenske fosterfamilier under andre verdenskrig.

Nehlin ble sterkt berørt av det brevene avdekket.

– Det føltes som om jeg satt ved kjøkkenbordet sammen med de ­finske mødrene og kjente smerten deres. Det hadde jeg ikke ventet.

Nehlin er historiker og tilknyttet Mälardalens universitet i Sverige. I 2013 fikk hun, sammen med kolleger fra Linköpings universitet, midler til å forske på de finske krigsbarna.

– I løpet av forskningsårene kom jeg i kontakt med brevene som jeg nå har brukt i boken. Etterpå ble de liggende og gnage. Brevene var klausulerte, men da prosjektet var avsluttet fikk jeg tillatelse til å under­søke dem, og et par år senere begynte jeg arbeidet med boken De ­finske krigsbarna – et nordisk familiedrama. Boken er pr. i dag utgitt på svensk, bpde på papir og som e-bok. 

Brevene ble en uvurderlig kilde og ga henne et unikt innblikk i finske mødres liv og kamp for å få hver­dagen til å gå rundt i et krigsherjet Finland. Hun fikk også et sterkt inntrykk av tragediene som oppsto når familier ble splittet, og hun kunne nærmest føle smerten bak beslutningen om å sende barnet sitt til Sverige med en adresselapp rundt halsen. Samtidig ble hun klar over presset mange finske mødre opplevde.

– Mange følte seg presset til å sende barna til Sverige: «Tenker du ikke på barnets beste?» Jeg er vant til å ha en vitenskapelig distanse til arbeidet mitt, men her var det vanskelig.

Hun reagerte også på myndig­hetenes til tider brutale håndtering, og på den underdanigheten som ofte preget brevene fra Finland. Det fantes en forventning om takknemlighet overfor Sverige som ­mange mødre følte seg forpliktet til å uttrykke.

Ulike historier

Ann Nehlin sier det manglet for­ståelse i samfunnet for hvilke ­konsekvenser det fikk å skille ­familier.

– Det var liten innsikt i hvordan dette påvirket mennesker. Jeg ble slått av hvordan barna ble behandlet: først sendt bort, så sendt hjem igjen. Det må også ha vært svært vanskelig for mødrene når barna kom tilbake og føltes som frem­mede.

I Finland fantes det dessuten kritikk mot Sverige for ikke å gi militær støtte da landet ble angrepet av Sovjetunionen. Samtidig opplevde mange svensker en nasjonal skyldfølelse. Slagord som «Finlands sak er vår» og «Et finsk barn i hvert hjem» fikk stor utbredelse, og det å ta imot et finsk barn ble også en måte å bygge bro på.

– Barna var de egentlige ofrene, og det er det jeg har ønsket å løfte frem. Jeg vil vise hvordan storpolitikk rammer enkeltmennesker som prøver å overleve og holde fast ved håp og trygghet.

Det finnes studier av hvordan det senere gikk med de finske krigs­barna, og erfaringene er ulike.

– Én studie viser at noen fikk det vanskelig senere i livet, med blant annet rusproblemer og en sterk ­følelse av rotløshet.

Men mange opplevde også oppholdet i Sverige som en redning.

– Jeg har møtt mennesker som sier at de neppe ville overlevd uten oppholdet i Sverige. Noen forteller også at de i voksen alder forstår mødrenes valg bedre.

Samtidig finnes det en stor gruppe som aldri har ønsket å snakke om erfaringene sine – og som vi derfor vet lite om. Storpolitikk rammer det lille mennesket.