«Margarinkongen» Per fikk svenskene til å harryhandle i Norge: – Han var en rabagast

Lørdag 6. november veltet svenskene inn over norskegrensen. 10 000 biler, tog og busser fulle av handle­gale svensker hadde fraktet 40 000 svensker mennesker som yrte rundt i gatene på det lille tettstedet Magnor. Politifolk var leid inn for å forsøke å holde orden i rekkene og sørge for flyt i trafikken.

I sentrum for oppstyret var den lokale kjøpmannen Per Løken.

«Margarinkongen» var i sitt ess.

Denne første lørdagen i november 1965 var Allehelgensdag i Sverige. På norsk side av grensen; Margarinens dag.

Tårn av margarinpakker sto stablet opp på lager, og foran løpemeterne med kassaapparater sto svenskene i kø for å betale. All ledig plass i Magnor var holdt av for anledningen, til og med det lokale tannlegekontoret. Også legekontoret var gjort om til utsalg for margarin og sukker.

− Onkel Per var en rabagast i hele sitt liv. Han elsket å kjøre fort, og han elsket raske biler. Han var veldig blid og vennlig. Han pratet med alle. Alle var jo potensielle kunder, sier Bjørg Trandem, niese av Per Løken.

90-åringen husker godt Margarin-dagene. Da jobbet hun i sin fars butikk:

− Vi solgte ut av vinduene fordi det var så mye folk. Biler og store busser over alt. Det var helt kaos.

Omvendt harryhandel

Norges handelslekkasje til utlandet er i dag enorm og voksende. Billig mat, drikke og tobakk driver årlig store mengder nordmenn, særlig til Sverige for å handle. Ifølge Statistisk sentralbyrå handlet nordmenn på dagstur over grensen for 11 milliarder kroner i 2024. I fjorårets ni første måneder nådde grensehandelen nesten ni milliarder kroner

Turister som i dag svinger av fra riksvei 2 på vei til det norsk­eide gigantkjøpesenteret, fire kilometer inn på Svensk side av grensen, finner et døsig Magnor sentrum. Magnor glassverk trekker noen turister. Butikker er mangelvare, selv om en Kiwi-­butikk kjemper mot heftig konkurranse fra Charlottenbergs Shoppingcenter.

På 1950- og 60-tallet gikk strømmen av handlende motsatt vei.

Norge hadde ennå ikke funnet olje, og den norske kronen var svak, sammenlignet med den svenske. Særlig margarin og sukker var billig for svensker på norskehandel. Sverige hadde innført importavgifter på disse varene, på samme tid ble varene subsidiert for norske forbrukere. Prisene var dobbelt så høye i Sverige som i Norge.

En lokal handelsmann i grenseområdet Magnor visste å utnytte situasjonen.

Margarinkongen

Kjøpmann Per Oddvar Løken overtok familiens kolonial­forretning i Magnor etter faren i 1945. Da var han 27 år gammel. Løken hadde et udiskutabelt talent for å drive butikk og var både lystig og kreativ. Kombinasjonen skulle snart gjøre Magnor til en shopping­metropol.

Den første tiden etter 2. verdenskrig rådet fortsatt handelsrestriksjoner mellom Norge og Sverige, men da disse gradvis forsvant, posisjonerte Per Løken seg. Han bestemte seg for å skape et mekka for handlende svensker på jakt etter billige dagligvarer. Som en del av merke­vare­byggingen kronet han like godt seg selv til Margarinkongen.

I 1953 gjorde Sveriges riksdag allehelgensdag til offisiell fridag. På den tiden var lørdag arbeidsdag i Sverige, og allehelgensdag ble flyttet fra sin faste plass i kalenderen 1. november, til lørdagen som faller mellom 31. oktober og 6. november.

For margarinkonge Per Løken var dette en invitasjon til svenske pengebinger. Brått oppsto en ny merkedag i Magnor, M-dagen. Margarinens dag, lagt til den samme lørdagen som svenskenes allehelgensdag.

Svenskene i grenseområdene ved Magnor var ikke vonde å be. På hver M-dag valfartet flokker av svensker med allehelgens-fri til Magnor for å handle. Og for hvert år etter oppstarten økte tilstrømningen av svensker.

Margarinkonge Per Løken begynte å få plassproblemer.

Kongen utvidet

Løken hadde latt bygge en ny, stor forretningsgård i 1952. Men forretningsgården var ikke stor nok til å håndtere de voldsomme innrykkene av margarin-kjøpende svensker som fulgte de neste årene. Løken måtte utvide kongeriket sitt, i alle fall på M-dagene.

Etter hvert ble hele Magnor sentrum forvandlet til ett gigantisk margarin- og dagligvareutsalg første lørdagen i november. I dagene før rullet godsvogn på godsvogn med sukker og margarin inn på Magnor jernbanestasjon.

Sukkeret kom, ironisk nok, fra Sverige.

Belager, fullt!

I tillegg til handelen med dagligvarer, kunne Margarinkongen etter hvert tilby både tivoli og festligheter i Magnor. Også nordmenn fra området ble trukket til begivenhetene i Magnor.

Bilkøen på Margarin-dagene strakte seg tidvis de tre kilometerne fra Magnor og helt til svenske­grensen, på det meste var rekken av biler opptil to mil lang. 7–8 politifolk ble leid inn hvert år for å dirigere trafikk. Stedets campingplass ble leid som parkeringsplass. Både ekstratog og -busser ble satt opp, og de første togene ankom Magnor allerede i femtiden på morgenen.

Busslaster med svensker måtte tidvis vinkes videre til Kongsvinger, ettersom Magnor var fullt.

Bladet «Nå» besøkte Margarindagen i 1955 og rapporterte om ca. 20 000 svensker i Magnors gater denne dagen. Ti år senere dekket magasinet «Aktuell» M-dagen i 1965. Da var anslaget av svensker på besøk i Magnor doblet til ca. 40 000.

Sukkerunger og Miss margarin

Margarinkonge Løken nøyde seg ikke med margarin og sukker. Han fylte butikkhyllene med klær, sprit, sjokolade og ost, men de fremste lokkevarene var sukker og fremfor alt margarin.

Import av sukker og margarin fra Norge til Sverige var belagt med kvoter. Aldersgrensen for å fylle kvoten var 12 år. Svenskene stappet derfor gjerne bilen full av barn som var gamle nok for å fylle opp kvotene. Hadde de ikke barn nok selv, fylte de opp med slektninger og nabounger. Disse barna ble på folkemunne kalt «sukkerungene.»

Hvert år fikk sukkerungene som fylte 12 år på selve M-dagen, en kasse med fem kilo margarin i bursdagsgave, overrakt av Margarin­kongen selv.

Missekonkurranse ble også et årvisst innslag som skapte mye ståhei og interesse. Skjønnhetene som kjempet om tittelen «Miss Margarin» var stort sett svenske. Fra balkongen over margarin­kongens butikk kunne miss Margarin vinke til folkemassene etter seieren. Fra balkongen kunne strømmet også sang og musikk ut over de handleglade svenskene på vei inn og ut av butikken.

Jobbet i gamlebutikken

Bjørg Trandems far drev kjøtt­forretning i kjelleretasjen i Løken-gården. Før Løken-gården ble bygget i 1952 jobbet Bjørg for onkelen Per Løken i «gamle­butikken».

− Jeg lagde risboller som de solgte i kiosken.

Bjørg, som er 90 år, husker onkelen som et overskudds­menneske.

− Han var veldig livsglad. Han elsket reklame, var reklame­utdannet fra Stockholm, og elsket å stille ut varene sine. Før han stengte butikken dro han ut varer foran vinduene så folk kunne se.

Oljedrevet fall

Bjørg gir onkelen mye av æren for at Magnor sydet av aktivitet under storhetstiden.

− Han stelte i stand mye. Alle som drev butikk i byen hadde et veldig oppsving, særlig på M-dagene. Den gangen hadde vi åtte dagligvarebutikker i Magnor. Nå har vi bare Kiwi.

Likevel var trykket på Margarinens dag så stort at salget ikke kunne foregå over disk.

− Bord ble satt opp der det var en ledig plass. Pengene ble lagt i kakebokser. Gangen til tannlegekontoret, banklokalet, alt av ledig plass ble brukt. En gang dukket det opp en kakeboks full av penger flere dager etter M-dagen. Ingen hadde hatt oversikt over den, forteller Bjørg Trandem i dag.

Utover 80-tallet møtte Løkens kongerike nye utfordringer. Norge var blitt en rik oljenasjon, og den norske kronen hadde blitt sterkere. Prisene i Norge steg mer enn i Sverige, og med det forsvant det økonomiske grunnlaget for margarin-kongedømmet i Magnor.

Også Bjørg Trandems far merket kundesvikten fra øst.

− Pappa ga seg da svenske­handelen tok slutt. Da hadde han nådd pensjonsalder, og de gylne tidene var over.

Også Margarinkongens egen helsesituasjon skrantet. I 1986 døde Per Løken, 68 år gammel. Da hadde strømmen av handleglade svensker stilnet.

En stund etter Per Løkens død solgte familien butikken. I dag inngår Løken-gården i Magnor Glassverk, en annen av Per Løkens forretningsprosjekter. Der kundene en gang kjøpte sukker og margarin, selges det nå glass fra det lokale glassverket Margarinkongen var med på å redde.

Margarinkongens forretningsteft gjorde ham til en velholden mann, og han skaffet seg flere ben å stå på enn margarin og sukker. Da han døde, etterlot han seg Magnor Glassverk, kafeen Pernille og en kro, G-kroa.

Konge på sokkel

Nærmere 500 mennesker fra begge sider av grensen mellom Norge og Sverige møtte opp da bysten av «Margarinkongen» Per Løken ble avduket i 2011.

−Ærede Eidskoginger. Dette er en etterlengtet begivenhet for mange av oss. Endelig har vi fått bysten av Per Løken på plass, sa kultursjef Maj-Britt Verhaug under avdukingen på Magnor.

Valg av dato − 5. november 2011 − var alt annet enn tilfeldig: Om Løkens tradisjon hadde blitt videreført slik kjøpmannen innstiftet den, ville avdukingen skjedd på selve Margarindagen.

I tillegg til offentlige midler og sponsorer utgjorde borger­gaver nærmere 100 000 kroner av finansier­ingen av bysten.

Ga gass for glass

Kjøpmann og «margarinkonge» Per Løken ryddet vei for en ny turistattraksjon ved å berge en gammel fabrikk i hjembygda Magnor.

Glassverket på Magnor ble etablert i 1896 under navnet Geijersfos Glasverk, og skulle gå igjennom mange tunge år før Per Løken forbarmet seg over hjørnesteinsbedriften. Nedleggelser, nye eiere, ny oppstart, nye profiler, nye satsinger og tilbakevendende økonomiske problemer skulle prege årene frem til 1972.

Da overtok Løken. Hans satsing innebar blant annet å bruke designere, kjent fra mote, blomster, billedkunst og kosmetikk-­bransjen til å utforme design av glass for Magnor Glassverk.

I 2024 ble Magnor Glassverk kjøpt opp av konsernet «Modern House AS.» Den nye eieren har et uttalt mål om å styrke merke­varen Magnor Glassverk videre ut i Skandinavia. Produksjonen er tett integrert med glassverket som turistattraksjon, kafé og brukskunstbutikk.

Kilder: Eidskog kommune, HK-nytt, FriFagbevegelse, Nasjonalbiblioteket, Store norske leksikon, Glåmdalen, LO media, Norsk Motorveteran, Statistisk sentralbyrå, Bjørg Trandem.