Da uværet ga seg, dro fiskerne ut i hopetall. Så skjedde det ufattelige

Utålmodig ventet tusenvis av fiskere fra store deler av kysten i fiskeværene langs Lofotveggen, februarsøndagen i 1849. De var samlet for å jakte på skreien – skridaren – fisken som Nord-Norge mer eller mindre er grunnlagt på.

− Havet gir.., lyder første halvdel av kystfolkets mantra. Men resten av munnhellet skulle bli mer beskrivende for 11. februar;

− … og havet tar.

Vintersesongen hadde begynt bra, med gode fangster både i Øst- og Vest-Lofoten. Men mot slutten av januar begynte været å bli dårligere, noe som førte til lange perioder med landligge. Fiskerne kom seg ikke på havet og fikk dermed ikke fangst. Uværet hadde vart uvanlig lenge.

Denne februarsøndagen hadde det vært nesten konstant landligge i bortimot tre uker. Ute i Vestfjorden sto garn og liner dypt nede i havet og råtnet. Stadig mer talte for at sesongen kunne bli fullstendig mislykket. Og hvis vinterfisket gikk skeis, så visste alle at det ble armod og sveltihjel fra Finnmark til langt nedover Vestlandet.

Lørdag 10. februar var det også sterk storm. Fra Balstad skulle noen fiskere som hørte hjemme i Sund i Buksnes, forsøke å komme seg hjem. De måtte gjennom Napp­straumen på veien nordover. Ruten var en utfordring selv i maksvær, og for mannskapet fra Sund gikk det galt. Alle satte livet til.

Ingen kunne vite da at forliset bare var opptakten til en vanvittig katastrofe.

Ledet an i tragedien

Så kom søndagen 11. februar. Endelig så uværet ut til å ha rast fra seg for denne gang. Sørvesten hadde spaknet. Fiskerne langs værene i Lofoten trakk pusten, samlet sammen utstyret sitt og gjorde seg klare for å reise ut. Selv Vårherre og hans jordiske tjenere skjønte at man måtte bruke anledningen til å få opp bruket, selv om det var søndag.

Nå handlet alt om å berge det som berges kunne. Fortsatt gjensto mye av sesongen. Fikk man bare redskapene opp og været ble skapelig, kunne det være mulig å få en liten inntekt, såpass at man kunne overleve.

Fra fiskevær etter fiskevær strømmet båtene utover fjorden, små kjekser, treroringer, åttringer – og ganske mange fembøringer. Alle var åpne båter uten steder å gjemme seg i uvær og storm.

Bølgene fra sørvest gikk ennå ganske tunge innover den mektige Vestfjorden, men vinden var spak og alle var i beste humør. Da folk flest var kommet godt og vel i gang med dragingen, stilnet vinden helt. Høvedsmennene kikket seg rundt, de kunne ikke ønske seg bedre forhold.

De mange hundre fiskerne halte og dro i sine redskaper. En og annen torsk ble huket inn. De fleste var likevel ødelagt etter å ha stått i ukevis på en krok eller fastsurret i garnmaskene. Men fisken var ikke det viktigste nå, alt handlet bare om å få opp bruket og komme seg i land.

I det hektiske arbeidet skjenket ingen været en tanke. Det var da så trygt og godt.

Hvinende, brølende

Men plutselig skjedde noe – et slags sus gikk gjennom luften – over flåten der hundrevis av never slet febrilsk på det åpne havet.

Like etter så folkene noen svarte vindrosser som virvlet bortover vannflaten. Rossene døde bort igjen. Men fiskerne var blitt urolige; oppmerksomheten var blitt vakt. De visste av erfaring at slike spredte rosser ikke varsler godt.

Fiskerne løftet blikket, så over fjellene i nord. Der var himmelen i løpet av et øyeblikk blitt helt svart. Suset de hørte for litt siden økte voldsomt. Over fjellene sto snøkovet himmelhøyt. Tusenvis av fiskere visste straks at nå sto det om liv.

Dette var alvor.

Så kom stormen, plutselig var den over dem − hvinende, brølende; voldsommere enn man noensinne hadde sett den. Stormen kom fra nordvest. Ute på havet skjønte alle katastrofen som var i emning.

De små, åpne båtene ble kastet rundt, de få seilene som var oppe, ble røsket av mastene, årene revet ut av tollgangene.

Sjørokk og himmelkov skjulte på et øyeblikk all utsikt. Hver enkelt båt var stengt inne i sin egen verden, sitt eget inferno.

Høvedsmennene ropte:

«Kapp bruket!»

Knivene kom øyeblikkelig frem, redskapene ble skåret av, bare hurtig handling gjaldt, ingen tid til å tenke seg om. Nå handlet alt om å berge livet.

Men døden hadde gode forhold i Vestfjorden denne søndagen.

Kvasse skjær

Mange rakk ikke å foreta seg noe som helst før det opprørte og stormpiskede havet brøt inn over ripa.

Bølgene fylte båt etter båt, mange gikk under før mannskapet hadde fått gjort skikkelige forsøk på å ta opp kampen. For noen uheldige var det bare snakk om sekunder eller minutter, før båten fyltes av en brottsjø, eller et orkankast tok tak i den og kastet den rundt.

Andre hadde mer hell med seg og klarte å få opp masten og et lite seil − en lapp så stor båten kunne tåle i det ville været. For de fleste nyttet det ikke å sette en kurs. Alt handlet om å holde unna stormen, enten de holdt det gående på skrå av stormen eller ved å lense innover fjorden for å prøve å finne le. 

Hvor de nådde land spilte ingen rolle; alt handlet om å holde båten på rett kjøl, prøve å manøvrere seg unna de voldsomme naturkreftene.

Å ro mot stormen var nesten helt fåfengt. Orkanen vred hele tiden de små farkostene rundt i bølgene, rev årene ut av tollegangene eller ut av nevene på dem som slet for livet på toftene. Noen tok sjansen på å «gå over fjorden,» altså lense ut fra land, men det gikk ikke stort bedre. De fleste av dem nådde aldri frem.

Veldig mange av dem som omkom havnet i fallgarden – den kvasse raden av skjær som sjøen bryter over når været står på som det gjorde denne februardagen.

Da været endelig roet seg, kunne man finne lik, hvelvede båter, årer og inventar fra båtene flytende over et stort område langs Lofotveggen.

Mannskapet på de få båtene som klarte å berge seg til land, takket høyere makter for at de berget livet. Men også på disse fartøyene hadde liv gått tapt; de svakeste og minst motstandsdyktige frøs rett og slett i hjel i de forferdelige forholdene.

Usikre tapstall

Som for alle hendelser der begivenhetene ikke er dokumentert, har detaljene hatt en tendens til å bli gjort større og enda mer dramatiske enn de virkelig var. Noen hevdet blant annet at 30 kvinner ble enker bare i Buksnes, mens tallet viste seg å være 17.

Og når antallet omkomne opp gjennom årene har blitt oppgitt til 500, bygger opplysningen etter alt å dømme på en reiseskildring skrevet av Hans H.S. Schulze, utgitt i 1865, 16 år etter katastrofen.

Schulze, som opprinnelig var fra Østerdalen, var i et par års tid konstituert som sorenskriver i Lofoten, og samlet en serie skisser og tekster i en bok. I en av tekstene skriver han om en samtale med en mann som selv skal ha vært ute på Vestfjorden da stormen slo til – uten å navngi vedkommende. Schulzes rapport er muligens den eneste rene øyenvitneskildring fra tragedien.

Nøyaktige tall på omkomne denne dagen blir nok aldri kjent. Men at mange bygder ble hardt rammet, råder ingen tvil om.

Gikk tapt i brann

Professor Narve Fulsås viser i Historisk Tidsskrift (2001) til at 500 omkomne sannsynligvis er en overdrivelse. Han mener Schulze i sin bok utgitt 16 år etter stormen må ha tatt feil.

I dag er det umulig å få eksakte opplysninger om ulykken. Fulsås mener at ingen heller i samtiden var i stand til å ha en slik samlet oversikt. Kirke- og klokkerbøker i Vågan kommune ble ødelagt av brann i Vågan kirke i 1865.

I kirkeboken for Buksnes kommune (1849) er det skrevet inn en liste over 24 omkomne på sjøen 11. februar.

Stort antall båter

Fiske­været Ballstad i dagens Vestvågøy kommune var ett av de største i Lofoten, og svært mange båter la ut derfra den søndagen da stormen slo til. Da dagen var over, var bare fem av dem kommet seg til land, to av dem tilbake til Ballstad, de tre andre til Kjerringøy på sørsiden av Vestfjorden. De andre ble aldri mer sett.

De tre båtene som kom seg opp til Kjerringøy, var alle fra Lofoten; én fra Ballstad, én fra Horn i Buksnes og én fra Stor­sandnes i Flakstad. For å berge seg mot sjøen hadde fiskerne bundet seilråen fast til akterstevnen, og lot seilet slepe etter båten som et drivanker mens de jaget unna stormen med den visse død i hælene.

Våt grav

De som overlevde den fryktelige stormen var naturlig nok fullstendig lamslåtte etter tragedien.

Flere dager gikk før fisket kom ordentlig i gang igjen. For å komme på havet igjen måtte man flere steder slå sammen mannskaper fra flere båter for å fylle opp de største båtene, fembøringene og åttringene.

Utenfor Lofoten gikk det svært lang tid før katastrofen ble kjent. Avstandene var store, kommunikasjonene elendige og det fantes knapt medier som kunne rapportere om hendelsene. I Tromsø Tidende (Tromsø Stiftstidende fra 1858) for 25. februar 1849 er storstormen omtalt på første side – 14 dager etter at den skjedde.

I meldingen heter det at «Veiret var meget haardt, og mangfoldige Baade skulle have sat til under Stormen.»

Vitne til redslene

Hans H.S. Schulze fra Østerdalen var i et par års tid konstituert som sorenskriver i Lofoten, og skrev ned det som kanskje er den eneste øyenvitneskildringen fra tragedien.

Schultze samlet en serie skisser og tekster i en bok. I en av tekstene skriver han om en samtale med en mann som selv skal ha vært ute på Vestfjorden da stormen slo til – uten å navngi vedkommende. Schulzes rapport er muligens den eneste rene øyenvitneskildring fra tragedien.

– Vi drev fiske fra Stamsund, men det var utror fra alle de andre værene og havet var dekket av båter, forteller fiskeren.

Mye fisk var på garnene hans båt dro opp, ganske snart hadde de et par hundre fisk liggende i båten.

– Det var vår lykke for det skaffet oss seilfeste, forklarte mannen. Det betyr at båten fikk en ballast som gjorde den mer stabil og ga mulighet for å bruke seil i hardt vær.

Fullstendig overrumplet

Da stormen slo til, tok det bare fem minutter før havet var hvitt av skum, og stormen drev rokk-skyene jevnhøyt med lofotfjellene. Mannskapet skar over alle garn og fikk reist masten som ble tatt ned når man var i fiske.

– Men hvor skulle vi sette kursen? Jeg viste til Henningsvær.

«Vi lyt prøve», svarte høvedsmannen – i en tone som sa at det var eneste redning. Med seks klør (seilet kraftig revet) skar vi av sted, mens to mann ustanselig satt og øste ettersom sjøen fosset inn hele tiden.

Mannen fortalte at hele havet der de fôr frem, var dekket av forulykkede båter og vrakgods.

– Vi seilte forbi to hvelv og på hvert av dem satt det seks mann og ropte og strakte armene ut mot oss. Men å forsøke å redde noen, ville vært den visse død for oss alle.

Da fembøringen kom opp mot Henningsvær, var det «brott og brann» over alt, men høvedsmannen var så godt kjent at det lyktes dem å slippe gjennom. Bare hundre favner fra land var imidlertid vinden så krapp at det var umulig å seile, og bølgene brøt med forferdelig kraft mot skjærene i det trange innløpet.

 – Vi hadde vært fortapt hvis ikke høvedsmannen i samme øyeblikk som han kommanderte «Seilet ned!» hadde grepet en kniv og skåret vantene over, slik at masten gikk over bord.