Fritt fall i 46 sekunder

Colin Dorrance (55) skjelver i stemmen. Som sylfersk politibetjent i den lille landsbyen med 3500 innbyggere, fikk han levninger av flere hundre mennesker og tusener av metallbiter i hodet.

Bokstavelig talt. 

Han var på jobb den natten før jul i 1988 i den fredfulle skotske småbyen Lockerbie. 

− Akkurat her hadde vi landsbyens legevakt.

Den nå pensjonerte politimannen peker.

− Ambulansesjåfør George White hørte et voldsomt brak, han trodde først det var atomkraftverket rett syd for Lockerbie som hadde eksplodert. Han rev opp døra, og der lå liket av Suzanne Miazga på bakken, rett foran ham. Hun var en 22 år gammel student fra Syracruse, New York.

Suzanne hadde falt fra himmelen, sammen med de 258 andre menneskene om bord på PanAm flight 103 fra London til New York.

− Hun landet rett og slett på dørstokken til George.

Skjebner flettes sammen

− George samlet mange ødelagte kropper den natten, men glemte aldri unge Suzanne som landet rett utenfor døren hans. Han plantet en rosebusk til minne om den unge studenten, og pyntet bedet med skotsk og amerikansk flagg.

Colin Dorrance tar en liten pause før han fortsetter;

− Etter en god stund tok han mot til seg, og skrev et brev til Suzannes mor, Anna Marie Miazga. Han skrev om hendelsen, og om rosebedet han hadde plantet til minne om datteren hennes. Anna Marie ble glad for brevet, og satte seg på flyet til Skottland. Hun ble svært rørt da hun kom til Lockerbie, og ble nær venn med George White og kona Elma. Hun kom hit på besøk hele 19 ganger.

Da Georges kone Elma ble syk og døde, ga George klar beskjed til Anna Marie Miazga; Dersom noen kunne ta Elmas plass, måtte det være henne.

− George fikk traumer etter ulykkesnatten og pensjonerte seg tidlig. I 2005 tok han mot til seg og satte seg på et fly til USA for å besøke Anna Marie. De ble et par, og i 2012 flyttet George til USA for godt. Tragedien hadde skapt en nesten uforklarlig kjærlighetshistorie, forteller Colin Dorrance.

Hevn-spiral

Historien om en av de verste terroraksjonene i Europa noensinne, startet i Middelhavet. USA lå i åpen strid med Muammar al-Gadaffi og hans libyske regime gjennom hele 1980-tallet. Amerikanske styrker hadde skutt ned to libyske jagerfly og senket fire båter.

Gaddafi tørstet etter hevn.

Først bombet han en nattklubb i Berlin hvor amerikanske militære pleide å vanke, i 1986. Tre ble drept og over 200 skadet.

USA svarte med å bombe mål i Libya. Da bestilte Gaddafi et angrep på et sivilt fly fra PanAm.

Onsdag 21. desember 1988 ble en brun koffert lastet inn i et Boeing 737 i Frankfurt i Tyskland. Kofferten inneholdt en kassettspiller, hvor det var skjult 450 gram plastisk sprengstoff. Flyet skulle til London, hvor bagasjen ble lastet om til Flight 103, med kurs for New York.

Totalt var 259 passasjerer og en besetning på 16 om bord sammen med den brune kofferten. 35 av passasjerene var unge studenter fra Syracuse University i New York. De hadde tilbrakt høstsemesteret i London og var på vei hjem for å feire jul.

Flight 103 skulle egentlig tatt av fra Heathrow klokken 18.00, men kom seg ikke i luften før 18.25. Den tidsinnstilte bomben i den brune kofferten var satt til å gå av klokken 19.02. Da skulle flyet normalt ha vært ute over Atlanterhavet et sted. 

Men så langt kom aldri Flight 103.

Klokken 19.03 mistet flykontrollen på Heathrow kontakt med maskinen. 

Frihelg ble helvete

18-årige Colin Dorrance var i godt humør da han kjørte innover mot sentrum av Lockerbie denne desemberkvelden. Han hadde startet som fersk politibetjent i den skotske byen i august samme år, og nå skulle han ha sin første skikkelige frihelg.

− Jeg var på vei til et juleselskap og kjørte forsiktig gjennom mørket og vinden. Plutselig så jeg et lysglimt på himmelen foran meg, etterfulgt av en voldsom eksplosjon. En diger ildkule steg til værs, bare noen hundre meter foran meg på veien.

Colin glemte fort juleselskapet.

− Jeg trodde først en tankbil med gass hadde eksplodert. En politikollega møtte meg da jeg kom frem. De var bare to på jobb den kvelden, og han ba meg dra på stasjonen og skifte til uniform. Først etter en stund skjønte jeg at vi sto overfor en flystyrt. Rundt meg rådet fullstendig kaos. Jeg så flere kropper ligge strødd rundt i byen.

Halve byen i brann

Eksplosjonen Colin hadde sett, skjedde i gatestubben Sherwood Cresent i sydenden av den lille landsbyen. Den ene vingeseksjonen, med fullastede drivstofftanker, hadde truffet to bolighus og utslettet familiene som bodde der.

− Alt luktet av flybensin, og eksplosjonen sendte tusener av brennende fragmenter opp i luften. De landet på hustak over hele byen og startet nye branner.

De tre politimennene visste knapt hvor de skulle starte. 

− I starten var vi ganske alene. Men tilfeldigvis hadde Lockerbies frivillige brannkorps øvelse akkurat denne kvelden og kom raskt i gang med brannslokking. Men hydranten i byen var truffet og ødelagt, så de improviserte med å fylle vann på en melke­bil de kjørte rundt med.

Dorrences tjenestested var den minste politistyrken i Storbritannia, og sto nå overfor en jobb i ekstrem-klassen. Utover kvelden kom brannbiler, sykebiler og politi fra hele Skottland. Brannmennene hadde nok å gjøre for å bregrense skadene.

Ambulansefolkene kunne ikke annet enn å samle døde kropper.

Ingen hadde overlevd flystyrten. Samtlige 259 som dalte fra himmelen var døde. De fikk selskap av 11 mennesker i gatestubben Sherwood Cresent.

− Faktisk ble bare fem innbyggere i Lockerbie sendt til sykehus med skader. At ikke flere på bakken døde, var et under. Jeg kunne selv vært blant dem, der jeg kom kjørende inn mot byen, sier Colin Dorrance.

Fordel: Ung og naiv

Den ferske politibetjenten og kollegene jobbet seg gjennom sitt livs marerittnatt. Folk ringte inn og meldte om branner og døde kropper i hagen. En bonde kom bærende på et lite barn. Colin tok ham imot.

− Hvordan kunne en 18-åring takle ansvaret som politimann i en sånn situasjon?

− Jeg hadde sett døde kropper før, i bilulykker. Å være ung og naiv tror jeg var en fordel, jeg tenkte bare at jeg måtte gjøre mitt beste. Voksne kolleger, som kanskje hadde barn selv, tok oppdraget hardere enn meg. En kollega hadde blitt far til en datter den samme dagen. Han skulle feire livet. I stedet måtte han ut og jobbe med døden.

Colin Dorrance dro ikke hjem før klokken åtte neste morgen.

− Vi satte opp to 12-timers skift. Jeg jobbet nattskiftet. Oppryddingsjobben var enorm. De døde kroppene skulle identifiseres, og flere av dem ble liggende i mange dager før vi flyttet på dem. Jeg så ikke dagslys på en måned. Nettene var grusomme, men befolkningen i Lockerbie sto sammen i tragedien. Alle bidro med det de kunne, med opprydding, matlaging til mannskapene, eller å ta inn en nabo som hadde mistet huset.

«Ground Zero»

Hele verdens øyne var rettet mot Lockerbie julen 1988. Raskt klarla eksperter at flystyrten ikke var en ulykke, men en av de verste terror­aksjonene som hadde rammet Europa i moderne tid.

Bomben om bord ble sporet tilbake til Libya, målet hadde vært å ramme USA. 190 amerikanere var om bord i flyet, blant dem åtte etterretningsoffiserer. Men også 69 andre passasjerer fra 20 ulike land.

Blant dem den norske fly­vertinnen Irja Synnøve Skabo og den svenske FN-­diplomaten Bernt Carlsson.

− Antallet ofre og etterlatte etter denne tragedien var svært høyt. Her i Lockerbie mistet 11 mennesker i familiene Summerville og Flannigan livet. De bodde her i Sherwood Cresent.

I dag ligger en liten park med en beskjeden minnestein for de to familiene der husene deres engang lå. Folk i Lockerbie kaller stedet «Ground Zero». 

− Folk takler sorg på ulike måter. Noen aksepterer det som skjedde og fortsetter med livene sine. Andre engasjerer seg for å plassere ansvar og for holde minnene om ofrene i live.

Den amerikanske kvinnen Victoria Cummock mistet sin mann John (38) til terrorbomben. Senere startet hun «PanAm 103 Lockerbie Legacy Foundation», som har jobbet utrettelig for de etterlatte, helt opp til i dag.

Enken har tatt initiativ til å bygge minnesteder både i Lockerbie og i USA, og i 1989 samlet hun mange amerikanske etterlatte til et møte med president George Bush i det hvite hus.

Victoria Cummock har viet sitt liv til saken. En av tingene hun var sterkt kritisk til, var oppfølgingen de etterlatte fikk fra britiske og amerikanske myndigheter. Også i Lockerbie førte dette til splid mellom innbyggerne. Noen fikk store pengesummer i erstatning. De fleste fikk ingenting.

Foreldreløs gikk til grunne

I familien Flannigan var mor, far og en datter var hjemme i huset og ble drept den dagen. Sønnene David (18) og Steven (14) var ikke hjemme da vingen med bensintanken traff huset.

− David og jeg var like gamle og gikk på skolen sammen. Han var i Blackpool den kvelden, broren Steven var hos en venn i nabolaget. Brødrene fikk en erstatning på 50 millioner kroner. Men ingen av dem var modne nok til å håndtere situasjonen, forteller den nå pensjonerte politimannen Colin Dorrance.

David Flannigan fikk umiddelbart dårlige venner. Han kjøpte hus og biler til dem, og narkotika kom inn i bildet. David dro til Thailand, hvor han døde av en overdose som 24-åring.

Lillebror Steven flyttet til Sør-­England for å komme bort fra alt. Mot sin vilje ble han kjendis i tabloidpressen: «The Lockerbie Orphan» Steven rakk å få en sønn, men ble selv bare 26 år gammel.

− Steven Flannigan ble påkjørt av et tog i alkoholpåvirket tilstand. Om det var en ulykke eller et selvdrap, får vi aldri vite, sier Colin Dorrance.

Slik krevde Lockerbie-tragedien ytterligere to dødsofre.

Besøk fra Amerika

Colin Dorrance gikk videre i livet som politibetjent i Lockerbie. Han giftet seg og fikk to barn, Claire og Andrew.

− Vi skotter er ikke så flinke til å prate om følelser, særlig ikke vi menn. Så jeg la opplevelsen bak meg, rett og slett.

Men så skjedde noe:

− Syracuse University i New York mistet 35 studenter i ulykken. De opprettet i etterkant et stipend, hvor to studenter fra Lockerbie fikk komme til universitet og studere. I 2012 søkte min datter Claire på stipendet, og hun ble tatt inn.

Colin og kona dro over på besøk, og der fikk de greie på at datteren pleiet kontakt med mange av de etterlatte familiene. Colin hadde en historie og fortelle, og snart hadde han knyttet kontakt med mange familier via Facebook.

− Plutselig var jeg i nær kontakt med mange av de etterlatte. De hadde så mye å snakke om, så mange spørsmål etter alle disse årene. Jeg inviterte dem til Lockerbie, og veldig mange av dem kom. Det gikk opp for meg at jeg kunne gi noe tilbake ved å fortelle historien min.

Strøm av besøkende

En strøm av besøkende fra USA har funnet veien til Lockerbie de siste ti årene. Colin har tatt imot dem alle, og vist dem rundt i byen.

I 2018 markerte han og fire andre brann- og redningsmenn 30-årsdagen for terrorstyrten med å sykle de 60 milene fra minnesmerket ved Arlington kirkegård utenfor Washington, til Syracuse-universitet i New York. Underveis besøkte de blant annet enken etter ambulansesjåfør George White, Anna Marie Miazga.

38 år er gått siden Lockerbie ble endret for alltid. Men historien lever og utvikler seg fortsatt den dag i dag.

Den eneste dømte

Colin Dorrance er tilbake på stedet der han var da terrorbomben gikk av i flyet, 9400 meter rett over hodet hans.

− Flyet ble umiddelbart revet i fillebiter, og styrtet mot bakken. Vinden blåste kraftig fra vest den kvelden, så de letteste bitene ble ført med vinden langt innover landet. Vrakrester ble funnet så langt øst som 130 kilometer fra her vi står nå.

− Vrakrester og kropper fordelte seg i to korridorer: De som satt fastspent i setene ble med deler av flykroppen ned og landet i selve byen. De som ikke satt fastspent, ble sugd ut av maskinen, og lå strødd i et større område rett øst for byen. Her ble også rester av cockpiten funnet, ute på et jorde.

Av de 259 om bord i PanAm flight 103, ble 10 aldri funnet. Det er grunn til å tro at de var nær drivstoffeksplosjonen i Sherwood Cresent.

Etter terroraksjonen florerte en rekke konspirasjonsteorier rundt hvem som kunne stå bak. Iranske og palestinske organisasjoner var blant de mistenkte.

De fleste sporene pekte mot Muammar al-Gadaffis Libya. Etter tre års felles etterforskning av det skotske politiet og amerikanske FBI, ble tiltale tatt ut mot tre libyere i november 1991.

Etter et voldsomt internasjonalt press valgte Gaddafi å utlevere de siktede i april 1999. Gaddafi tok ansvar for aksjonen og utbetalte en større erstatningssum.

Rettssaken ble ført i Nederland i 2001 − med skotske dommere. Kun én person ble dømt – etterretningsoffiseren Abdel Basset Ali al- Megrahi. Han fikk 27 års fengsel og sonet i Glasgow.

I 2009 ble Megrahi løslatt med livstruende prostatakreft. Han fløy hjem til Tripoli, hvor han ble mottatt som en helt. Han døde 20. mai 2012.