Kongevenn bak ukjent drama: Birger Eriksen skulle knuses
Oscarsborg-kommandanten fra 9. april, oberst Birger Eriksen, og hans heltestatus, måtte rives over ende, mente en offiserskollega med direktelinje til Kong Haakon. Karriereoffiseren Gunnar Hovdenak serverte gale opplysninger til Kong Haakon i sin svertekampanje. Hovdenaks egen krigsinnsats sto derimot til stryk, men hans feighet og forsømmelser ble tonet ned.
Ildflammen på 20 meter og det voldsomme smellet fra drivladningene skremte vettet av de fleste av mannskapet bak festningsvollene på Oscarsborg. Mange av folkene var livredde og rømte etter den første salven som ble avfyrt mot det tyske slagskipet «Blücher» 9. april 1940.
En betydelig andel av mennene var egentlig ikke-stridende som hverken hadde skutt med kanon før eller sett en kanon bli avfyrt. Da batteriets sersjant skulle samle folk for å lade kanonene med de 360 kilo tunge prosjektilene på nytt, fant han bare tre mann. Jobben krevde en trenet avdeling på nærmere 30 mann.
Derfor ble bare to skudd avfyrt fra Oscarsborgs kanoner i morgentimene 9. april.
Gjennom velrettede skudd mot «Blücher» sørget Oscarsborg for å stanse Nazi-Tysklands overlegne stormtropper før de nådde Oslo. Kongehuset, regjeringen og deler av administrasjonen fikk sjansen til å unnslippe før det var for sent.
Festningskommandant oberst Birger Eriksen sto i fremste rekke blant mennene som skulle bemanne de aldrende kanonene.
Én som ikke sto i fremste rekke, var karriere-offiseren Gunnar Hovdenak. Stabssjefen ved Sjøforsvarets hovedstasjon på kysten av Sør-Norge i Horten, var mest opptatt av å få hjelp til å komme i sikkerhet da han hørte kanontorden fra Oscarsborg.
Mektige krefter i den norske forsvarsledelsen var opptatt av å redusere verdien av Eriksens innsats og diskreditere offiseren som valgte å skyte med skarpt mot tyske slagskip på vei opp Oslofjorden uten at noen på forhånd hadde erklært krig.
En sentral spiller var Gunnar Hovdenak. Han gikk aktivt inn for frarøve oberst Birger Evensen all ære, og beskylde ham uriktig for tjenesteforsømmelse.
Hovdenaks egen feighet og alvorlige forsømmelser ble dysset ned, men hans hets mot Eriksen ble kilde til en giftig flod av sladder og insinuasjoner i Jantelovens ånd. Usannhetene formørket krigsheltens Eriksens liv, men ble godtatt av regjering etter regjering og forsvarssjef etter forsvarssjef til langt inn i 1990-årene, til evig skam for de mange som gjorde karriere av å forfalske krigshistorien.
− Birger Eriksen døde i 1958 som en knekt mann, fortalte hans barnebarn Finn Eriksen til Aftenposten i 1995.
Hvor er inntrengerne?
Straks «Blücher»s eskadre natten mellom 8. og 9. april 1940 hadde brutt gjennom frontalsperringen i Ytre Oslofjord mellom Rauøy og Bolærne uten en eneste treffer fra de forhåndsinnskutte batteriene på begge sider av fjorden, senket tåken seg over havet.
En stor fremmed styrke på til sammen 18 skip hadde mørklagt og uten forvarsel forsert grensen og ulovlig tatt seg inn i norsk farvann – med åpenbar kurs mot landets hovedstad, der landets ledere fortsatt befant seg i pyjamasen.
På høyt militært og politisk nivå var forvirringen nærmest total.
Ingen visste hvor mange skip som nærmet seg Oslo.
Ingen visste med sikkerhet hvilken nasjonalitet de hadde.
Ingen visste hvor fartøyene befant seg, og slett ikke hva som burde gjøres – selv om advarslene hadde haglet i uker og måneder, og nazismens nådeløse vesen var vel kjent.
To motsatte holdninger
Først klokken 02 natt til 9. april mannet sjefen for 1. sjøforsvarsdistrikt i Horten, kontreadmiral Johannes Smith-Johannsen, seg opp til å sende et fartøy ut – i håp om å løse mysteriet om inntrengerne, som tilsynelatende var sporløst forsvunnet.
Den splitter nye minesveiperen «Otra» ble valgt, under kommando av vernepliktig kaptein Arne Dæhli, tidligere hvalfanger, hvalfangstinspektør og en handlingens mann. Kontreadmiralen fant ut at han ville sende sin stabssjef, kaptein Gunnar Hovdenak, med Dæhli som overkikador.
Etter avtale med sjøforsvarssjefen gikk «Otra» med tente posisjonslanterner da hensikten var om mulig å få inntrengerne i tale og protestere mot de tilsiktede krenkelser.
Kontorpultens ryttere innbilte seg at fienden kunne snakkes til fornuft. De ville nødig slåss mot overlegne styrker, noe som innebar fare for å miste eget liv.
«Da min oppgave var å rapportere, ikke å slåss, ville jeg ikke gi ordre til å skyte før vi ble beskutt […]» rapporterte Hovdenak etterpå.
Andre norske offiserer skjønte at inntrengerne fra et morderisk diktatur, som hadde seilt inn i norske farvann lastet til plimsollermerket med våpen og ammunisjon, kun lot seg stanse av makt, ikke folkerettslige betraktninger.
De var villige til å ofre alt, selv om de visste at de kom til å tape – i første omgang.
Blant dem var kaptein Leif Welding Olsen om bord i «Pol III», som hadde tatt opp kampen mot den seks ganger større og totalt overlegne tyske jageren «Albatross».
Welding Olsen druknet blødende i bølgene sør for Færder etter å ha blitt truffet av en maskingeværsalve, men hans offer var ikke forgjeves.
Hvalbåten «Pol III»s heroiske kamp mot en overlegen fiende gjorde at alarmen gikk i hele Norge.
Forlangte lettbåt på vannet
Hovdenak ville ikke bare la være å skyte.
«Etter cirka 12–15 minutter på en sørlig kurs fikk vi i tåken øye på en skygge,» skrev skipssjefen Dæhli på «Otra» senere i sin rapport.
«Lyskasteren ble satt på, og det viste seg å være en tysk jager. Stabssjefen beordret båt på vannet (!). Denne ble svingt ut, men før noe ytterligere kunne foretas, hadde vi fått en lyskaster rett i ansiktet, og jageren forsvant.»
Skipssjefen fant Hovdenaks krav om lettbåt såpass oppsiktsvekkende at han satte et utropstegn i teksten.
Minesveiperen «Otra» hadde gått rett på den tyske styrken som skulle erobre Horten; jagerne «Kondor» og «Albatross» og minesveiperne R17 og R21, med en landgangsstyrke på om lag 180 soldater om bord.
De tyske minesveiperne var spinkle farkoster, bygd av tre. R21 var blitt skadet akterut i en kollisjon med en kameratbåt under overføringen av tropper fra en krysser, og slet med lekkasjer, fart og manøvrering.
Om bord i «Albatross» var skipperen antagelig nettopp blitt refset for å ha åpnet ild mot «Pol III» – stikk i strid med stående ordre om å unngå enhver situasjon som kunne røpe eskadrens nærvær i Oslofjorden.
Situasjonen representerte Hovdenaks store sjanse til å skape seg et navn i historien om 9. april, men han brukte den ikke. Han lot seg i stedet blende og skremme av en kraftig lyskaster fra «Kondor,» som deretter lot «Otra» seile i fred – til neste møte en halvtime senere da lyskasterne på nytt ble slått på.
Forlot valplassen
Skipssjefen på «Otra» Arne Dæhli var fortsatt ikke blid da den høytstående passasjeren Hovdenak ved 05-tiden på nytt forlangte en lettbåt på vannet.
Fra rorhuset på «Otra» hadde de hørt kanonaden fra Oscarsborg, og besetningen kunne med det blotte øye se den tunge krysseren «Lützow» og andre tyske skip komme fossende sørover mot Filtvedt.
«Tåken var lettere. Vi så foran oss et lommeslagskip, en krysser og noen andre fartøyer,» skrev Dæhli.
«Stabssjefen ville ha båt på vannet for å forlate skipet. Men jeg gikk da jeg fikk se ubåten B4 ved Filtvetkaien, langs siden for å dekke den samt sette mannskapet på land. B4 var allerede forlatt.»
Hovdenak forsøkte å overtale Dæhli til å fyre opp under dampkjelene for å gå lenger inn i fjorden. Skipssjefen sa nei, noe som gjorde at stabssjefen forlot minesveiperen. Den ledende offiseren forlot valplassen, og overlot dermed besetningene på ubåten B4 og «Otra» til sin egen skjebne i Filtvedt, omgitt av tyske marinefartøyer og tungt væpnede invasjonstropper.
I rapporten var Dæhlis kommentar særdeles knapp, men ordene sa det meste:
«Han reiste så. Antagelig til Oslo.»
Grep ikke sjansen
Om kaptein Gunnar Hovdenak hadde gitt ordre om angrep, for eksempel på den skadde R21, var utfallet antagelig gitt på forhånd – rett før «Blücher» og den tyske hovedstyrken ankom Oscarsborg: «Otra» ville ha blitt skutt i filler, men kunne kanskje ha påført R21 ytterligere skader, drept deler av invasjonsstyrken og skapt forvirring og usikkerhet blant de tyske offiserene.
De var blitt fortalt at nordmennene ikke ville yte motstand, men ble i stedet beskutt av små fartøyer som med dødsforakt gikk til angrep i tåkehavet.
Hovdenak kunne til og med ha kjøpt tilstrekkelig tid til at hans sjef, kontreadmiral Smith-Johannsen, hadde greid å organisere et forsvar og unngått den ydmykende overgivelsen av marinens sentrale støttepunkt på kysten av Sør-Norge i Horten – basert på en bløff.
Bak bløffen sto en landsatt maskinist og en av Hitler-Jugends ledere, som kapret svartemarja og tvang politimesteren til å kjøre en delegasjon inn festningsporten og direkte til kontreadmiralens kommandoplass.
Om kontreadmiralen ikke straks overga Horten og beordret de 1000 soldatene i byen til å legge ned våpnene, hevdet de to freidige tyskerne, ville Luftwaffe legge alt i ruiner i et bomberegn.
Men ikke et eneste tysk bombefly befant seg i nærheten. Smith-Johannsen fikk tross desperate telefonappeller hverken støtte fra marinesjefen eller regjeringen, og bøyde av – i en av krigshistoriens mest ydmykende kapitulasjoner.
Han overga Horten med skip og festningsverker til søkkvåte tyske gaster.
Haiket til Oslo med lastebil
Hovdenak hadde i mellomtiden greid å haike til Oslo med en lastebil, og deretter fått låne en sivil frakk for å skjule uniformen. En kamp på liv og død mellom invasjonshæren og spredte enheter var under utvikling nord for Oslo – dels av mobiliserte og dels av frivillige soldater.
Hvorfor Hovdenak ikke meldte seg til tjeneste i Elverum-området eller Lillehammer, hvor det var desperat mangel på utdannet personell, fremstår som høyst uklart.
For å unngå konfrontasjon med okkupantene hadde han i stedet i flere dager i sivil sneket seg rundt i området mellom en familiebolig i Ullernåsen, Sandvika og Åsgårdstrand, der han til slutt greide å overtale en fisker til å sette ham over fjorden til Larkollen. På forhånd hadde han hørt av en kollega at Horten var en helt åpen by.
«Jeg hadde god lyst til å ta en tur inn for å undersøke forholdene nærmere, men da jeg stadig ble gjenkjent på togstasjonene, fant jeg det best å avholde meg fra det,» skrev han til kongen som han valgte som mottager av tjenesterapporten siden hans direkte overordnede Smith-Johannsen hadde overgitt seg og ikke var tilgjengelig.
Pinlig lesning
Rapporten er pinlig lesning – sammenholdt med dramaet som utspilte seg i kampområdet på Østlandet.
Det mest dristige Hovdenak hadde gjort, var en spasertur i Fredrikstad rundt Victoria hotell for å utspionere et av Wehrmachts støttepunkter:
9. april 1940, stilet til Kongen selv, ble skrevet i sikkerhet i Stockholm sommeren 1940. Innholdet besto delvis av sterkt misvisende informasjon og bidro til å frarøve Birger Eriksen velfortjent ære.
«Det sto adskillige biler utenfor hvor av noen med tente lys så forbipasserende kom inn i lyskjeglen, men for øvrig kunne man passere fritt,» skrev han i rapporten, der heroismen var omvendt proporsjonal med den tidligere stabssjefens selvrettferdige vrede over andre offiserers angivelige pliktforsømmelser.
Verst gikk det utover den første krigsmorgenens største helt, festningskommandant Birger Eriksen på Oscarsborg.
Den omflakkende stabssjefen hadde ringt Eriksen utpå formiddagen 9. april. «Kommandanten kom selv i telefonen og meddelte meg stolt at de hadde senket det største av de fartøyer, som hadde angrepet festningen, og han trodde det var slagkrysseren Gneisenau.»
Hovdenak fant tydeligvis Eriksens tone kjepphøy.
«Han meddelte at han selv hadde vært ved hovedbatteriet under kampen, og hadde gitt ordre til at det ikke skulle skytes før fartøyene var på helt sikkert skuddhold. Første skudd ble avgitt på 1400 meter, og var en fulltreffer. Likeså det annet skudd. I det lederfartøyet passerte inn Drøbaksund, var det så blitt truffet av minst to torpedoer, som rev det opp og brakte det til å synke raskt.»
Bakholdsangrepet
Det viste seg raskt at rapporten ikke var tenkt som en fortjent hyllest til en heltemodig offiserskollega – snarere tvert imot. «Jeg gratulerte med det fine resultatet, og i begeistringen glemte jeg å stille en del flere spørsmål, som unektelig trenger seg på ved nærmere ettertanke» skrev Hovdenak.
«For det første er det påfallende at festningens hovedbatteri på tre 28 cm kanoner bare fikk avgitt to skudd i det hele, etter kommandantens uttalelse. Selv om lederfartøyet greide å komme forbi før det ble løst skudd fra den tredje kanon, så burde det dog vært rik anledning til å anvende den med stor effekt mot det 10 000 tonns slagskip og krysseren Emden. Videre er det merkelig at ikke Kopås-batteriet (3 x 15 cm hovedkanoner) utrettet noe overfor de mindre fartøy. Samtlige fartøyer må jo ha snudd like under festningen, og har da frembudt flere gode mål, selv om lyskasterne muligens har klikket».
Hovdenak tok fullstendig feil.
Kopås-batteriet hadde skutt salve etter salve, og truffet både «Blücher» og «Lützow» flere ganger. Hovdenak visste heller ikke at Oscarsborg hadde trenet besetning for kun én kanon.
Kanon nummer to ble i hovedsak bemannet med utkommanderte kokker, sanitetsfolk og annet ikke-stridende personell. Til kanon nummer tre fantes ikke folk i det hele tatt – nok et utslag av en forsvarspolitikk som til syvende og sist var regjeringens ansvar.
− Middelmådig artilleri
Hovdenaks konklusjon var like feilaktig og krenkende for festningskommandant Eriksen og hans menn – og må ha fått kong Haakon VII til å sperre øynene opp: «Det må således erkjennes at det hovedsakelig er torpedobatteriet (sjef kommandørkaptein Anderssen,) som har innlagt seg fortjeneste ved å slå angrepet tilbake, mens artilleriets prestasjoner må betegnes som middelmådige.»
Som en kontrast til Eriksens angivelige passivitet og tjenesteforsømmelse, la Gunnar Hovdenak inn et avsnitt om sitt eget krigerske gemytt:
«Da jeg oppholdt meg på Filtvet, spurte lederen – en menig soldat – for en liten vaktstyrke av landvernssoldater om de kunne få utlevert skarpe geværpatroner av fartøyenes beholdning. De hadde geværer, men ingen ammunisjon. Jeg ga sjefen for Otra beskjed om å utlevere det nødvendige, og samtidig bevæpne fartøyets mannskap med de håndvåpen han hadde og holde utkikk for å unngå å bli overrumplet av eventuelle tropper som måtte bli landsatt.»
Ett år senere skulle Gunnar Hovdenak rote seg selv inn i en høyst reell skandale.
Tvilsom gave
I 1940 ga USAs president Franklin D. Roosevelt 50 jagere fra 1. verdenskrig til Storbritannia. Jagerne var 1200-tonns rullebøtter med flate dekk, dårlig stabilitet, fire skorsteiner og en svingradius som en hjuldamper i en tyfon i Gulehavet.
Jagerne ble raskt viktige som eskorte for konvoiene over Atlanteren, og i 1941 delvis overdratt til allierte land som Norge, Nederland, Canada og etter hvert Sovjetunionen. De serieproduserte jagerne var i realiteten teknisk foreldet, og en canadisk kaptein kommenterte syrlig: «Den mest tvilsomme gaven som er gitt siden den trojanske hest.»
Den norske eksilregjeringen, som desperat manglet våpen, takket likevel ja til fem fartøy av «kjeksboks-klassen», og overtok 22. april 1941 jageren «St. Albans» – en 1200-tonner med 12-centimeters skyts og en toppfart på 30 til 35 knop.
Kaptein Gunnar Hovdenak, som under uklare omstendigheter hadde kommet seg via Sverige til London, ble gitt det ærefulle oppdraget som jagerens første sjef.
Det gikk dårlig.
Nådeløs kritikk av Hovdenak
Allerede under eskortegruppens første øvelse i Scapa Flow rente «St. Albans» den britiske minesveiperen «Alberic» i senk med 14 drepte sjøfolk som resultat.
Royal Navy var rasende. Britenes granskingskommisjon var nådeløs.
All skyld ble lagt på skipper Hovdenak, som hadde opptrådt som en amatør, manglet trening og erfaring og utvist elendig sjømannskap.
Den norske marinen forfremmet Hovdenak til kommandørkaptein bare syv uker etter ulykken.
Forfremmelsen forhindret ikke at Hovdenak 8. august 1941 i utilslørt raseri truet marinesjefen: Admiral Elias Corneliussen hadde nemlig sluttet seg til den britiske kommisjonens konklusjon om at Hovdenak som sjef på «St. Albans» hadde håndtert situasjonen på en lite sjømannsmessig måte.
«The Board of Inquiry (granskningskommisjonen) har ikke gitt noen begrunnelse for sine konklusjoner, men avfeier (...) det hele med en summarisk uttalelse om at hele skylden for at HMT «Alberic» ble senket «with considerable loss of life,» hviler på meg som sjef for «St. Albans», og at de finner at sjefen for «Alberic» handlet korrekt,» skrev Hovdenak.
Offiseren, som selv ikke hadde brydd seg med å sjekke opplysningene han brukte til å rakke ned på Oscarsborg-kommandant Eriksens innsats 9. april, fremsto nå krenket over manglende kontradiksjon:
«Kommanderende admiral [Corneliussen] slutter seg til disse uttalelser uten å ha innhentet videre forklaring fra meg, og uten å gi noen virkelig begrunnelse for sin dom og uttaler sin misnøye med det forhold jeg har utvist ved vedkommende leilighet … Jeg må bestemt avvise disse graverende, ubegrunnede beskyldninger, og jeg tillater meg å meddele at jeg akter å ta de nødvendige skritt for å få saken rettslig undersøkt.»
Hovdenak gjorde karriere
Den kollisjonsskadede jageren «St. Albans» ble sendt til reparasjoner ved et verft i Southampton. Hovdenak fratrådte som sjef og ble gitt en retrettstilling som leder for marinens kontor i Edinburgh og andre jobber.
En forandring syntes å ha skjedd i 1943. Hovdenak ble sjef for Operasjons- og plankontoret i Forsvarets overkommando fra 1943 til krigen sluttet – først under generalmajor Wilhelm Hansteen, deretter kronprins Olav. Som leder for dette kontoret ble Hovdenak omgangsvenn med kommandør Per Askim.
Per Askim var en mektig alliert for Hovdenak: Askim var eneste nordmann i den allierte militærkommisjonen som sørget for tyskernes kapitulasjon i mai 1945. Etter krigen ble Askim utnevnt til sjømilitær sakkyndig for Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946.
Som sakkyndig formulerte Askim en knusende dom over oberst Birger Eriksen som kommandant på Oscarsborg under kampen 9. april 1940. I ettertid er det nærliggende å tro at Hovdenak var en sentral kilde for Askims vurderinger.
Først da Gunnar Hovdenak i 1945 ble utnevnt til sjef for Sjøforsvarskommando Sørlandet, slo glansbildet noen få sprekker: Den nye forsvarssjefen, generalløytnant Otto Ruge, minnet kong Haakon VII i et brev på at Hovdenak hadde ord på seg for å være av en «noe vanskelig karakter,» og som regel ikke var sen med å argumentere for sitt syn.
Advarselen hadde tilsynelatende ingen effekt, og karrieren nådde et høydepunkt da Hovdenak i 1949 ble utnevnt til stabssjef for hele Sjøforsvaret under viseadmiral Edvart Danielsen. Begge trakk seg fra sine stillinger i 1951 etter en konflikt med forsvarsminister Jens Chr. Hauge om marinens utbygging og rolle i NATO.
Hovdenak flyttet til Nord-Odal og en jobb i skogindustrien.
Kommandørkapteinens tid i uniform var over.
Bare de giftige ryktene og ondsinnede anklagene mot oberst Birger Eriksen fra 1940 levde videre.
Underslått skandale
Alberic-skandalen og Hovdenaks sentrale rolle i sjikanen og sladderen som ødela oberst Birger Eriksens ettermæle i nesten 50 år, har i stor grad vært underslått av norske historikere.
Selv en så sentral skikkelse som viseadmiral Folke Hauger Johannessen, forsvarssjef 1964–72, gir i sin bok «Gå på eller gå under» et sterkt retusjert bilde av saken. Selv om han var Hovdenaks nestkommanderende om bord i «St. Albans.» skrev han:
«Nattskyting med kanoner sto på programmet. Vi lettet om kvelden (fra Scapa Flow) og styrte ut mot skytefeltet. Sjefen (Hovdenak) hadde selv overtatt kommandoen på broen. Det var mørkt, men siktbart vær. Jeg sto på dekk og så et lite hjelpefartøy, som ville komme til å krysse vår kurs fra styrbord. Det var synlig på avstand selv uten tente lanterner. Vi kjørte vår baug rett inn i siden på det med en knasende lyd av stål som river opp stål! Reaksjonen på broen var å slå full fart akterover. Propellene våre arbeidet med full kraft og sendte en sydende foss forover langs skutesidene. Vi var kvikt ute med livbåten, men den ble suget forover i virvlene.
Hjelpefartøyet (Alberic) gikk til bunns som en sten. Overlevende i sjøen ble også feiet forover i strømmen fra propellene og forsvant i mørket. Vi hørte nødskrik!
Vi skrek opp til broen: Stopp maskinene! Da vi endelig fikk folk i båten, plukket vi opp noen få overlevende. Mange omkom.»
Hauger Johannessen syntes å lete etter å finne bortforklarende momenter, blant annet at den 49-årige Hovdenak var eldre enn de fleste andre jagerskippere. Kort tid etter den famøse kollisjonen på Shetland gikk Hovdenak til marinesjefen, viseadmiral Erik Corneliussen, og ba om frabeordring. Rådet ble fulgt, og Hovdenak satt på land.