Knut Knudsen ble øyenvitne til OL-terroren: – Våknet av skrik

Gullfangsten innbød til feiring, selv for nøysomme og edruelige idrettsutøvere. Lite tilsa at noe i hele verden kunne kaste skygge over de unge lovende OL-deltagernes suksess i München, høsten 1972.

− Jeg hadde vunnet OL-gullet mitt 1. september, det var en fredag. Rett etterpå vant Leif Jensen fra Fredrikstad gull i vektløfting, og da slo vi til med en skikkelig gullfest i leiligheten i utøverlandsbyen. Vi må ha bråkt fælt, for lyden nådde den ugandiske delegasjonen. Hekkeløperen John Akii-Bua hadde nettopp vunnet Ugandas første OL-gull og satt verdensrekord, han hørte oss og banket på døra. Han ble med på festen, og det ble litt av en natt!

Lite visste de, at den neste natten skulle bli enda heftigere.

Svenskekongen betalte

OL i München i 1972 skulle være «the Olympics of Peace and Joy» − en tydelig kontrast til Hitlers propaganda-OL i Berlin 1932. Likevel var stemningen veldig spesiell da den israelske troppen marsjerte inn på Olympiastadion, bare 27 år etter at foreldregenerasjonen deres ble gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleirer.

Beryktede Dachau lå kun 15 kilometer fra olympiastadion i München, og tyskerne var sterkt preget av skam over den fortsatt nære historien.

For en 21-årig syklist fra Levanger sto helt andre ting på spill. Knut Knudsen var supertalentet som dro til mesterskapet med et lite håp om medalje. Norge var ikke akkurat noen stormakt i sommer-OL, på hele 70-tallet skulle det kun bli tre norske gullmedaljer.

− Overraskelsen var stor for mange da jeg kom til finalen i 4000 meter forfølgelsesritt på velodromen og slo sveitseren Xaver Kurmann. Gullfest på byen fulgte, svenskekongen satt på nabobordet og tok regningen!

Terrorister på balkongen

Festen i leiligheten med Leif Jensen og John Akii-Bua ble episk.

Men natt til 5. september, kl. 04.30, snek åtte palestinere fra bevegelsen Svart September seg inn i OL-leiren. De var kledd i treningsklær, og bagene var fulle av automatvåpen og håndgranater.

− Jeg våknet av skriking utenfor. Gjennom vinduet så jeg hettekledde menn med våpen på balkongen i blokka rett over veien.

Han så de palestinske terroristene.

Full forvirring rådet. Knut og de andre utøverne våget seg ikke ut døren.

− Fra klokken åtte kom nyhetene på TV: I naboblokken pågikk en terroraksjon. Vi fikk streng beskjed om å holde oss innendørs, og vi ble selvfølgelig nokså redde.

Åtte bevæpnede terrorister hadde tatt seg inn i deltagerlandsbyen og holdt ni israelske utøvere og ledere som gisler. Kravet var at Israel skulle sette fri 247 palestinske fanger. Israels statsminister Golda Meir nektet.

Brytetrener Moshe Weinberg og vektløfter Yossef Romano forsøkte å flykte, men ble skutt og drept av kidnapperne.

Dagen gikk, og tysk politi forberedte et redningsforsøk i blokka. Men dette fikk terroristene med seg, for de så også på TV.

− Etter 15 timers nervedrama landet et helikopter like utenfor OL-landsbyen, og terroristene ble fraktet bort sammen med gislene. Da kunne vi endelig puste ut, erindrer Knudsen.

Ringte hjem

Men dramaet var langt fra over. Terroristene krevde å bli flydd ut til et arabisk land og ble fraktet i to helikopter til Fürstenfeldbruck flyplass vest for München. Der skulle et Lufthansa-fly ta dem og gislene til Kairo.

Tysk politi hadde imidlertid andre planer. De ville frigjøre gislene på flyplassen og innledet en aksjon. Men planleggingen var svak. Politiet trodde de sto overfor fem terrorister, ikke åtte. Skuddveksling oppsto mellom terroristene og politiet.

En håndgranat ble kastet inn i et av helikoptrene. Fem israelske gisler døde momentant. To gisler i det andre helikopteret ble skutt på kloss hold.

Alle de ni gislene måtte bøte med livet. Fem av de åtte terroristene ble drept, og tre ble tatt til fange.

Dramaet var over, og en hel verden hadde fulgt det på TV.

− Opplevelsen var rystende. Foreldrene våre ringte og var naturligvis veldig bekymret. Vi hadde én telefon, og alle fikk heldigvis ringt hjem.

Knut Knudsen roser de norske ledernes opptreden.

− De sa at det var opp til hver og én av oss om vi ville reise hjem eller fortsette OL. Og så sa de noe som har brent seg fast hos meg: De sa det var opp til oss om det var vi eller terroristene som skulle reise hjem fra OL med gullmedaljer.

De olympiske leker ble satt på vent én dag, og mange mente at det var på sin plass å avlyse resten. Men lekene fortsatte til protester fra mange hold.

− Jeg er veldig glad for at jeg hadde vunnet gullet mitt før dette skjedde. Jeg ble noen dager til og støttet resten av troppen. Etter det ventet en stor opplevelse å komme hjem til Levanger med OL-gullet.

Fikk kjeft for å vinne

Knut Knudsen gikk videre i livet. Han var så vidt i gang med sin sykkelkarriere, og allerede året etter, i 1973, ble han verdensmester i velodromen.

− Da fikk jeg et profftilbud fra Italia, og dro nedover til Milano sammen med romkameraten min fra OL i München, Thorleif Andresen. Men alt var fremmed og skummelt, og midt på natten stakk vi fra hotellet, hoppet inn i bilen og kjørte hjem til Norge. Uten penger i lommen.

Knudsen flirer når han tenker tilbake på episoden.

− Noen måneder senere kom de tilbake til Norge og hentet meg, og jeg signerte for profflaget Jolly Ceramica. Dermed var jeg klar for Giro d'Italia som hjelperytter. Men jeg gjorde ikke akkurat som de hadde tenkt, det skal jeg innrømme.

På åpningsetappen, 17. mai 1975, følte Knut seg sterk i beina da mållinjen nærmet seg. I stedet for å trekke opp lagets kaptein, tok han spurten selv og suste inn til sin første seier i Giroen.

− Jeg fikk masse kjeft, men jeg hadde også satt meg i respekt. Jeg viste at jeg kunne vinne sykkel­løp, og etterpå ble alt anner­ledes.

Halvt italiener

Knut Knudsen hadde markert seg som en ledertype, og i 1978 ble han hentet til det langt mer berømte Bianchi-laget. Og da som kaptein.

Jeg hadde fire fine år der, og ga meg som 31-åring i 1981. Jeg opplevde å sykle med en av sportens store legender, Eddie Merckx, og flere andre store navn. Knut ble kåret til Årets Idrettsnavn i Norge i 1972 og 1973, og han banet vei for en ny generasjon norske syklister. Både Jostein Wilman og Dag Erik Pedersen startet sine karrierer mens Knudsen var aktiv.

Nå er OL-vinneren fra 1972 pensjonist og tilbringer mye av året i den vakre småbyen Vasanello, en time nord for Roma.

− Jeg har en leilighet her, og med jevne mellomrom kommer norske sykkelvenner på besøk. Men om vinteren reiser jeg hjem til Norge for å gå på ski. Jeg elsker langrenn.

Dramatikken i München og terroristene som kastet mørke skygger over hans store idrettsøyeblikk, har han aldri glemt.

− Jeg tenker ofte på terroren i naboblokka. Og spesielt når det er sommer-OL på TV.

Lillehammer-drapet

Israelske Mossad iverksatte storstilt jakt på bakmennene i Svart September etter OL-terroren i 1972. Jakten brakte agentene helt til Norge.

Sommeren 1973 fulgte israelske agenter etter palestineren Ali Hassan Salameh til Norge − trodde de. 21. juli skjøt og drepte de den mistenkte på vei hjem fra kino, med sin gravide norske kone.

Men de hadde feil mann. De hadde likvidert den uskyldige marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi.

Fire Mossad-agenter ble dømt for drapet, men så mange som 15 agenter kan ha deltatt i aksjonen.

Attaché Yigal Eyal ved den israelske ambassaden ble utvist fra Norge. Det var første gang et europeisk land utviste en israelsk diplomat.

De tre overlevende OL-terroristene ble først sittende i tysk fengsel. Bare en drøy måned etter OL, ble Lufthansa Flight 615 kapret av palestinske terrorister. Kravet de stilte; Frigjør umiddelbart de tre overlevende gisseltagerne fra tysk fengsel.

Den vest-tyske regjeringen ga etter. De tre palestinerne fikk asyl i Muammar Gaddafis Libya. Israelerne raste. Statsminister Golda Meir lanserte en hevnaksjon, som fikk navnet «Operasjon Guds vrede» − operasjonen som brakte Mossad til Lillehammer.