Kjell Reidar fikk isbjørn i hytta: – Hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen min

Bukten Mushamna, i Woodfjorden nordvest på Svalbard er arketypen av «isolert sted». Nærmeste nabo er veldig langt unna – med mindre man regner isbjørner.

De var det til gjengjeld mange av da Kjell Reidar Hovelsrud fant veien for å etablere base for fangst.

Han var ikke fremmed for nærkontakt med polarisens konge. Fullt så nær som kontakten skulle bli denne dagen, hadde han derimot ikke vært utsatt for før. Livstruende nær.

Kjell Reidar Hovelsrud har nærmest en mannsalder med erfaring fra Svalbard. Kun 20 år gammel ble han i 1968 plukket ut som en av 20 som skulle drive fangst av levende isbjørn i forbindelse med et forskningsprosjekt.

Kjell Reidar og de andre brukte feller på land, løp fra isflak til isflak og skjøt isbjørner med bedøvelsespiler. 

Siden har mye av livet hans dreid seg om øygruppa i Arktis.

Gjennom 40 år med ekspedisjonsliv på Svalbard har Kjell Reidar blitt en av dem som kjenner Svalbard best. Etter så mange år i det ugjestmilde, ville klimaet har serien av dramatiske historier blitt betydelig.

Få av historiene er likevel så dramatiske som det han opplevde på fangsthytten sin i bukten Mushamna.

Ingen grunn til panikk

Kjell Reidar sto utenfor hytta og fulgte med på en svær rugg av en isbjørn som nærmet seg fangsthytta. Bjørnen virket uredd, til tross for kobbelet med polarhunder som sto lenket ved hytta og som høylytt forsøkte å gjøre «gjesten» oppmerksom på at den ikke var velkommen.

Isbjørnen lot seg ikke affisere, men ble i stedet stående og være mot Troll, en av Kjell Reidars eldste og mest erfarne hunder.

Troll sto på stram kjetting, med tennene blottlagt. Den store, gamle isbjørnen stoppet ikke før den var en meter unna Troll, hvor den ble stående med senket hode og vurdere situasjonen.

Isbjørnen hadde tydeligvis møtt på polarhunder før, visste hvor lang hundenes kjetting var, og holdt seg akkurat utenfor rekkevidde – selv når Troll plutselig bykset frem mot den. Isbjørnen vred hodet til siden, Troll glefset i løse lufta, kun centimeter unna bjørnehodet.

Selv sto Kjell Reidar ved hytta og så bjørnen undersøke hundene hans, én etter én. Fangstmannen var vaktsom, men bjørnen viste ingen tegn til at den kunne å gå til angrep. Foreløpig var det ingen grunn til panikk. Dette skulle imidlertid endre seg raskt.

– Jeg tenkte jeg skulle filme den, den virker avbalansert, rolig og ikke aggressiv, sier Kjell Reidar.

Første nærkontakt

Bamsen bestemte seg etter hvert for at den var ferdig med hundene og rettet oppmerksomheten mot Kjell Reidar og hytta.

Ved vedstabelen utenfor inngangspartiet stoppet bjørnen opp, strakk på halsen og begynte å være mot Kjell Reidar. Plutselig befant den erfarne polareksperten seg i en stirrekonkurranse med isødets konge, med kun få meter imellom dem.

Isbjørnen virket fortsatt rolig og beregnende, uten tegn til aggressivitet. Kjell Reidar visste at situasjonen kunne forandre seg på få sekunder. Med revolveren sin i hånden, følte han seg trygg på at han skulle kunne skremme vekk isbjørnen om det ble nødvendig.

Bjørnen snudde og luntet ned mot kjøttstativet, som tilsynelatende var mer interessant enn en levende fangstmann.

Jaget av hundene

Kjell Reidar bestemte seg for at han hadde hatt nok nærkontakt med isbjørn for en dag og slapp løs hundene. De lot seg ikke be to ganger og satte etter isbjørnen, hang i hasene på bamsen, og plaget den såpass at den rømte til omtrent 150 meter fra hytta. Her la den seg ned på isen for å slappe av, uberørt av de glefsende hundene. 

Den erfarne fangstmannen anså nå at faren var over, i hvert fall i denne omgang, og kalte tilbake hundene. Han trakk inn i hytta, mens han holdt et våkent øye med den tilsynelatende svært så avslappede isbjørnen på isen der ute.

Bamse vender tilbake

Etter en stund gikk han ut for å fôre hundene. Isbjørnen lå og halvsov på isen, tilsynelatende uten å registrere hva som foregikk oppe ved hytta. Situasjonen virket fortsatt trygg, eller i det minste under kontroll, og Kjell Reidar gikk igjen inn i hytta. 

– Jeg gikk inn for å lage meg noe mat da jeg hørte bikkjene varsle igjen.

Ved inngangspartiet stakk noen tømmerstokker ut som en forlengelse av hytteveggen, og som Kjell Reidar hang revolveren og patronbeltet sitt på.

− Hagla satte jeg tre, fire meter unna kamerastativet der jeg nå sto, forteller han.

Begge disse avgjørelsene skulle han straks angre på.

Da Kjell Reidar fikk oversikt over situasjonen, oppdaget han nemlig at isbjørnen hadde forlatt isen og nå befant seg rett ved kjøttstativet, kun 40 meter unna.

Isbjørn har ingen naturlige fiender og er sjelden redd mennesker − noe som gjør den svært farlig. Og til tross for gedigen størrelse og vekt godt i overkant av et halvt tonn, var isbjørnen rask. Over korte avstander kan isbjørner komme opp i hastigheter på over 30 kilometer, visste Kjell Reidar.

De 40 meterne mellom Kjell Reidar og isbjørnen var altså fint lite betryggende.

– Plutselig la bjørnen seg flat som et frimerke og begynte å krype mot meg mens den låste blikket sitt på meg. Blikket var så intenst at jeg ble satt ut i et par sekunder, forklarer han.

Ingen tvil rådet om hvor isbjørnen var på vei.

Bjørnen angriper

De neste begivenhetene kom i rask rekkefølge: Kjell Reidar kastet seg rundt og bykset langs hytteveggen. I øyekroken registrerte han nettopp det han fryktet, at isbjørnen var på vei mot ham i full fart. Han formelig kjente pusten i nakken i det han rundet hjørnet på hytta.

– På vei passerte jeg revolveren som hang på hytteveggen, og vurderte at de få sekundene jeg ville trenge for å få opp revolveren og skyte, hadde jeg ikke tilgjengelig. Da ville bjørnen tatt meg, forteller han.

Kjell Reidar Hovelsrud hadde ikke annet valg enn å stupe inn den øverste delen av den todelte hyttedøra, som heldigvis var åpen. Den nederste var lukket, og dekket av snø. 

– To sekunder gikk før det blir det mørkt bak meg, og bjørnen landet i samme rom. Jeg var nå ubevæpnet og sammen med en diger drapsmaskin i et rom på tre ganger to meter. Hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen min. For første gang i livet kjente jeg virkelig på angst, og nå visste jeg at utsiktene var dårlige.

Kjell Reidar stanget hodet inn i neste dør og stupte vannrett inn i hovedhytta, mens han merket at bjørnen slo etter ham.

– Labben streifet borti beinet mitt. Jeg snudde meg i det jeg landet og forventet å se en bjørnekjeft over meg, fortsetter Kjell Reidar.

Reddet av provianten

Til den erfarne fangstmannens store overraskelse, ble det stille. Han var alene i rommet.

– Jeg fikk naturligvis ikke lukket døra bak meg da jeg stupte inn, men bjørnen hadde stoppet i bislaget. Der hang nemlig røkt røye og kobbekjøtt, og det var bamsen åpenbart mer interessert i enn en sur gammel fangstmann. Etter alt å dømme var han ute etter maten hele tiden. Jeg var så uheldig å stå mellom bamsen og maten, forklarer han.

Men faren var langt fra over.

– Jeg var to meter fra en diger isbjørn, jeg så hasene på bjørnen fra hovedrommet. Hagla sto utenfor, og på veggen utenfor hang revolveren, forteller han. 

En siste hilsen

Kjell Reidar vurderte om han skulle knuse et vindu og rømme ut av hytta, men slo det raskt fra seg. Han var fortsatt ubevæpnet, og ville være like sjanseløs utenfor hytta som inni dersom isbjørnen fulgte etter.

Sjansen for å rekke bort til et av våpnene eller hundene var rett og slett for liten. Men over sofaen hang en gammel Mauser mest til pynt. Han hadde ammunisjon til våpenet, men den befant seg rett ved døra til det ytre rommet, der bjørnen hadde etegildet sitt.

– Det var ingen vei utenom, jeg måtte frem og få tak i ammo. De skrittene jeg tok bortover gulvet sitter i meg enda. Det er de lengste sekundene i mitt liv, sier Kjell Reidar Hovelsrud.

Han fikk lirket hånda opp i esken med patroner, tok ut tre av dem og fikk ladet rifla. Nå følte han seg bitte litt mer trygg. 

– Nå var jeg bevæpnet, men jeg hadde ikke noe ønske om å skyte bjørnen. Så jeg ringte Radio Svalbard med kortbølgesenderen. Jeg ba dem få tak i Sysselmannen, for nå satt jeg her med en isbjørn inne i fangstbua. Jeg hørte den slafsa og åt, der jeg satt med fingeren på avtrekkeren, forteller han.

Sysselmannen sendte et helikopter, men med forberedelsene og flytiden tok det hele to timer før de rakk bort til Mushamna.

– Det var to lange timer. Like før jeg hørte helikopteret, gikk bjørnen ut av bislaget av egen vilje. Det siste den gjorde var å legge igjen ei diger ruke på gulvet. Jeg antar røkt røye og kobbekjøtt hadde vært tøff kost for bjørnemagen, ler Hovelsrud.

Svalbard – på livet løs

I boka «Svalbard – på livet løs» skriver Kjell Reidar Hovelsrud om opplevelsene sine gjennom flere år og perioder som fangstmann, guide og ansatt i oljeindustrien på Svalbard.

– Det var mange spennende opplevelser både da vi fangstet isbjørn fra ei selskute i isen, løp fra isflak til isflak og skjøt bjørnen med bedøvelsespiler, og da vi brukte levendefeller på land. Men den mest dramatiske hendelsen var med isbjørnen inne på fangststasjonen i Mushamna, forteller Hovelsrud med bakgrunn som hundekjører og friluftsinteressert fra barndommen av. 

Gjennom isen

I boka «Svalbard – på livet løs» beskriver Kjell Reidar Hovelsrud en rekke dramatiske opplevelser fra nærkontakt med isbjørn til opplevelsen av å gå gjennom isen med en beltebil.

– Makker Kjell Nygård og jeg jobbet for oljeselskapet Fina i Russebukta på Edgeøya, i januar 1973. Vi hadde fått et flydropp, så jeg bestemte meg for å dra ut på isen med en beltebil og brenne noe søppel, papprester og noe annet tomgods. Jeg fyrte opp et stort bål der ute, og kjørte så inn igjen for å hente mer. På forhånd hadde jeg målt istykkelsen til et sted mellom 70 og 80 cm, forteller han.

På vei ut igjen merket han plutselig at beltene gravde seg ned i snøen oppå isen, og før han rakk å reagere var beltet og en del av døra allerede gått gjennom isen.

– Jeg prøvde å presse opp døra, men isen sperret fra alle kanter. Vannet sto allerede opp over vinduene, forklarer han.

Beltebilen sank sakte ned gjennom vannet. Isen lukket seg over Hovelsrud som anslo sannsynligheten for at hans kulle overleve til null.

– Men jeg var helt rolig, uten å føle noen form for redsel. Jeg tenkte rasjonelt, og det var vel det som reddet meg, sier Hovelsrud.

I det beltebilen nådde bunnen, omtrent ni meter under isen, sto vannet omtrent halvveis oppe i kabinen. Kjell Reidar Hovelsrud visste at han måtte vente til bilen var helt full av vann før trykket ble utlignet og dørene lot seg åpne.

Nesten en meter tykk is

Han vurderte hvor mye luft han skulle ha i lungene, om han skulle fylle dem helt eller halvfullt, og landet til slutt på fulle lunger.

Så fikk han opp dørene.

– Jeg seg oppover hvor jeg møtte isen over meg. Jeg husker at jeg synes at det var nesten vakkert. Den knudrete rare isen, rene kunstverket, forteller han.

Men «kunstverket» var nesten én meter tykt. Hovelsrud måtte finne hullet han hadde gått gjennom.

– Jeg slapp ut den siste lufta jeg hadde, og tok et par svømmetak nedover før jeg snudde meg og så opp. Litt over og til siden for meg så jeg et svart lite hull. Med det siste jeg hadde av krefter, svømte jeg bort, presset først en hånd opp gjennom isen som har lagt seg i hullet og deretter hodet. Å se landskapet og himmelen var som å bli født på ny.