Jørn forbløffet verden – endte med ramaskrik
At dramaet skulle ende i tragedie før operahuset engang var ferdig, hadde den danske arkitekt-kometen neppe sett for seg da han tegnet det verdenskjente operahuset i Sydney.
En hel verden har i flere tiår latt seg begeistre over det spektakulære operahuset i Sydney − det ikoniske bygget som gjerne er kulisse for de første fyrverkeribildene 31. desember hvert år. Sånn sett er det kanskje underlig at den danske stjernearkitekten Jørn Utzon gikk på sin største smell akkurat her.
For det danske geniet ble operaprosjektet på mange måter en tragedie. Han tegnet operaen, men følte seg presset ut av sitt livs store prosjekt og forlot Australia som en slagen mann. Han fikk aldri se det ferdige bygget med sine egne øyne.
– Det er som et barn, men det er ikke mitt lenger, sa en bitter Utzon.
Se video - her angriper kongeørnen Arvid:
Bejublet verdensarv
I dag er Sydney-operaen Australias ledende turistattraksjon, et av verdens travleste sentra for scenekunst og et yndet møtested for befolkningen i storbyen. Mer enn 11 millioner tilreisende oppsøker Sydney Opera House årlig for å oppleve mesterverket på nært hold.
Operaen ble oppført på Unescos verdensarvliste i juni 2007, 34 år etter åpningen, og er dermed det nyeste bygningen på den prestisjefylte listen. Rundt operabygningen har det vokst frem et sydende miljø som tiltrekker seg besøkende døgnet og året rundt.
Jubelen som i dag utløses av det vakre og majestetiske bygget, eller storslåtte konsert i en av de mange salene, står i grell kontrast til dramaet som utspilte seg i årene operaen ble bygget.
I år er det 60 år siden det danske arkitektgeniet Jørn Utzon (den gang 38) leverte forslaget som gikk til topps i den verdensomspennende arkitektkonkurransen – og dermed skapte signalbygget, regnet som ett av verdens mest fremtredende arkitektoniske verker, og Danmarks viktigste bidrag til verdensarkitekturen.
Med de berømte seilformede takkonstruksjonene er operahuset blitt et symbol både på Sydney og på hele det australske kontinentet.
En plass i solen
På midten av 1950-tallet skulle omsider ideen om et eget senter for utøvende kunst i Sydney etter eviglange diskusjoner omsider bli virkelighet.
– Dette landet kan ikke leve uten skikkelige fasiliteter for talentutfoldelse og iscenesettelse av de høyeste formene for kunstnerisk underholdning som gir livet ynde og sjarm og som bidrar til å utvikle og forme et bedre, mer opplyst samfunn, sa Joseph Cahill, den politiske lederen for delstaten New South Wales da operaplanene ble presentert i 1954.
Året etter ble en av de flotteste tomtene i hele Sydney reservert. På Bennelong Point, helt nede i sjøkanten med utsikt mot historiske Harbour Bridge og Sydney havn, skulle praktbygget ligge.
– Når man etablerer et operahus, skal det ikke være et «skyggefullt» sted, men en bygning som vil være til ære for staten, ikke bare i dag, men også i hundrevis av år, slo Cahill fast.
Somlet
I februar 1956 ble arkitektkonkurransen utlyst. Mot et deltagergebyr på 10 australske dollar kunne alle verdens kreative arkitekter slippe seg løs i trygg forvissning om at de ville ha tilnærmet frie tøyler til ikke bare å designe et monumentalbygg i Sydney, men også et monument over seg selv. Leveringsfrist: Desember samme år.
På et beskjedent kontor i Hellenbæk nord for København satt den fortsatt nokså ukjente danske arkitekten Jørn Utzon. 38-åringen begynte på noen skisser til forslag til bidrag til operabygg-konkurransen. Da innleveringsfristen gikk ut, hadde han enda ikke fått somlet seg til å sende inn noe bidrag. Først etter fristen sendte Utzon 12 tegninger til Sydney.
Da den fire mann sterke juryen satte seg ned i januar 1957, forelå 223 utkast fra 28 land. Utzons bidrag lå med nummer 218 i bunken.
Sommelet skulle vise seg å være et smart trekk.
Reddet av forsentkomming
Lite er kjent om nøyaktig hvordan juryen kom frem til sin beslutning, men én historie har vist seg svært seiglivet:
Ett av de fire jurymedlemmene var en amerikansk arkitekt med finske røtter; Eero Saarinen. Han mistet de første dagene av jurydrøftelsene. Da han ankom, skal Utzons bidrag allerede ha vært vraket.
Saarinen ble skuffet over bidragene de tre andre jurymedlemmene hadde nominert og trakk Utzons skisser frem fra bunken med avviste forslag.
– Dette er lett det vinnende bidraget, skal Saarinen ha sagt.
Denne versjonen av hendelsene har blitt avvist av andre jurymedlemmer som hevdet at de hadde vært særlig imponert over Utzons bidrag − før Saarinen ankom.
Uansett om historien er korrekt eller ikke, så er det på det rene at Saarinen hadde sentral innflytelse på juryens avgjørelse.
Allerede 29. januar 1957 kunngjorde Joseph Cahill at vinneren av konkurransen var Design 218 av Jørn Utzon.
«På grunn av sin originalitet er det tydeligvis et kontroversielt design. Vi er imidlertid helt overbevist om dets fordeler,» skrev juryen i sin rapport.
Tabber i kø
Utzon hadde flyttet fra Danmark til Sydney og satt sammen et team som skulle styre byggeprosessen. Men da byggingen kom i gang ute på Bennelong Point i mars 1959, var teamet ikke på langt nær ferdige med sine planer – noe som senere førte til alvorlige vanskeligheter. Blant annet måtte fundamenteringen gjøres på nytt. De tekniske løsningene Utzon hadde lagt opp, var ikke akkurat hyllevare.
Om hans vinnerutkast hadde strålende estetiske kvaliteter, bød bygningstekniske konstruksjoner på svære utfordringer − så svære at mange mente prosjektet slik Utzon hadde sett for seg, ikke var mulig å realisere.
Særlig utfordrende var takene. Bygget består av 14 seilformede tak av ulik størrelse. De ble til syvende og sist konstruert av prefabrikkerte betongelementer, formet som deler av en kuleoverflate. Oppå betongen ble til sammen 1 060 000 keramiske fliser lagt.
I tillegg fattet lokale myndigheter en rekke beslutninger og endringer av planene underveis. Mens byggingen gikk veldig tregt, økte kostnadene raskt.
Danskens nemesis skulle vise seg å hete David Hughes, som etter en konservativ valgseier ble minister for offentlige anskaffelser.
Full krasj
Etter regjeringsskiftet økte misnøyen. Kravene til endringer ble etter hvert så omfattende at Utzon satte seg på bakbena.
− Man kan ikke skape et arkitektonisk verk gjennom kompromisser, sa han.
Gjennom hele prosessen hadde Utzon krevd at han selv skulle ha full kontroll over prosjektet for å sikre at visjonen hans ble oppnådd. Men etter hvert som de hvelvede seilene tok form, kostnadene økte og forsinkelsene ble stadig større, ble Bennelong Point en slagmark for ulike grupperinger og ulike syn.
Alle stridighetene toppet seg om formiddagen 28. februar 1966. Da møtte Utzon opp på kontoret til David Hughes en kort spasertur fra byggetomten.
Utzon ville diskutere en regning på noen hundre tusen. Samtidig presset han Hughes for å få penger som trengtes til en spesiell del av prosjektet. Da Hughes svarte at han ikke kunne ta en avgjørelse, truet Utzon med å trekke seg.
– Du truer alltid med å slutte .., svarte ministeren.
Utzon reiste seg og gikk.
Møtet hadde vart i knapt 15 minutter.
Protester
Bare timer senere leverte Utzons sekretær et brev til Hughes. I brevet ble Hughes anklaget av Utzon for å ha tvunget dansken ut. Hughes tok brevet som en oppsigelse, og gikk straks i gang med å etablere ordninger for å fortsette uten dansken. Han ba ingeniørene og byggmesterne å forsikre at de ville fortsette sitt arbeid.
Etter å ha fått garantiene, gikk Hughes samme kveld i pressen og fortalte at Utzon hadde trukket seg. Dagen etter orienterte ministeren parlamentet om det som hadde skjedd.
Utzons avgang forårsaket det rene ramaskrik.
En lang rekke ledende kunstnere, designere og intellektuelle fra hele verden sendte protestbrev. 3. mars marsjerte 1 000 personer under ledelse av arkitekten Harry Seidler gjennom Sydneys gater mot parlamentsbygningen, senere fulgte nye demonstrasjoner.
En liste med over 3 000 underskrifter fra folk som protesterte mot Hughes› beslutning ble overlevert delstatsmyndighetene.
Så seg aldri tilbake
Utfordringene med å gjøre Utzons visjonære skisser om til et konstruksjon som både kunne bygges og stå støtt, ble overlatt til den danskættede britiske ingeniøren og arkitekten Sir Ove Arup. Da Utzon trakk seg, forsøkte Arups selskap å få ham til å ombestemme seg:
– Jeg bryr meg ikke om hvor vanskelig din eller noen andres situasjon er, men muligheten for et operahus uten deg er dyster å tenke på. Selv om du må inngå det som virker som et dårlig kompromiss, vær så snill å i det minste prøve, lød henvendelsen fra Sir Ove Arup.
Utzon lot seg ikke rokke.
19. april 1966 utnevnte Davis Hughes en gruppe australske arkitekter til å fullføre operahuset. Ni dager senere forlot Jørn Utzon og familien hans Australia for godt.
– Jeg reiste fordi jeg ikke hadde noe annet valg, lød Jørn Utzons oppsummering av sammenbruddet.
Han nektet for all fremtid å returnere til landet som ga ham det gigantiske oppdraget.
Nordisk preg
Jørn Utzon var tungt inspirert av nordiske kolleger da han forbløffet verden.
Som ung ble Utzon introdusert for den modernistiske svenske stjernearkitekten Gunnar Asplund. I 1945 jobbet Utzon kort med den store finske arkitekten Alvar Aalto, som selv var dypt inspirert av Gunnar Asplund.
De to mesterne kom til å bli svært viktig for Utzon resten av hans liv:
– Asplund er faren til moderne skandinavisk arkitektur. Asplund i Sverige og Aalto i Finland har noe utover ren funksjonalisme. De viser noen ganger det jeg vil kalle en åndelig overbygning. Det kalles poesi, forklarte han i et intervju før han døde i 2008.
Men Utzon brukte også inspirasjon fra Sør-Amerika, ikke minst aztekiske og mayaiske ruiner til opera-prosjektet. Dansken blir omtalt som en mester i å blande håndverkstradisjoner og gammel arkitektur med modernistisk tenkning.
Dyrt og stort
Sydney Opera House sto ferdig til bruk i 1973 etter en byggeperiode på 14 år, og ble åpnet av dronning Elizabeth II. Operabygningen på Bennelong Point i Sydney havn er 183 meter lang, 120 meter bredt og rager 67 m over vannflaten.
Totalt areal er 17 500 m². Anlegget inneholder mer enn 1 000 rom, den største konsertsalen har plass til 2 700 tilskuere, selve operasalen rommer ca. 1 600 mennesker.
Operabygget skulle koste rundt syv millioner australske dollar, ifølge de første anslagene. Sluttsummen endte på mer enn 102 millioner dollar da operahuset omsider kunne tas i bruk.
