Jeg ba min sønn om å skille seg. Reaksjonen hans overrasket meg
For meg var min svigerdatter et tomt skall, og jeg forsto ikke hva min sønn så i henne. En dag glapp det ut av meg. Reaksjonen hans var uventet.
Her sitter jeg i godstolen og tenker etter om jeg gjorde rett eller om jeg skulle ha tiet. Jeg lar blikket gli over utsikten. Landskapet er åpent, helt til det møter skogbrynet i vest. Her får tankene flyt. I denne stolen setter jeg meg når jeg skal tenke over ting som har hendt, eller ta viktige beslutninger.
Denne historien begynte for fem år siden. Det var da mitt eneste barn, sønnen min, kom hjem med en kjæreste han ønsket at jeg skulle få treffe. Jeg skjønte straks at dette var alvor, og jeg syntes hun var utrolig vakker. Etter hvert ble det giftermål, og lille Victor kom til verden.
Jeg var godt opp i årene, så dette var stort. Farmorfølelsen var enorm. Det var som å få Marius tilbake som liten. Det ble slik at jeg fikk mye med mitt lille barnebarn å gjøre fordi Ella hadde en mor som bodde i en annen by, og jeg forsto at forholdet mellom mor og datter gikk veldig opp og ned.
Jeg elsket å passe Victor og ble veldig knyttet til ham, men dessverre var ikke mitt forhold til moren hans like hjertelig. Jeg vet at jeg var svigermor, og at det er vanlig at mødre ikke alltid er helt fornøyd med svigerdatteren. Særlig når man bare har én eneste sønn. Men her stakk det dypere.
Jeg syntes Ella var et tomt skall, i mitt indre var hun en barbiedukke. Jeg skjønte ikke hva de to hadde felles. Marius hadde eget firma som gikk utrolig godt. Det var som om Ella boltret seg i dyre designklær, dyre vesker, smykker og jeg vet ikke hva. Jeg vet jo at alt er annerledes nå enn i den tiden da jeg selv vokste opp. Men jeg kunne likevel ikke annet enn å se på dette med vantro.
Ella jobbet en gang iblant i en venninnes klesbutikk, ellers fordrev hun tiden med lunsjer og reiser med venninner. Alt dette kunne jeg vel ha tålt, men jeg sporet overhodet ingen andre interesser i henne. Og jeg merket også at hun hadde et heftig temperament. Jeg syntes hun var flink med Victor og snill mot ham, men ikke mot sønnen min. Jeg reagerte også på at de sjelden dro på turer sammen.
Hun reiste på shoppingturer og spaturer med venninner, mens Marius og Victor ble igjen hjemme. Jeg ble ofte sittende hjemme og tenke. Og jeg pinte meg selv ved tanken på at hun faktisk ikke brydde seg om sønnen min. Hun bryr seg bare om hva han kan gi henne, tenkte jeg. Og hva er det som gjør at han blir i et slikt ekteskap? Det skulle jeg få svar på.
Hjertet mitt verket
En dag for noen måneder siden satt jeg ute på terrassen da Marius kom på besøk. Han kom ofte innom, sammen med Victor eller alene. Vi ble sittende og småprate, og plutselig glapp det ut av meg:
– Marius, du må skille deg!
Jeg kunne gjerne ha bitt av meg tungen, men det var sagt. Det var mine innerste tanker som kom ut. Marius snudde seg litt vekk fra meg og så utover, og plutselig så jeg at ryggen hans ristet. Jeg satt som en saltstøtte. Han gråt. Og lille meg hadde ikke rukket rundt ham om jeg aldri så mye hadde villet. Derfor ble jeg sittende taus, mens hjertet mitt verket. Så tørket han tårene og snudde seg mot meg. Han så trist ut, men han hadde samlet seg.
– Unnskyld, det var ikke meningen du skulle se dette.
– For noe tull, skal man ikke få lov til å vise følelser selv om man er en voksen mann? Tenk på alle tårene dine jeg har tørket. Du bør ikke ha noen hemmeligheter for meg, sa jeg.
– Du skjønner det, jeg kommer ikke til å skille meg. Og hvis du vil vite hvorfor, så er det for Victors skyld. Du vet jo hvordan vi hadde det da jeg var liten.
– Vi hadde det da fint, sa jeg.
– Jo, men det var bare du og meg. Jeg savnet så veldig en far. Min far forlot jo oss da jeg var to år, og siden var det oss helt til jeg var 10 og du traff Erik. Jeg er glad for at du giftet deg med Erik, du vet jo hvor glad jeg er i ham.
– Ja, jeg vet. Erik har alltid betraktet deg som sin sønn, sa jeg.
– Det er ikke det at vi ikke hadde det bra, men jeg husker så godt savnet av en far i alle de årene vi var bare vi to. Jeg savnet gutteting, fotballkamper, fisketurer og alt det mine kamerater gjorde med sine fedre. Alt dette fikk jeg da du traff Erik. Jeg vil ikke risikere at Victor mister dette. Hvis jeg skiller meg fra Ella, er jeg sikker på at samarbeidet blir vanskelig. Det er bedre å holde sammen, det går an å finne en vei å leve med det på.
Vil ikke så splid
Det var så mange ting jeg ville ha sagt. Hva med kjærligheten og kameratskapet til et annet menneske? Hva med å ha felles interesser og gjøre ting sammen? Men jeg tenkte at jeg hadde sagt nok. Han var voksen og fikk finne ut av dette selv. Marius ga meg en god klem før han gikk. Han ba meg om ikke å tenke så mye på forholdet.
– Jeg klarer meg, sa han.
Så nå sitter jeg her og gjennomgår alt som hendte, og jeg har kommet frem til at jeg er glad for at jeg sa det jeg sa. Nå vet han at jeg vet og forstår, det er sikkert en lettelse for ham.
Måneder har gått, og jeg har lagt merke til at han drar alene med Victor på turer, og at han selv tar seg gutteturer. Jeg synes han virker gladere. Og jeg har bestemt meg for ikke å så splid mellom dem.
Jeg skal være hyggelig mot Ella, og jeg skal hjelpe Marius med det jeg kan, og stelle godt med lille Victor. Tiden får vise hvordan det kommer til å gå, og når jeg får behov for det, får jeg heller rase ut i godstolen.