Ingen «vanlige» nordmenn visste om Svanviken og hva som foregikk der
Fra 1908 og helt frem til 1989 ble norske omstreifere tvangsflyttet til Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre, med statens velsignelse. – Vi ble behandlet som fanger, forteller Reidar Pettersen.
Fornorskning, finansiert over det norske statsbudsjettet, er en mørk side av Norges historie. De reisende, av mange kalt tatere eller romanifolket, ble tvunget inn i en A4-ramme og fikk ikke snakke sitt eget språk. Hele romani-kulturen ble forsøkt utslettet.
Det skjedde blant annet på det beryktede stedet Svanviken på Eide i Nordmøre, som ble drevet av «Norsk Misjon for hjemløse», ofte bare kalt «Misjonen».
Gradvis, fra 1973, har det blitt kjent hva beboerne på Svanviken arbeidskoloni ble utsatt for. Mange opplevde både psykiske og fysiske overgrep. Blant det mest alvorlige var tvangssterilisering av kvinner og at barn ble tatt fra foreldrene, fordi familiene ikke ble ansett som «siviliserte nok».
Dokumentasjon av overgrepene finnes flere steder, blant annet hos Utdanningsdirektoratet (udir.no) og Stortinget (stortinget.no).
– Min familie ble tvangsbosatt på Svanviken i 1968, da jeg var 15 år gammel. Moren min, Ruth, min far Rasmus og mine tre eldste søsken måtte vinke farvel til det frie livet som reisende. Vi flyttet inn i en brakke i en leir med ti små bygninger, der vi ikke fikk snakke romani og ble overvåket fra morgen til kveld. Husene var nummeret. Vi bodde i nummer 3, forteller Reidar Pettersen (72).
Han har passert 70 år og er pensjonist. Å tenke tilbake gjør vondt, men Rune synes det er viktig at alle får vite hva de ble utsatt for og hvordan de ble behandlet, bare fordi de tilhørte en minoritet og ikke levde som «alle andre».
– Foreldrene mine var båtreisende, og søsknene mine og jeg vokste opp i båten de eide. Det var et fritt liv. Selv om vi ikke fikk skolegang og ikke lærte å lese og skrive, hadde vi det godt. Mamma var analfabet. Hun drev med småhandel og solgte duker og andre tekstiler til hus og hjem. Pappa kunne skrive litt fordi han i en kort periode var skolegutt. Som voksen drev han med takrenner, forteller han.
Fellesskapet
Det gode livet var å reise fra havn til havn med båten. Når de la til for å bli noen dager, møtte de andre reisende og tente bål. På kveldene så de inn i flammene og sang sanger sammen. Det var fellesskap og glede.
– Barna lekte og badet. Jeg har mange gode minner fra oppveksten og omstreiferlivet. Det var sterke bånd, vi var som en storfamilie, legger han til.
Han har bare ett fotografi fra oppveksten, og her er han avbildet med lillebroren Gunnar, som døde bare 14 år gammel. At det var tøft økonomisk og ingen overflod, hører med til historien. Å gå til fotograf eller kjøpe et kamera var for kostbart.
Truet til å endre på alt
I 1968 ble livene deres endret for alltid. Foreldrene signerte en femårskontrakt om å bosette seg i en arbeidskoloni, drevet av «Misjonen». De fungerte i praksis som en halvoffentlig aktør med stor makt, spesielt overfor tatere/romanifolk, fordi de fikk betydelig offentlig støtte til sin virksomhet og ble finansiert over statsbudsjettet.
– Mor og far ble truet med at barna kom til å bli tatt fra dem og sendt på barnehjem, om de nektet å skrive under. Sa de nei, risikerte de straff etter «løsgjengerloven», forteller Reidar.
Han husker at han som tater ble sett ned på av mange.
Reidar fikk et halvt år på skole i Eide, utenfor leiren. Der gikk også broren Gunnar. Brødrene merket at de tilhørte en sterkt stigmatisert gruppe mennesker. De ble ertet og mobbet, og det var tøft å komme seg gjennom skoledagene.
Da de to brødrene skulle få videre skolegang i leiren, ble det bare Gunnar som fortsatte. Reidar ble satt i jobb fordi han var i konfirmasjonsalder og ble regnet som voksen. På Svanviken måtte han og faren arbeide i fjøset, og han likte å være rundt dyrene. Samtidig merket han seg at det sto et skilt med ordene: «Uvedkommende ingen adgang». Bortsett fra bestyreren, husholderen og andre ansatte, var det ingen «vanlige» nordmenn på området.
Sett på som skitne
Moren Ruth hadde en oppgave: å stelle i huset. Til enhver tid måtte det være rent og ordentlig. Husholderen inspiserte og korrigerte hvis noe i hennes øyne ikke var bra nok.
– Det var en utbredt holdning at reisende var skitne, og ikke kunne noen ting, og derfor skulle de læres opp i hvordan et hushold skulle være. Vi fikk ikke ta styring over egne liv. I dag tenker jeg at årene på Svanviken var bortkastet. Jeg er stolt av min taterbakgrunn, for ja, det er det jeg kaller meg, sier Reidar.
Familien fikk en stor sorg midt oppi alt som var tøft. Gunnar døde mens de bodde på Svanviken, bare 14 år gammel. Han hadde følt seg syk i flere dager, men det ble ikke sendt bud etter lege fordi bestyreren mente han var lat.
Da han kom på sykehuset etter flere dager med uutholdelige smerter, var det for sent å redde ham. Han døde av nyresvikt.
Ruth fødte to barn mens de bodde på Svanviken.
– Jeg tenker fortsatt at Gunnar skulle ha overlevd, om det ikke var for at han ble sett på som mindre verdt fordi han var tater, reflekterer storebroren i dag.
De yngre søsknene gikk på skolen. Reidar ble etter hvert så vanskelig å styre at han ble sendt til Bergflødt i Lier, Buskerud, på «voksenopplæring» i 1970.
Rømte
Reidar rømte fra Bergflødt og dro tilbake til Svanviken etter å ha streifet litt rundt på egen hånd. Så begynte han på sitt selvstendige liv. Først dro han til sjøs, så giftet han seg, fikk barn. Han ble som de fleste; en familiefar med eget hus og fast jobb.
Nå, mange år senere, forteller han at det ble skilsmisse fra barnas mor. I dag er han gift med Nina Pettersen, som er aktiv i «Taternes Landsforening».
– Jeg har alltid hatt båt og elsker følelsen av å være fri. Det ligger i meg at jeg har det best når jeg kan bruke tiden som jeg vil – når dagen ligger åpen, sier han.
Da de bodde på Svanviken, visste de ikke om alt det grusomme som skjedde der. Som at kvinner ble tvangssteriliserte. Hva de hørte flere ganger, var at kvinner fikk operert bort blindtarmen.
– Hva jeg opplevde de gangene jeg var utenfor kolonien, var at ingen «vanlige» nordmenn visste om Svanviken og hva som foregikk der. Det var et lukket, lite samfunn. Vi fikk ikke mange muligheter til å omgås andre. Hvis vi en sjelden gang fikk gå ut av leiren, hadde vi klokkeslett vi måtte være inn i leiren igjen. Kom du for sent, vanket det husarrest. Var du en forelder, som kom hjem for sent inn, måtte du noen ganger forlate området uten barna dine, minnes han.
Fikk erstatning
Ruth og Rasmus kom seg bort fra arbeidskolonien da de ble bosatt i 1972. De fikk et gammelt, nedslitt hus av «Misjonen», som de bodde i til de døde.
«Misjonen» var en privat, kristen, humanitær organisasjon, som fortsatte å utøve kontroll overfor taterne også etter at de var bosatt. Det var de som bestemte normene og reglene for hvordan de reisende skulle leve og oppføre seg.
– Det var ubeboelig, egentlig, men de fikk innlagt et toalett, i det minste. Jeg husker at faren min skjøt etter rotter med hagle. Mamma, stakkars, fikk et tøft liv. Hun fødte seks barn, og to av dem opplevde aldri å vokse opp. Kari, deres andre barn, døde bare seks måneder gammel, før de havnet på Svanviken. Årsaken var krybbedød.
Reidar har fortalt sin historie til Glomdalsmuseet for at elever på skoler rundt om i Norge skal få vite hvordan det var å vokse opp som reisende i Norge, og hva som skjedde i årene som tvangsbosatt. Moren døde i 1993, 68 år gammel, sliten og syk etter et krevende liv. Faren døde tidlig på 2000-tallet.
– Jeg har forsøkt å følge med på alt som er skrevet og laget av filmer og TV-innslag om Svanviken arbeidskoloni. Fortsatt føler jeg at ting dysses ned.
For mer enn 20 år siden fikk han en erstatning på 120 000 kroner fra staten. Reidar forteller at han som ung voksen på egen hånd lærte seg å lese og skrive. Han tok sertifikat, men tok teorien muntlig.
– I dag reiser omreisende rundt i bobiler og med campingvogn. På Rena møtes rundt 400 reisende hver sommer med «Taternes Landsforening». Heldigvis er det blitt enklere å tilhøre en minoritet, men fortsatt møter vi skepsis noen steder og blir mistenkeliggjort. Jeg lever ut min frihet ved av og til å slippe frem tateren i meg. Å sitte rundt et bål i fellesskap med andre, er fortsatt det beste jeg vet. Mine to barn kjenner min historie og synes det er fint at jeg deler den, sier han.