Ingen mistenkte alenemoren på Sinsen

Den tekkelig utseende småbarnsmoren Else Kristine Wendel ble offisielt enke i desember 1943.

Ektemannen Arne ble meldt savnet etter en stor eksplosjon på Filipstadkaia i Oslo, og man antok at han var drept. Den 29 år gamle kvinnen ­bodde deretter alene sammen med sin fire år gamle sønn i femte etasje i den moderne ­bygården på Sinsen i Oslo.

Bare få måneder etter at fru Wendel var blitt alene, kunne naboene registrere uventet mye trafikk hos enken. Unge menn kom stadig på besøk, ofte sent på kvelden. Naboene antok at flere av dem over­nattet. De mest nysgjerrige kunne høre lavmælt prat fra leiligheten på kvelds- og nattetid, men også pianospill og barnesanger. 

Den alltid like velkledde og nyfriserte småbarnsmoren gjorde også noen store matinnkjøp som naboene undret seg over. Og ikke minst innkjøp av øl.

− Jeg fikk visst et fælt rykte på meg, sa hun i et intervju ­etter krigen.

Først etter tyskernes kapitulasjon i maidagene for 80 år siden, fikk naboene høre sannheten om hva som hadde foregått i den lille leiligheten.

Dekkleiligheten

Realiteten var at ektemannen Arne levde i beste velgående.

Else var ikke blitt enke.

Begge var aktive i Milorg og Arne fant det best å rømme til Sverige etter eksplosjonen, der han sluttet seg til de norske polititroppene.

Dekkhistorien om at han var omkommet, passet godt.

Milorg-folk som ektemannen tidligere hadde hatt kontakt med, innså at familiens bolig i Sinsenveien 14 var den perfekte dekk­leiligheten for hjemmefronten. Leiligheten ble betegnet som en fremskutt base hvor etter hvert ledelsen i Milorgs aksjonsgruppe hadde sine møter. Leiligheten ble også postsentral for papirer og meldinger som skulle bringes over til Sverige via kurerruta gjennom Østmarka og videre østover.

I leiligheten kunne også flyktninger på vei til Sverige søke dekning, og andre som trengte å ligge lavt en ­periode hadde et fristed her. Én gang huset Else 30 mann på sine to rom og kjøkken.

Ingen ville mistenke den unge kvinnen for å bedrive ulovligheter. Blant Milorg-folk gikk Else under navnet «Enka på Sinsen».

Etter krigen fikk hun kalle­navnet «Dynamitt­-enka».

Dynamitt og våpen i mengder

Per Røed var operativ leder i Milorgs aksjonsgruppe og en som ofte benyttet Wendels leilighet og gjestfrihet.

− Å besøke «enka på Sinsen» var alltid en glede. Hennes strålende humør, smittende optimisme og ureddhet hadde en meget positiv innvirkning på oss gutta, fortalte Per Røed i sin bok «Den ukjente sabotør».

− Det var her hos «Enka på Sinsen» vi planla aksjonen mot «Bel Pamela». Det var her vi i Aks-­staben noen dager før kapitulasjonen fikk utlevert våre Milorg-­distinksjoner. Det var også her jeg på ordre fra William Houlder samlet 30 sabotører 7. mai, utstyrte dem med våpen og inntok Møllergaten 19 samme natt.

Aksjonssjefen i Milorggruppe D13, William Houlder, fant ut at leiligheten med fordel kunne brukes til mer enn å skjule mennesker.

I den anonyme leiligheten ble det gjennom krigens siste år oppbevart mengder av våpen og ammunisjon, dynamitt, fenghetter, svartkrutt, håndgranater og annen form for sprengstoff. Alle kott og skap var fulle, og langs veggene sto esker og kasser stablet opp.

I leiligheten var det stoff nok til å sprenge hele Sinsen til himmels, ble det sagt. Men samtidig: om noe så galt skulle skje, var et lager i toppetasjen i en blokk høyt oppe på Sinsen av mindre risiko for omgivelsene. Energien fra en kjempeeksplosjon ville gå rett opp og ta med seg taket, men neppe skade resten av blokken i samme grad som en eksplosjon i kjelleren.

Om lageret gikk i luften ­eller kom nazistene for øret, var utfallet uansett klart for fru Wendel: Døden. For alle tilfellers skyld hadde kvinnen alltid to giftpiller gjemt under hårspennen. Med alle navnene og kontaktene Else hadde, var frykten for å «sprekke» under et avhør og tortur stor, og hun hadde ordre om ikke la seg bli tatt levende. Hun hadde også planlagt en fluktrute ut via balkongen i femte etasje.

Flyalarm

Sabotører kom og gikk som de ville, de hadde sin egen nøkkel til leiligheten.

− Når det var ukjente som skulle hente stoff til sprengning, måtte jeg finne frem det de trengte. De laget da gjerne sprengladningene her i stua. Jeg var utdannet modist (en som lager hatter), så jeg er nokså netthendt, og det var morsomt å kunne hjelpe når det trengtes.» sa hun i et intervju etter krigen. I samme ­intervju fikk hun spørsmål om hun ikke var redd for å lagre så mye sprengstoff i leiligheten.

− Å, nei, jeg kan ikke si det. Jeg visste jo at det ikke var farlig om det ikke kom varme til det. Men like vel var jeg ikke høy i hatten når det kom flyalarm, og jeg så folk fly vettskremt nedover trappene. Dere skulle bare vite hva dere har over hodene deres, tenkte jeg.

I boka «Sabotøren, historien om Per Røed» forteller for­fatter Torstein Bjaaland om hvordan møtene mellom ­sabotørene og enka på Sinsen kunne være:

«Mens Per stuet bort kas­sene i to mindre kott, hentet Joar resten av varene. Hvis de ikke hadde noe annet fore, satte de to sabotørene seg ned i hver sin dype lenestol i den overmøblerte stua. Else kom med kaffe. Ekte saker som Per hadde skaffet henne. Hun satte seg som regel på pianokrakken og likte å høre om aksjonene.»

Bjaaland sier videre i boka: «Jeg vil påstå at uten kvinnene hadde Milorg i Oslo ikke greid seg like godt».

500 kilo flyttet

På nyåret 1945 fikk Else Wendel telefonbeskjed med den kryptiske meldingen: «Tante er syk. Du må se til henne øyeblikkelig».

Wendel skjønte med det samme at hun var i stor fare og måtte gå i dekning umiddelbart. Da advarselen kom, var hennes lille sønn syk med 40 i feber og kunne ikke tas ut i vinterkulda.

Else bestemte seg for å bli hvor hun var. Men alt av våpen og sprengstoff måtte hun få bort. Alene flyttet hun det hele fra femte etasje og ned i kjelleren hvor hun hadde funnet frem til en tom kjellerbod.

15 vendinger med sekker på 30 kilo hver – i alt bortimot 500 kilo ble flyttet. På hver tur opp og ned passerte hun ni dører, ni dører som kunne skjule en potensiell angiver.

At det bodde en nazist to etasjer under henne, og hun måtte liste seg på sokkelesten forbi døra hans, gjorde ikke jobben lettere eller mindre farefull.

Jobben tok over to timer å utføre. Etterpå skrubbet hun kott og værelser for å få vekk lukten av sprengstoff.

− Det var som å vente på mannen med ljåen, fortalte hun. Men Gestapo kom ikke, hverken denne gangen eller ­senere.

Sønnen havnet på sykehus, og selv holdt hun seg i dekning i en måneds tid, men flyttet ­senere tilbake til leiligheten. Der bodde hun resten av krigen – med en ladd pistol på nattbordet. Da freden kom og naboene forsto hvor viktig hennes innsats var for hjemmefronten, ble hun hyllet som en helt. Oppgangen var fylt med blomsterhilsener til kvinnen som hadde levd et dobbeltliv de siste årene.

Etter krigen kom Arne Wendel tilbake til sin lille familie.

− Jeg husker godt at pappa kom hjem. Det var jo stas, minnes sønnen Terje, seks år gammel i 1945.

Han forteller at hverken han eller familiens airdaleterrier først kjente igjen den uniformskledde mannen som kom.

Familien ble boende på Sinsen.

Husker et våpen

Sønnen Terje Wendel bodde i Milorg-redet uten å merke så mye til det.

– Jeg så noe jeg senere har forstått var en stengun som var demontert, forteller Terje som i dag er 85 år gammel.

Krigsheltens sønn forteller at mesteparten av aktiviteten og trafikken i leiligheten foregikk etter at han hadde lagt seg om kvelden. Først i voksen alder fikk han høre om morens innsats.

– Det var slik det var. Det som hadde skjedd hadde skjedd, og det skulle ikke snakkes for mye om. Sånn var det nok for mange som var aktive i hjemmefronten under krigen, sier Terje i dag.

Terje Wendel husker at det kom pakker fra Sverige, pakker med en svensk kvinne som avsender. Kvinnenavnet var en dekk­operasjon, pakkene var fra faren. Terje var hele tiden innforstått med at faren var reist bort og skulle komme igjen. Han husker ikke noe om formaninger om å holde tett med det ene eller andre. Moren viste aldri redsel og opptrådte som en rolig og harmonisk mor, minnes han.

Else Wendel døde i 1975, bare 61 år gammel. Arne døde to år senere. Terje Wendel setter stor pris på at morens navn nå trekkes frem og hedres.

Hedret

Etter krigen fikk Else Wendel diplom fra general Dwight D. Eisenhower, som senere ble USAs president.

Den amerikanske ­generalen takket for den store krigsinnsatsen hun hadde gjort. Else fikk også omtale i bøker, blader og aviser hvor hennes innsats under krigen ble beskrevet. Det populære damebladet Alle kvinner hadde allerede i sin første utgave etter frigjøringen en stor ­reportasje om den dristige småbarnsmoren fra Sinsen. Her poserte hun i den tungt møblerte leiligheten med pistolen hevet.

Også Vi Menn fant frem til den utradisjonelle heltinnen.

«Hun var en ener både når det gjaldt husmorplikter og illegalt arbeid», skriver Vi Menn i nummer 26/1961.

På blokkfasaden i Sinsenveien hvor familien bodde, ble Oslo Byes Vels blå informasjonsskilt satt opp i 1995 som en del av markeringen av 50-årsjubileet for krigens slutt. Foran årets jubileum har forslag kommet til Oslo kommune om å kalle opp plassen tett ved der Milorg-paret bodde for Else Wendels plass.