Her hopper han for livet
Flyveresset Werner Christie skjøt ned 11 tyske fly i løpet av 2. verdenskrig. 2. mars 1945 var han på oppdrag over Lübeck og ekspederte nr 9 og 10.
Rendez-vous i 18 000 fots høyde. Nøyaktig her! Ving-sjefen som bar oberstløytnants distinksjoner på uniformen, pekte på kartet på et punkt like ved den tyske grensen.
− Radiotaushet innskjerpes. Sammenlign klokkene. Nå!
De trykket på startknappen klokken 12.50. Flyverne som satt foran brifingtavlen med kartet over fronten, hadde løftet venstre armen og kontrollert armbåndsurene. I samme øyeblikk som oberstløytnanten utbrøt «Nå!», hørtes tydelig et samstemmig klikk av klokker som ble stilt.
− Etterretningsoffiseren vil nå gi en oversikt over hva vi kan vente å møte av flakk og jagermotstand.
Han trådte til side, og etterretningsoffiseren kom frem. Han pekte på kartet, der og der og der, nevnte Jagdstafel etter Jagdstafel, styrker og flytyper, batterier og kalibre. Noen spørsmål? Nå, ingen. Det er alt, karer. Good luck.
Veien bort til de 24 skinnende Mustang-jagerne som sto i linje utenfor et par svære hangarer, var kort. Mannskapet i Hunsdon-vingen var blandet. Riktignok utgjorde de en avdeling av Royal Air Force, men ikke alle var engelskmenn, her var et par mørkhudede, noen kanadiere og to-tre av de unge mennene som nå gikk bortover plassen, snakket hurtig og flytende fransk.
Oberstløytnanten var norsk og het Werner Christie. En ung mann i slutten av tyveårene, men gammel av erfaring. Han ble opptatt som flyelev ved Hærens Flyskole på Kjeller i 1938, fløy nøytralitetsvakt etter at krigen var brutt ut i Europa, ble i begynnelsen av 1941 instruktør i Little Norway (i Canada), og kom på vårparten over til England som Spitfire-pilot i den norske 331 skvadron.
Han var der en kort stund − og en lang stund i den andre norske jagerskvadronen, 332. Da D-dagen kom, den 6. juni 1944, var han skvadronsjef. Så ble han overført til RAF, og i februar 1945 ble han sjef for Hunsdon-vingen.
Da denne historien tok til, skrev vi 2. mars 1945.
Fullastet og eksplosive
De kraftige motorene ruste opp mens pilotene sjekket magnetene. Så begynte leder og toer å rulle bortover. To og to fulgte jagerne hverandre, så tett at flyene bak rett som det var fikk et puff av slippstrømmen fra flyet foran. Jagerne var lastet fulle av bensin og ammunisjon. Under flyene hang svære dropptanker, også de fulle av bensin.
Over flyplassen samlet jagerne seg i kampformasjon, og satte kursen mot sydøst. Hurtig strøk de over havet, steg bratt og flatet ut i 18 000 fots høyde. Under dem dukket fastlandet opp, lavland uten særlige kjennemerker. På kryss og tvers gikk stille kanaler med en og annen lekter.
Landskapet endret seg, ble mer kupert; åser og skogstrekninger dukket opp, kanskje en og annen fjellknaus. Dette området var ikke lenger okkupert av tyskerne. Der nede fra var intet å frykte. Men luftrommet var noe annet.
Intet hendte. Luftwaffe måtte være opptatt annet sted. De 24 Mustangene fortsatte ferden og nærmet seg grensen, og der, rett forut, så de bombeflyene, svære, tunge firemotors maskiner. Halifax og Lancaster. Det måtte være adskillig over 100. De kom i rekke på rekke, strukket ut i en lang linje over himmelhvelvet.
Oberstløytnanten brøt radiotausheten, og ga ordre om å ta opp posisjon. Jagerne spredte seg slik at de dekket bombeflyene mot angrep ovenfra og fra siden. Området mot solen var det farlige punktet.
Mustangenes hastighet var langt høyere enn den bombeflyene kunne prestere, og den hastigheten hadde de absolutt bruk for om et angrep skulle finne sted. De krysset frem og tilbake over de tunge flyene, brukte sin større fart til å lage svære sløyfer og S-svinger. Årvåkne, klare til å gripe inn hvis Luftwaffe skulle dukke opp.
Men himmelen var tom for fiender. Ingen Focke Wulf, ingen Messerschmitt. De svære, tunge maskinene fortsatte uhindret mot målet, Hamm i Ruhr-distriktet. Inne i buken på bombeflyene lå lasten, eksplosive «pakker», strømlinjeformede og uhyggelige, med adresse: Tysk krigsindustri.
Alle sanser spent
Formasjonen nærmet seg målet. De første bombeflyene gikk inn for angrep. Hunsdon-vingens første del av oppgaven var løst. De hadde eskortert bombeflyene frem. En annen ving skulle eskortere dem hjem. De 24 flyene samlet seg igjen i tett formasjon.
De var langt lettere nå. En hel del bensin var brukt opp, og det føltes nok også som en lettelse å være ferdig med ansvaret for de langsomme bombeflyene. Nå kunne de selv gå til angrep.
Christie satte kursen i retning Lübeck. Det gode været hadde for lengst forlatt dem. I lengre tid hadde et stadig tettere skydekke hindret sikten og vanskeliggjort oppgaven. Nå ble skydekket enda tettere, og det lå lavere.
Hunsdon-vingen besto av to skvadroner, 154 og 611. Den siste ble beordret til å ta seg av noen bakkemål, og Christie fortsatte med 154 østover. Etter å ha forlatt bombeflyene hadde Mustangene gått betydelig lavere ned, og befant seg nå i 7000 fots høyde, akkurat utenfor rekkevidde av det mindre luftvernet.
Skydekket strakte seg fra omkring 2000 fot og opp til 8000 og vanskeliggjorde sikten både omkring dem og ned mot bakken.
De fortsatte med alle sanser spent. Da fikk Christie plutselig se en flyplass under dem, en flyplass som tydelig var i bruk. Mustangene kom inn i området sydøst for Lübeck. Han ga ordre om å slippe dropptankene. Skvadronen la seg i en sirkling over flyplassen.
Draget fra de svære dropptankene hadde holdt Mustangene igjen. Nå var de fri, og klare til å ta opp dysten med hvilken som helst motstander.
Det spraket i hodetelefonene.
Åpnet ild
− Blå to til leder. To banditter klokken tre under oss, ca. 3000 fot.
Christie så seg om. Så oppdaget han to Focke Wulf-jagere. Den typen de allierte kalte «longnose» på grunn av den lange neseseksjonen med Daimlermotor i.
− Leder til rød seksjon. Følg meg. Blå og gul seksjon. Bli oppe til dere får oversikt over situasjonen.
De fire Mustangene halvrollet og slo nedover mot de to tyske maskinene. Kursene til de to formasjonene lå omtrent 90 grader på hverandre, og Christie åpnet ild fra langt hold idet han begynte å rette opp sin maskin for å komme nær bak og på linje med den ene tyskeren. Skyting med stor defleksjonsvinkel er omtrent noe av det vanskeligste en kan gi seg i kast med, og det var heller ikke noe resultat av den første salven.
Nå var de to tyskerne blitt oppmerksomme på Mustangene, og forsøkte å komme unna. Men Mustangene hadde ligget et par tusen fot høyere enn Focke Wulfene da angrepet begynte, og denne høydeforskjellen hadde pilotene utnyttet til å skaffe seg et godt og velkomment fartsoverskudd. Alt den tyske flyveren forsøkte av unnvikende manøvrer, var nytteløse.
Christie fulgte etter, møtte manøver med manøver og kom stadig nærmere. Så fikk han den ettertraktede posisjonen bak og over halen til motstanderen. Ennå lå de to maskinene til siden for hverandre, men ikke mer enn at en defleksjonsvinkel på 15 grader var nok. Avstanden var kortet inn til 150 meter.
Igjen knatret det fra de fire Browningene. Flenger begynte å vise seg i det fiendtlige flyskroget, flenger akkurat inn til cockpiten og inn i motoren. Et øyeblikk etter veltet Focke Wulf-maskinen over på siden. Røyk og flammer strømmet ut av den, og den vinglet nedover mot bakken.
Vill runddans
Det var som dette ga et signal til tyskerne om at nå foregikk det noe her oppe i skyene. Christie oppdaget plutselig at 15 Focke Wulf-jagere var i ferd med å danne en kampformasjon sydøst for flyplassen i omkring 3000 fots høyde. Han kalte opp de to andre seksjonene og gikk så til lynsnart angrep med sine fire maskiner. Mustangene begynte fra 5000 fots høyde, og utnyttet de 2000 fots høydeforskjell mellom seg og tyskerne til et fartsøkende stup.
Som hauker kom de ned over den tyske formasjonen. Men nå ventet tyskerne dem. Formasjonen brakk og spredte seg. Skyene ble dem en hjelp, og snart var en vill «dogfight» i gang. De fire Mustangene hang etter hverandre som perler på en snor. I en krapp forsvarssirkling dekket de hverandre, slik at fienden ikke kunne komme inn på noen av dem bakfra.
En Focke Wulf dukket et øyeblikk opp foran Christie. Browningene hamret, og et par skudd slo inn i tyskerens vingerot og venstre side. Maskinen med det svarte korset brøt unna igjen, synlig skadet.
Den ville runddansen fortsatte. De fire Mustangene hang på hverandre. Skulle de overleve dette, var samarbeidet absolutt avgjørende.
De måtte ikke falle ut av sirkelen, og de måtte bruke enhver sjanse til angrep.
Falt i bakken
Igjen dukket en Focke Wulf opp foran dem. Igjen fikk Christie den tyske maskinen i sikte. 0,5-prosjektilene slo inn i tyskeren, rev opp skroget rundt cockpiten og motoren. Det var over på et øyeblikk. Et par sekunder lå Focke Wulf’en på rett kurs, så veltet den over mot venstre og falt i bakken. Røyk og flammer slo opp mot himmelen.
De tyske angrepene ble hissigere. De ville hevne sine nedskutte kamerater.
Mustangene ble presset mer og mer sammen. Rød nr 3 klarte ikke å følge med, kom ut av sirkelen et øyeblikk, og straks var en Focke Wulf på ham. Det glimtet fra de tyske maskinkanonene. Tyskeren brukte sporlys og traff.
Prosjektilene rev opp store flenger av Mustangens høyre vinge, og traff en av bensintankene. En stråle av bensin strømmet ut. Så greide tre’ern å komme inn i sirkelen igjen og var på ny dekket av nr fire. Da løsnet presset fra tyskerne.
Christie hadde vært mer enn opptatt med å passe på folkene sine, og det tok kanskje et sekund eller to før han merket at tyskerne ikke var så pågående lenger. De hadde fått noe annet å tenke på.
Gul seksjon var kommet til unnsetning. Kaptein Lee hadde hørt ordren om å komme ned, og tross det tette skydekket klart å oppspore hvor kampen foregikk. Med sine fire Mustanger hadde han stupt ned i heksedansen, og nå gikk han og karene hans løs på tyskerne. Ennå bet de fra seg, men de klarte ikke det innbitte angrepet fra Mustangene.
Enda en Focke Wulf forsvant med røyken strømmende ut av motoren. Et par til ble truffet i vinger og skrog.
De hadde fått nok.
Påkjenning
Focke Wulf’ene avbrøt kampen og forsvant i skydekket. De åtte Mustangene behersket himmelrommet over den tyske flyplassen. Blå seksjon ledet av jamaicaneren Bunting, hadde også vært i kamp. Nå avbrøt han sitt engasjement og satte kursen oppover. I god høyde sendte Christie opp et rødt verylys med signalpistolen, samlingssignalet for skvadronen.
Det kunne nok også sees av fienden, men det hadde den store fordel at skvadronen ville være samlet på kort varsel, klar til ny dyst om det skulle bli nødvendig.
Det ble ikke nødvendig denne gang. I 10 000 fots høyde samlet skvadronen seg, og mens den steg til 20 000 fot, fikk den uhindret sette kursen tilbake mot Hunsdon.
Reaksjonen etter kampen satte inn. En «dogfight» som varer så lenge, er en umenneskelig påkjenning. Sentrifugalkreftene i de krappe svingene og G-kreftene i stup og opptrekk hadde slitt hardt på karene. Ennå glimtet det for øynene, og ennå var skuddene fra de tyske maskinkanonene som nesten fikk dem, levende. Og likevel, ingen av dem var såret engang, et under etter en slik kamp.
Rød nr tre hadde vanskeligheter med sin maskin, og de 11 kameratene dekket ham med sine Mustanger. De oppmuntret ham fra tid til annen, og trottlet motorene tilbake så han kunne holde følge. Det var ikke uten grunn at Mustangen var blitt en av de mest populære blant jagerpilotene. Solid og kraftig var den som få.
Spesielle nykker hadde den ikke, og den stupte som en hauk. Det beste var nå likevel rekkevidden. I kamp behøvde ikke flyveren tenke på bensinmåleren.
Igjen kom de ut over havet og la hvite kondensstriper etter seg. Nr tre rød slet, men han hang på, motoren gikk på det mest økonomiske turtallet. For sikkerhets skyld ble det sendt ut melding om situasjonen. Kanskje måtte han hoppe ut over havet. Men mustangen klarte det. Den nådde akkurat frem til den engelske kyst.
Bensinmåleren sto praktisk talt på null. Men nødlandingsplassen lå like forut. Snart sto han velberget på bakken. De 11 satte kursen for Hunsdon.
Der sto allerede de 12 maskinene til skvadron 611. Alle i behold. Så kunne også 154 lande. Etter 5 timer og 25 minutter i luften. Det føltes som en evighet.
Flygeresset
En drøy måned etter hendelsene som er beskrevet i denne artikkelen, ble Werner Christie selv skutt ned over Tyskland.
Det skjedde 18. april 1945 i Schleswig. Christie ble tatt til fange og satt i Oflag X–C i Lübeck. Nøyaktig to uker senere, 2. mai 1945, ble leiren frigjort av britiske styrker.
Etter krigen arbeidet Christie en periode i SAS, men startet fra 1949 en ny karriere i Luftforsvaret. I 1956 ble Christie avgitt fra Flyvåpnet for å fungere som generalsekretær i Norsk Aero Klubb. Han satt i stillingen helt til Riksrevisjonen i 1959 kom frem til at Flyvåpnet ikke hadde hjemmel til en slik beordring, og han ble beordret tilbake.
Han var i perioden 1968–71 sjef for Luftkommando Nord-Norge, i perioden 1971–76 kommandør for luftstridskreftene i Sør-Norge.
Han forlot Luftforsvaret som generalmajor i 1977. Han begynte da i Helly-Hansen A/S, før han fra 1978 ledet utenlandsavdelingen i Norges Røde Kors.
Christie døde den 29. desember 2004 i Oslo, i en alder av 87 år.
For sin innsats under krigen ble Christie tildelt Krigskorset med sverd, st. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen og Deltagermedaljen med rosett. Han ble også dekorert med de britiske utmerkelsene Distinguished Service Order, Distinguished Flying Cross, 1939–1945 Star og Atlantic Star med rosett.
Christie var også ridder av 1. klasse av den svenske Sverdordenen og ble i 1969 tildelt Norsk Aero Klubbs hederstegn i sølv. (Fakta fra Wikipedia)