Holdt 17. mai-tale i bakrus

Året er 1833. Datoen er 17. mai, og klokken er åtte om morgenen. Den første allmenne folkefesten på nasjonaldagen skal holdes i Christiania, og tusenvis av folk har møtt opp for å få med seg historiens første offentlige 17. mai-tale. Talen skal holdes av Henrik Wergeland ved avdukningen av Krohgstøtten midt i byen.

Men Wergeland kommer ikke. Ingen vet hvor han er. Noen hvisker kanskje at de har hørt om en heidundrende fest dagen før? Det sladres kanskje om et slagsmål i folkemengden?

Snart har det gått en time. Wergeland dukker ikke opp. Hvor i all verden er dagens hovedperson?

Hedret avdød politiker

Juristen Christian Krohg, som ikke må forveksles med det enda mer berømte barnebarnet med samme navn, var kjent som «Grunnlovens bergningsmann». I 1824 prøvde kong Karl Johan å styrke kongemakten i Norge. Stortinget var ikke begeistret, og konstitusjonskomiteen, ledet av Krogh, forkastet forslaget 17. mai samme år.

Krohg ble en helt, og ni år senere, fem år etter Krohgs død, skulle en minnestøtte over ham avdukes ved Nybrua i Christiania. Minnesmerket ble i flere år ansett som midtpunktet for feiringen av nasjonaldagen.

Avdukingen skjedde altså på selveste 17. mai 1833. Flere var spurt om å holde talen, men alle avslo, av frykt for kongens reaksjon. Men Henrik Wergeland var ikke vond å be.

Stor fest

Wergeland likte nasjonaldagen, og han begynte feiringen allerede dagen før. Dels fordi han var glad i en fest, men også fordi han var redd for å forsove seg og derfor tenkte å holde seg våken helt til klokken åtte neste morgen. Sammen med en kamerat fant han et hotellrom, kjøpte inn drikke og inviterte gjester.

– Glassene skal stå fylt når klokken slår tolv i natt, sa Wergeland.

Stortingsmannen Lars Tønsager var blant gjestene. I boken «Barndoms- og ungdomsminder om Henrik Wergeland» forteller sønnen Hans at det kom mange flere gjester enn de hadde beregnet, også mange som ikke var invitert. Disse inkluderte, ifølge Hans, «mange af Henrik Wergelands misundere». De ønsket å gjøre Wergeland så full at han ikke kunne holde talen neste dag.

Slagsmål

Og full, det ble han unektelig. Utpå natten dro gjestene ut. I Gamlebyen oppsto det slåsskamp, og Wergeland fikk klærne revet av seg.

Heldigvis kom en god venn, en diger kar fra Trondheim som gikk under navnet Frihetds-Lærke, ham til unnsetning. Han ble kvitt urokråkene og Wergeland dro hjem til Tønsager klokken fire om morgenen. Hans skrev at Wergeland var svært beruset, og at faren mente at han ikke burde være i en slik tilstand få timer før 17. mai-talen.

– Jeg mener, de har revet klærne av deg, utbrøt Tønsager.

– Ja, Lars, men de fikk ikke skadet meg ellers, for min gode venn Lærke kom, og vi gikk av med seieren, sa Wergeland, og la til:

– Så galt det var, måtte vi le da to fiskere begynte å slåss om stykkene av skjorten min.

Wergeland fikk sove på sofaen hos vennen. Ifølge Hans sovnet han så fort hodet traff puten.

«Han lå ikke, som mange andre ville ha gjort, og studerte talen han skulle holde om noen timer», skrev han.

Bakfull og trøtt

Arrangementet ved Krohgstøtten skulle startet klokken åtte. Men på dette tidspunktet lå Wergeland i sin dypeste søvn. Klokken ni kom et av medlemmene i festkomiteen på døren til Tønsager, dypt fortvilet fordi han ikke fant Wergeland. Nå hadde han vært hos flere av Wergelands venner uten å finne ham.

Da han så Wergeland på sofaen, klarte han å riste liv i ham.

– Kan du holde talen ved Krohgstøtten i dag, som du har lovet? spurte han.

Wergeland strakte på seg og svarte: – Det skal nok gå.

Deretter henvendte den fyllesyke dikteren seg til Tønsager og ba om å få eggedosis med konjakk. Han takket nei til en større frokost.

Så ba han om å få sendt et bud til stortingsmannen Ole Haakenstad, som kunne låne ham klær. Snart kom budet tilbake med en mørkeblå vadmelskjole og en rødrutete vest.

– I denne drakten finner jeg meg mer berettiget til å holde tale ved denne frihetshelts minnestøtte enn i ullklær, sa Wergeland.

Tidenes tale

Nå var Wergeland klar for å gå til arrangementet. De gikk ut og oppdaget at gatene var fulle av feststemte folk. Fem tusen mennesker var møtt opp for å feire nasjonaldagen. Til tider ble det ganske trangt, men folk gjenkjente Wergeland og ga ham plass på vei mot Krohgstøtten.

Så kunne Wergeland endelig holde talen. I talen henvendte han seg til alle nordmenn.

«Medborgere! Vi står her ved en borgeråndens triumfstøtte, ved et fedrelandets alter. Her er alle samfunnsforskjeller strøket ut, alle nordmenn stillet sammen og like gode», sa han ifølge «Henrik Wergeland: en biografi» av Yngvar Ustvedt.

Han snakket om de grunnleggende verdiene i tidens fremskrittsarbeid, følelsen av samhold, medborgerlighet uten standsforskjeller og nasjonalfølelse. Temaer som dukker opp i mange 17. mai-taler fremdeles.

– Jeg tror ikke noen forsto et ord av den, innrømmet en av publikummerne.

Men de fleste elsket det de hørte. Hans Tønsager ble sjokkert over folkets reaksjon.

«Av og til hørtes bifallsytringer i løpet av talen, men ved dens slutt ble disse endeløse, så jeg som ikke hadde hørt eller sett noe sånt før, trodde de var gale alle sammen», skrev han.

Peter Jonas Collett, som senere giftet seg med Wergelands søster Camilla, var positiv:

– Det var virkelig noe meget oppløftende ved å se ham – en noen-og-tyve-årig yngling fremtrådte blant flere tusen, og det med en kraft og en fasthet som var beundringsverdig, sa han.

Selv var Wergeland fornøyd med talen. I et brev skrev han senere: «Jeg hadde et makeløst publikum».

Og suksessen kom altså til tross for at Wergeland var både fyllesyk, sliten og forslått – og med bare eggedosis og konjakk i magen.