De fleste over 70 har hørt om Gunvor. Men hennes dramatiske historie er ukjent for mange

I Vladimir Kozlovs siste brev til Gunvor Galtung Haavik, datert 12. mars 1973, filosoferer han over fortiden.

«Du skriver, kjære Vesla, at fortiden virker som en drøm, og det er vanskelig å tro at alt dette virkelighet har hendt med deg. Men livet står frem som en lang reise, synes du, og vil vite hvordan jeg ser på det.»

Utdraget er hentet fra boken «Kodenavn Greta – en norsk spionhistorie fra virkeligheten» av journalist og forfatter Hege Kofstad.

Hun har skrevet bok om Gunvor Galtung Haavik, som ble avslørt som spion for Sovjetunionen under den kalde krigen. Forfatteren har som den første i landet, fått tilgang til PST-dokumentene fra da Gunvor ble arrestert i 1977.

Boken gir et unikt innblikk i livet hennes som spion, men drivende i historien er også hennes kjærlighetsforhold til russiske Vladimir Kozlov.

− Kjærlighetshistorien mellom Gunvor og Kozlov var svært betydningsfull for hennes liv, sier Kofstad.

Falt for russisk kultur

Gunvor ble født i 1912, og hun vokste opp i industribyen Odda på Vestlandet. Faren var lege, og familien hadde høy status i lokalsamfunnet. Oppveksten var likevel ikke ukomplisert for Gunvor, som opplevde at hun ikke passet inn. Særlig på skolen følte hun seg utenfor. Hun stammet og var yngre enn medelevene.

− Odda var jo en industriby og mange mennesker kom innom. Det var en russisk kvinne som introduserte russisk kultur og språk for Gunvor, og dette var noe som vekket hennes interesse, forteller Kofstad.

Gunvor lærte seg russisk, og det ble starten på en lengsel etter den russiske kulturen. Det traff en nerve hos henne.

På 1930-tallet flyttet hun til Oslo og begynte på sykepleierskolen. Her fortsatte hun å dyrke ­interessen for russisk kunst og kultur og ble snart flytende i språket. Hun innrømmet selv at det var en merkelig hobby for en ung sykepleier.

Forelsket seg i Kozlov

Da tyskerne invaderte Norge i april 1940, fikk Gunvor jobb på sykehuset i Bodø, der mange russere satt i fangenskap. Alle­rede den første dagen ble hun introdusert for fangen Vladimir Kozlov fra Leningrad.

«For meg var han den mann jeg hadde drømt om å møte en gang, og som skulle bli min skjebne – og ulykke» skrev Gunvor selv.

De forelsket seg umiddelbart, og det utviklet seg et forhold som skulle vare resten av livet, i ulike former. Men det var farlig for dem begge, og flere ganger risikerte de livet for å være sammen.

I Sovjetunionen ble krigsfanger sett på som noen som hadde mislyktes, som potensielle forrædere. Til tross for Gunvors innsigelser rømte Kozlov tilbake til Sovjet­unionen for å vise at han var en lojal russer og en god alliert soldat i kampen mot Nazi-Tyskland.

− Dette var noe de kranglet om, for Gunvor ville at han skulle bli i Norge. Det var kanskje første gangen de kjente på en kulturforskjell. Til slutt innså Gunvor at han kom til å forsøke å flykte fra fangen­skapet i Norge, og bestemte seg for å hjelpe han over grensen til Sverige. Etter han var reist sa hun til søsteren at hun var villig til å reise verden rundt for å finne Kozlov igjen den dagen krigen var over, forteller forfatteren.

De neste årene lever Gunvor i uvisshet om Kozlov klarte å flykte, og hvordan det gikk med han. For Gunvor var det ingen andre.

− For meg fremstår Kozlov som en mild mann og han delte Gunvors interesse for kunst og litteratur. Samtidig hadde han også vært i krigen og sett og opplevd forferdelige ting, også under fangenskapet i Norge. Alt det de hadde opplevd sammen og risikert under krigen knyttet dem nok veldig tett sammen, sier forfatteren.

Hadde giftet seg

Gunvor fikk jobb ved den norske ambassaden i Moskva og holdt løftet sitt om å finne Kozlov. Hun flyttet til landet med kulturen hun elsket, for å møte mannen hun elsket, for å skape livet hun drømte om. Men slik ble det ikke.

− Før Kozlov flyktet til Sverige hadde han gitt henne en lapp med adressen til moren hans, og Gunvor bestemte seg raskt for å oppsøke henne, sier Kofstad.

Hun fant Kozlov i live, men han var gift og hadde barn med en KGB-offiser. Gunvor måtte reise tilbake til Moskva med uforrettet sak. Men det var vanskelig å slippe han, nå som hun endelig hadde funnet ham igjen.

I et brev datert 16. november 1947 spør Gunvor om Kozlov husker hvor lykkelige de var sammen i Bodø, og hun skriver at å møte ham igjen var som å bli slått ned av lynet. Det hele står for henne som en drøm.

Resignert lister hun opp alt hun har elsket ved ham, og innrømmer at hun fortsatt kun vil ha ham, selv om hun vet han har valgt en vei uten henne. «Hvor dumt er ikke mitt hjerte innrettet,» skriver hun.

Hun sitter likevel med følelsen av at det er Sovjetunionen som har valgt henne bort, og at han har blitt et hjelpeløst offer for sitt hjemland. Hun legger stoltheten til side og kommer med det hun kaller et «vanvittig ønske»: en eneste gang til å få spasere sammen i den vakre Sommerhagen i det som da het Leningrad.

Hun kan besøke byen i forbindelse med høytidsdagene etter jul, foreslår hun.

Overvåket

Befolkningen i Sovjetunionen var ekstremt overvåket. Å ha kontakt med utlendinger var veldig farlig, særlig hvis det ikke ble rapportert. Brevene fra Gunvor gjorde at Kozlov til slutt ikke hadde noe annet valg enn å gå til KGB med informasjonen han hadde om Gunvor.

− Det var nok et veldig tungt valg. Da han kom, ble han fortalt at de hadde ventet på at han skulle komme. Han reddet nok livet sitt da, sier hun.

Da Kozlovs datter døde av dysenteri, sa Kozlov at han nå som datteren var død, ikke lenger følte seg bundet til kona. Han ba Gunvor gifte seg med ham etter skilsmissen.

«Jeg har vel også rett til litt lykke», sa Kozlov.

Gunvor ble usikker. Hun hadde endelig akseptert at det ikke kom til å bli dem, og syntes det var vanskelig å ta inn­over seg den vendingen forholdet deres nå tok.

Rett før jul reiste Gunvor igjen til Leningrad. Denne uken var de sammen hver dag. Etter turer ute i kulden, trakk de inn i varmen på hotellrommet. Sengen med de tunge teppene er som en plysjtrukket hule de kan gjemme seg i.

Hun lå og studerte hendene hans, fletter dem inn i sine egne. «Jeg elsker disse hendene,» sier hun. Igjen har han blitt «den beste i verden» og hun hans.

Intenst

Forholdet mellom de to fortsatte like intenst som før, men Gunvor hadde innsett at Sovjetunionen ikke var et land hun kunne bli boende fordi det var overvåket og ufritt.

For Kozlov var kontakten med KGB prisen han måtte betale for å være sammen med Gunvor.

Etter åtte år i Sovjet­unionen flyttet hun tilbake til Norge, men de to holdt kontakten via brev – brev som skulle vise seg å bli nøye overvåket.

KGB brukte kontakten med Kozlov som et press- og lokke­middel mot Gunvor. Og en dramatisk kveld presses hun til å skrive under en slags kontrakt om at hun skal jobbe for sovjetiske myndigheter.

Ble spion

Oppholdet i Sovjetunionen ble starten på Gunvors mange år som spion, og internt i KGB, den russiske etterretnings­tjenesten, var hun kjent under kodenavnet «Greta».

I nesten 30 år delte hun alt fra trauste møtereferater til graderte Nato-dokumenter med KGB. Først som ansatt ved den norske ambassaden i Moskva, deretter som sekretær i Utenriksdepartementet i Oslo.

«Greta» var en aktiv spion i flere titalls år, og selv da en annen kvinne ble arrestert for lekkasjene hun selv sto for, klarte hun å gå under radaren. Ingen mistenkte den pliktoppfyllende sekretæren for å være en utro tjener, men Gunvor ble en brikke i det storpolitiske spillet under den kalde krigen.

Og endelig kan hele histo­rien fortelles. Med tilgang til nylig frigitte PST-dokumenter får offentligheten nå høre hvor­dan Gunvor selv fremstilte det som skjedde. Her forteller hun hvordan hun ble vervet av KGB og hvordan hun opererte:

«Jeg tror at en desperat mangel på selvtillit helt fra barndommen, ved siden av den totale mangel på kontakt med far, helt fra de tidligste år, hans strenghet og dominans i hjemmet har skadet meg, så min karakter ble svak og viljeløs. Jeg ble ubesluttsom og har latt meg lede inn i det som tok min motstandskraft da ulykken var hendt. (…) Da jeg tok avskjed med Kozlov i Leningrad på vei hjem, var jeg så nedbrutt av sorg over aldri å skulle se ham igjen at jeg bare gråt.»

Ble arrestert

Da Gunvor flyttet tilbake til Norge, håpet hun å unnslippe KGBs krav. Det lyktes ikke.

I nesten 20 år til ble hun presset til å overlevere Utenriks­departe­mentets dokumenter til russisk etterretning. I nesten alle disse årene holdt Gunvor og Kozlov kontakt via brev overlevert av KGBs førings­offiserer. Tidvis sporadisk, i andre perioder mer intensivt.

Brevene fra tiden i Moskva finnes ikke lenger, det gjør heller ikke et flertall av Gunvors brev til Kozlov. De fleste av disse ble destruert eller over­levert KGB og forsvant, men noen finnes fortsatt. Da Gunvor ble arrestert i Oslo i 1977, fant politiet 15 brev fra Kozlov i leiligheten hennes, datert fra 1959 til 1973.

Lørdag 29. januar 1977 ­var nyheten om den arresterte spionen, med navn og bilde, på alle landets avisforsider. I februar ble hun overført til Drammen kvinnefengsel, og hun var gjennom mange avhør.

Våren 1977 skrev Gunvor disse ordene i et brev til sin forsvarer fra cellen i Drammen fengsel:

«Hvorfor reiste jeg så ikke hjem til Norge når dette var blitt klart for meg? Den første og egentlige grunn var den uutholdelige tanke at jeg aldri skulle kunne se Kozlov igjen. Han ventet tålmodig på at jeg skulle bestemme meg, og gifte meg med han. Jeg klarte dessverre ikke å si like ut til ham at i Norge var det frihet, og i hans land diktatur. De få gangene i året vi så hverandre var det som vi var skapt for hverandre i denne verden. Men tanken på å slå seg ned der borte ble helt utenkelig for meg. Og dog, bare å kunne sees en sjelden gang …»

I august samme år ventet rettssaken, men Gunvor døde i fengselet av akutt hjertesvikt like før. Rettssaken hun gruet seg sånn til, ble det derfor aldri noe av.

Mange år senere var Kozlov i Norge. Han var sterkt preget da han la ned blomster på Gunvors grav.

– Jeg vet ikke om han hadde skyldfølelse, men jeg tror ­heller han så på det som at de begge var ofre. På det tidspunktet hadde Sovjetunionen nylig gått i oppløsning, og han var tydelig glad for det.

Ukjent for mange

Brevene mellom paret har ligget gjemt blant etterforsknings­papirene i saken om Gunvor i politiets arkiver siden 1978, og en stor del av disse brevene er brukt i denne boken for å fortelle ­historien om paret. Kozlov var Gunvors ­store kjærlighet, og selv om de etter hvert levde i hvert sitt land varte den sterke ­relasjonen deres ­livet ut.

Hege Kofstad ble godt kjent med Gunvors historie i for­bindelse med at hun skrev ­boken «Grenselosene» hvor hun også kom inn på de mange russerfangene som satt i fangenskap i Norge, i 2019.

− De fleste nordmenn over 70 år har hørt om Gunvor, men historien hennes er ukjent for veldig mange. Jeg synes det er spennende å forsøke å forstå mennesker under press, hvilke mekanismer som slår inn, og jeg tror det er noe å lære av det, sier forfatteren.

Måtte betale en pris

– Elsket Kozlov egentlig Gunvor, eller brukte han henne bare for KGB? Mange år etter Gunvors død kom Kozlov til Norge i forbindelse med en dokumentar om henne, forteller forfatter Hege Kofstad.

Da han fikk spørsmålet, svarte han:

«Alt på den tiden var viklet inn i løgn – fra først til sist. Så hvem løy jeg egentlig for? Overfor Gunvor? Når det gjaldt henne, var det ingen løgn: Jeg ­elsket henne. Jeg visste at jeg risikerte livet for henne, men jeg opplevde det ikke som løgn. At jeg var i KGB … ja, jeg gikk med på det. Jeg la hodet på blokken, og gjorde jeg meg skyldig i noe, ville de hugge det av. Nettopp ­derfor ble min kjærlighet til henne, midt i alle hindringene, noe hellig. Jeg elsket henne, og jeg var i stand til å elske – men prisen var at jeg samtidig måtte være en del av KGB.»