Frykter ny katastrofe
Dette skaper frykt blant ekspertene – 40 år etter at verden ble verden rammet av tidenes største atomkatastrofe.
Dronetreffet vekket til live frykten og minnene fra natten mellom 25. og 26. april 1986. Den gang lå Tsjernobyl i Sovjetunionen. 40 år senere ligger Tsjernobyl i Ukraina og har blitt mål for russiske høyeksplosive sprengladninger.
Likevel var treffet fra en billig drone klokken 01.59, natt til 14. februar i fjor, bare småtteri sammenlignet med helvete som brøt løs i det sovjetiske atomkraftverket i slutten av april 1986.
Arbeiderne ved det ukrainske atomkraftverket i Tsjernobyl hadde skrudd reaktor 4 på fullt for å teste om turbinene fungerte, selv om strømtilførselen skulle svikte. For å få gjennomført testen under realistiske forhold, ble viktige systemer for å hindre total sammenbrudd slått av.
Testen innebar fare, men teknikerne gjennomførte prosedyren med jevne mellomrom. Men kvelden i april 1986 gikk testen langsommere enn vanlig. Et nytt skift av teknikere kom på jobb. De var slett ikke forberedt på å gjennomføre resten av eksperimentet. Ved 01.00-tiden begynte kjølevannet i reaktor fire å synke. Med mindre kjølevann, ble reaktoren enda mer effektiv og eksplosiv.
Operatørene ba om å få avslutte testen.
Sjefingeniøren nektet.
En halvtime senere oppsto full panikk.
Dødelig slukkejobb
Teknikerne på nattevakt forsøkte å sette reaktoren tilbake på laveste nivå. Beskyttelsessystemet som hadde vært frakoblet, ble koblet på igjen. Men da var allerede mange av de 211 kontrollstavene smeltet. En trykkbølge bygget seg opp inne i reaktoren. Smellet som fulgte var så voldsomt at reaktorlokket på 500 tonn ble blåst opp i luften. På grunn av ekstrem varmeutvikling, steg de radioaktive stoffene 1700 meter opp i lufta. Katastrofen atomkraftmotstandere lenge hadde advart mot, hadde inntruffet.
Mengden av radioaktivt avfall var 400 ganger større enn ved utslippene etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Sovjet-myndighetene sendte inn en 800 000 mann stor armada for å slukke den eksplosive brannen i reaktor 4. I ni dager ble våt sand, bly og gjørme sluppet ned i reaktoren. Piloter fløy så lavt som 30 meter over reaktoren og ble eksponert for både stråling og forurenset røyk.
Den gigantiske atomulykken kunne hverken ses, høres, føles eller luktes, og verden utenfor Sovjet fikk ikke vite noe før lenge etterpå.
På midten av 1980-tallet var den kalde krigen i sin avsluttende, men like fullt dramatiske fase. Sovjetunionen hadde i tiden etter 2. verdenskrig, i likhet med erkefienden USA, gjort en rekke atomprøvesprengninger. Men under prøvesprengninger ble atomladningene først detonert høyt oppe i atmosfæren, slik at de radioaktive partiklene ble fordelt i et jevnt over kloden. Senere ble prøvesprengningene gjennomført under jorden.
Noe helt annet var en atomkatastrofe bakkenivå.
Stormen
Fra Tsjernobyl ble radioaktivt avfall spredt med vinden, som siden falt ned flekkvis ved hjelp av regn. Regn, som denne aprildagen for snart 40 år siden, falt over «Moskva-Marit», 800 kilometer unna. Marit Christensen, bedre kjent som Moskva-Marit, var NRKs korrespondent i årene 1984 til 1988. Hun kunne fra førersetet på vei hjem til NRKs korrespondentkontor i Moskva se at himmelen ble svart og at vinden stadig tiltok i styrke.
– Det blåste helt forferdelig, og det var som å være i en sandstorm. Og så begynte det å regne hunder og katter. Avløpene langs motorveien gikk tett så å si med det samme. Vannet sto i knehøyde, og det var mørkt, vått og grått, sa Christensen til Vi Menn i 2016, seks år før hun gikk bort.
Men hva som skyene, regnet og vinden fraktet med seg, visste hun ikke noe om. Ikke mange andre visste heller. For kald krig rådet. Regimet i Kreml snakket gjerne om Sovjetunionens suksess og fremgang. De fleste andre temaer som teknologiske nederlag og atomulykker især, måtte få besudle kommunistenes merittliste – hverken internt eller til resten av verden.
Men snart var det ingen vei utenom.
«En mindre ulykke»
Først om kvelden 28. april, over to dager etter ulykken, vedgikk sovjetiske myndigheter at noe uvanlig hadde skjedd i et kjernekraftverk hundre kilometer nord for Kiev: «En mindre ulykke» lød beskrivelsen av hendelsen på et atomkraftverk i Tsjernobyl utenfor Kyiv.
Men selv om ordlyden bar preg av bagatellisering, spisset Sovjet- kjennere ørene: For første gang informerte Sovjetunionen om en ulykker. Noe av denne åpenheten kunne tilskrives Mikhail Gorbatsjov som året før var blitt utnevnt som Sovjetunionens statsleder. Men slike innrømmelser var likevel oppsiktsvekkende.
Verdenspressen ble innkalt til pressekonferanse av den sovjetiske informasjonsmyndigheten. Temaet på pressekonferansen viste seg å være «en mindre brann» på atomkraftverket i Tsjernobyl, der to brannmenn var omkommet i slukningsarbeidet. Den samme nyheten ble formidlet i den sovjetiske Dagsrevyen klokken 21 lokal tid.
Christensen gjør som journalister flest: Spør det sovjetiske informasjonsbyrået om å få dra til Tsjernobyl for å kunne rapportere derfra. Men hun fikk nei, hun som alle andre.
− På et vis helt greit, tenkte Moskva-Marit da Vi Menn snakket med henne 30 år senere.
For snart skulle verden virkelig få vite hva som virkelig var på ferde.
For så langt unna som i Sverige hadde eksperter reagert da de oppdaget forhøyede verdier av radioaktivitet i sine målinger.
Norsk informasjonskrise
I første omgang trodde svenskene at noe uvanlig hadde skjedd ved deres egne kjernekraftverk, men ved Barsebäck, Oskarshamn, Forsmark og Ringhals var alt som det skulle. Dermed ble vinden som blåste fra sørøst mistenkt for å frakte med seg radioaktiviteten − fra Kyiv-traktene mot Sverige og Norge.
I Norge gikk diskusjonen høyt om hvor ille det radioaktive nedfallet egentlig var. Mandag 5. mai − på sin første dag som informasjonssjef ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim − fikk Jan Høst besøk av en kollega på kontoret sitt. Målingene kollegaen hadde gjort i Trondheimsområdet stemte ikke overens med dataene fra Statens Institutt for Strålehygiene (SIS) utenfor Oslo.
– Våre verdier var fem-seks ganger høyere enn det norske myndigheter opplyste om, forteller Høst.
Han hadde to valg: Holde munn, eller gå offentlig ut med informasjonen.
– Vi måtte ut med våre tall. Hvis det på et senere tidspunkt skulle vise seg at vi brant inne med informasjon, ville det ikke tatt seg godt ut, sier Høst og legger til:
– Måleverdiene fra SIS stammet fra luften på Kjeller, ikke på bakken. Der var nivåene var langt høyere. Og på grunnlag av én eneste måling friskmeldte helsemyndighetene hele Norge, sier Høst.
Dagen etter, tirsdag 6. mai, innkalte Høst til pressekonferanse, og gikk ut med NGUs målinger foran et fulltallig norsk rikspresse. Etter pressekonferansen sendte NGU ut to biler med måleinstrumenter til forskjellige stedet i Trøndelag. NRK ble med én av bilene, og kunne rapportere hjem at nivået av radioaktivitet var nettopp så urovekkende som NGU hadde rapportert om.
En svikt
To fronter oppsto i informasjonskrigen. Høst og NGU på den ene siden, og SIS og Helsedirektoratet på den andre.
– Vi opplevde et veldig trøkk. Vi hadde ikke engang telefaks og måtte skaffe oss én. Hvis vi skulle vise frem et kart til noen i Oslo, måtte vi ta flyet sørover og vise dem det, sier Høst.
Men ikke bare pressen og myndighetene var på tråden. Vanlige folk ville vite.
– Publikum mistet tilliten til helsemyndighetene og ringte oss i stedet. Jeg satt måneder i telefon. Folket lurte på alt mulig, for eksempel om de kunne drikke vann fra springen. Da svarte jeg at det ikke var vår jobb å si noe om det, fordi vi kunne bare si noe om hvor det radioaktive nedfallet hadde lagt seg på bakken, sier Høst.
Gudmund Hernes ledet kriseutvalget etter Tsjernobyl-ulykken. Få uker etter ulykken la han frem en utredning med tittelen «Informasjonskriser». I utredningen fikk norske myndigheter sterk kritikk for ikke å ha informert folket sitt godt nok.
– Hernes’ analyse gikk ut på at vi i NGU hadde et helt annet forhold til informasjon enn det helsemyndighetene hadde. De hadde en mer tradisjonell legeholdning som sier noe som at «vi vet best hva du trenger å vite», sier Høst.
Daværende informasjonssjef Jan Høst i NGU gikk av med pensjon i fjor. For ti år siden kunne han fortelle at det radioaktive nedfallet fikk relativt store konsekvenser for Norge.
Langtidsvirkningene
Nedfallet var størst i fjellområdene i Midt-Norge, Hedmark og Oppland. Sauer og reinsdyr som beitet fikk de radioaktive isotopene i kroppen. Ifølge Dagens Næringsliv kostet Tsjernobyl-katastrofen Norge 650 millioner kroner frem til år 2009.
Men aller verst var konsekvensene i og rundt Tsjernobyl, det åpne såret på den nordlige halvkule:
Rapporter forteller om babyer født med misdannelser og en befolkning med uvanlig høye krefttilfeller. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) anslår at 9000 mennesker har måttet bøte med livet på grunn av ulykken.
Selv ti år etter ulykken bodde 270 000 mennesker i områder med ekstreme høye strålingsverdier. 20 år etter katastrofen sa uavhengige eksperter at direkte og indirekte dødsfall på grunn av ulykken nærmer seg rundt en halv million mennesker. 30 år etter katastrofen var fire millioner mennesker fortsatt rammet av radioaktivt nedfall.
Mange tall svirrer i luften. Omfanget av skadene etter ulykken er selv i dag umulig å anslå presist. Først i desember 2000, etter internasjonalt press, ble atomkraftverket i Tsjernobyl stengt. Nå er Tsjernobyl blitt en oase for dyr og planter. Når én art flykter, rykker en annen inn.
Og så kom russere på krigsstien.
Lagt øde
Pripjat, bare tre kilometer fra Tsjernobyl, var en by på rundt 50 000 mennesker.
Byen ble bygd på 1970-tallet som mønsterby i det sovjetiske samfunnet. I halvannet døgn levde befolkningen i uvitende i et radioaktivt strålehelvete. Hvite busser kjørte etter hvert inn i byen for å hente befolkningen. Innbyggerne ble fortalt at de ville kunne returnere til hjemmene sine så snart alt var under kontroll, og evakueringen ikke ville vare særlig lenge.
I dag vet vi bedre.
Pripjat er fremdeles en spøkelsesby.
«Fredet» − men truffet
Strålingen fra Tsjernobyl-ruinene synes å være under kontroll ett år etter at sarkofagen over ruinene ble truffet av en drone i februar i fjor.
Etter katastrofen i 1986, i et forsøk på å bokstavelig talt kapsle inn ruinene av Tsjernobyl-kraftverket, gikk eksperter fra hele verden sammen om å bygge det som ble betegnet som en «sarkofag». 45 land bidro med å bygge et skall av stål og betong som skulle dekke den ødelagte reaktoren.
Byggverket ble 110 meter høy − like høy som en fotballbane er lang, og 165 meter lang på bakkenivå − ble i 2016 trukket over ruinene av reaktor 4 på jernbaneskinner. Vekten på 25000 tonn gjorde sarkofagen til verdenshistoriens største flyttbare objekt. Sarkofagen ble bygget for å stå i 100 år og tåle både uvær og jordskjelv − men ikke krig.
Tsjernobyl-ruinene fremsto sammen med det operative ukrainske atomkraftverket i Zaporožska lenge som et område som hverken ukrainere eller russere skulle røre eller skade etter russernes invasjon i Ukraina i februar 2022. Men natt til 14. februar i fjor klarte russerne åpenbart ikke å styre seg lenger: En drone til 200 000 kroner punkterte kuppelen over reaktor 4 til 17 milliarder kroner.
Kreml-talsmann Dmitri S. Peskov hevdet at Ukraina sto bak:
− Russiske militære driver ikke med slikt, sa Peskov.
Sprengladningen utløste en brann som raskt ble slukket. Men i en vanntett membran i isolasjonen ulmet brannen videre i tre uker før brannfolkene lykkes i å slukke brannen. Hullet ble dekket til, men fortsatt har en mer permanent lapping av hullet ikke latt seg gjennomføre.
I desember i fjor kunne det internasjonale atomenergibyrået IAEA berolige de mest urolige: Dronen hadde ikke påført varig skade i bærende konstruksjoner.
− Strålingen er på samme nivå som før dronen traff, sier IAEA-talsmann Fredrik Dahl.
Kilde: michaelquarterly.no, wikipedia.org, snl.no, New York Times