Finn var landsforræderen som måtte sitte lengst i fengsel

Allerede sommeren 1940 var den småkriminelle 23-åringen fra Nesodden gått i tysk tjeneste som sjåfør på lastebil for Wehrmacht. Utpå høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og Hirden. Da snøen hadde lagt seg, startet Knutinge-­Kaas privat skiskole for tyskere.

Kundene var hovedsakelig Gestapo og Sicherheits-dienst (SD). Han tilbød dem sine tjenester som agent, og den senere så beryktede Siegfried Fehmer slo til.

Narret motstandsfolk

Først oppsøkte Finn Knutinge-­Kaas en nær venn og fikk denne til å fortelle at han og en kameratgjeng var i ferd med å stikke av til England i fiskeskøyte. Vennen luktet lunta etter utspørringen og kom seg til Sverige, men mange av de involverte ble hanket inn av Gestapo. En tysk militærdomstol dømte fem av dem til døden. Fire ble sendt til tysk konsentrasjonsleir.

Nå gikk Kaas i gang med å la seg låse inn på cella til anholdte motstandsfolk. Han framstilte seg som ihuga motstandsmann og lidelsesfelle. Noen gikk på lim­pinnen og fortalte om både flukt­planer og navn på involverte.

Utover i 1941 hadde Finn Knutinge-Kaas begått så mange angiverier at den gryende motstandsbevegelsen pekte ham ut som mål. Truslene må ha vært konkrete, for på høstparten meldte han seg frivillig til Waffen-SS − for å komme seg ut av landet, som han senere forklarte.

Etter rekruttskolen søkte han om å få tjenestegjøre i en avdeling hvor det ikke fantes andre nordmenn. Han var redd for at de kunne komme til å falle ham i ryggen. Det gikk nemlig rykter om at NS-medlemskapet hans var annullert fordi han involverte partiet i en sjekksvindel.

Og de norske SS-kameratene hadde vel heller ikke altfor mye til overs for en fyr som gikk og skrøt av han hadde lagt vekk sitt norske statsborgerskap til fordel for et tysk.

Den norske SS-sersjanten Knutinge-Kaas ble såret og beordret til tjeneste i Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin. Tidlig i 1944 ble han beordret til tjen­este i Oslo. Der gikk han rett inn i Gestapos jakt på toppen av den norske motstandsbevegelsen.

Finn Knutinge-Kaas ble mest kjent for sin brutale opptreden under arrestasjoner og avhør. Han slo folk så blodet sprutet for å få dem til å legge alle kort på bordet. Eller han svinebandt dem, banket dem opp og la dem i badekaret til de nesten døde av drukning.

Åpenbart sterkt brutalisert fra sine erfaringer på Østfronten, fortsatte Finn Knutinge-Kaas helt fram til krigens siste time å bruke grov vold overfor motstanderne sine.

Motstanderne var nå inderlig klar over hva slags motstander de hadde i Kaas. Flere forsøk ble gjort på å likvidere ham.

Omvendt angiver

Da slutten på krigen nærmet seg, gjorde Kaas som mange av kameratene i Gestapo: Han trakk i vanlig uniform fra Luftwaffe og gikk med falske papirer i en tysk krigsfangeleir. Kaas ble imidlertid raskt identifisert på Haslemoen og overflyttet til det langt mindre behagelige varetektsfengselet på Akershus festning. Her ventet avhør med engelske etterretningsfolk og norske etterforskere.

Britene var ganske direkte og gjorde ham oppmerksom på at det for ham bare fantes én måte å unngå henrettelse: Han måtte bli med rundt i andre leirer og plukke ut sine gamle kolleger fra Gestapo.

I et brev som han mange år senere skrev til den vesttyske ambassaden i Oslo, forsøkte Finn Knutinge-Kaas å bortforklare dette åpenbare sviket overfor sine nye landsmenn: Han var blitt oppfordret av «anstendige» tyskere om å peke ut gestapistene.

I leirene var det nemlig blitt slik at britiske offiserer gikk rundt og slo på ganske vanlige offiserer for å tvinge dem til å fortelle hvilke av krigsfangene som i virkeligheten var Gestapister i soldat­forkledning.

For å få slutt på dette angivelige blodbadet, hadde han gått med på dette, hevdet han, og la til at britene dessuten truet ham med en pistol, så i virkeligheten hadde han aldri en sjanse til å unndra seg.

Men han hadde «bare» pekt ut gestapo-tjenestemenn fem eller seks ganger, mente Kaas i 1954. Brevet til den vesttyske ambassaden skrev han for å «klare opp» i mulige «misforståelser» rundt disse hendelsene.

Noen hadde hvisket ham i øret at tyskerne hverken hadde tenkt å tilgi eller glemme.

Tyske myndigheter laget etter det norske rettsoppgjøret en oversikt som viser at Knutinge-­Kaas faktisk sporet opp og pekte ut hele 19 tidligere Gestapo- og sikkerhetsfolk.

«For mange av dem fikk dette den verst tenkelige konsekvens», konstaterte en vesttysk diplomat i Oslo 12 år senere. Diplomaten mente at Kaas var ansvarlig for lange fengselsstraffer og mange dødsdommer.

Dobbeltspillets pris

Finn Knutinge-Kaas skulle snart få merke prisen for dobbelt­spillet:

Blant torturister, skrivebordsgeneraler og rene drapsmenn i nazi-tjeneste – men også blant mange SS-offiserer var ikke Finn Knutinge-Kaas den mest populære medfangen. Forakten for mannen fra Nesodden var blant de ytterst få tingene nazistene delte med nordmennene som hadde vært deres motstandere under krigen.

En episode fra sommeren 1945 illustrerer Kaas' inneklemte posisjon med fiender på alle kanter: En kveld dukket to nordmenn opp og krevde Kaas utlevert. Kaas skulle til avhør hos Hjemmefronten, hevdet de.

Varetektsfangen skrek, hylte og protesterte så høylytt at britisk vakthavende ga de to norske gjestene beskjed om å komme tilbake neste dag.

Kaas var selv ikke i tvil om at noen hadde forsøkt å ta loven i egne hender og likvidere ham.

Dødsdømt

Da landssvik-tiltalen ble behandlet i lagmannsretten, hevdet Finn Knutinge-Kaas hardnakket at han ikke kunne dømmes etter norsk lov, fordi han allerede i 1941 hadde fått tysk statsborgerskap.

Men eks-nordmannen fikk ikke mye hjelp: Tyskerne kunne ikke bekrefte at Kaas fortalte sannheten − noe han heller ikke gjorde. For Kaas var ikke blitt tysker i 1941, men først sommeren 1944.

Lagmannsretten dømte Finn Knutinge-Kaas til døden. Høyesterett så ingen grunn til å endre beslutningen. Kaas’ virksomhet hadde kostet mange norske liv.

Først etter å ha hatt trusselen om eksekusjon hengende over hodet i mer enn ett år, fikk han høsten 1947 melding om at Kongen i statsråd hadde benådet ham til tvangsarbeid på livstid.

Truet og smisket

I bestrebelsene etter å vende tilbake til «normalen» og legge krigens redsler bak seg, ble alle tyskerne som var blitt dømt til døden eller livstid i løpet av 1952 og 1953 benådet og sendt ut av Norge. Men Finn Knutinge-Kaas ble sittende.

På cellen skrev han rasende brev og smiskende bønner til den tyske presidenten, forbundskansleren, biskoper og veteranorganisasjoner med bønn om hjelp.

Rudolf Kerner – som selv hadde skåret klar av sin egen dødsstraff – satte i gang en kampanje. Han skrev selv brev til alskens offentlige myndigheter og krevde «rettferdighet» for den arme Kaas.

Samtidig truet Kerner med å gå ut til tyske medier med «avsløringer» av hvordan tyskere i norske fengsler etter krigen ble utsatt for grov tortur, noen sågar for drap.

Truslene gjorde lite inntrykk.

Rett før jul 1953 greide to tidligere gestapister å rømme fra arbeidsleiren Jaraldsaga i Sør-Odal, og så ta seg hjem til Tyskland, der de i mediene ble feiret som store helter.

Den påfølgende norske granskingen av stedet hvor de verste tyske forbryterne fikk sone som godt betalte tømmerhuggere – med stor personlig frihet – slo ned som en bombe.

Damebesøk i fangeleir

Norske aviser kunne avsløre at fangene stort sett gjorde som de ville, ingen av de norske vaktene våget å legge seg ut med dem. Mange av tyskerne fikk hyppig besøk av norske damevenner. Finn Knutinge-Kaas hadde tatt den helt ut og leid et hus i nærheten der han lot kona og de to sønnene flytte inn.

Da Knutinge-Kaas ble mistenkt for å ha bidratt til de to gestapistenes flukt, ble han flyttet til Botsfengselet i Oslo. Der forsøkte han først å organisere et fangeopprør og sultestreiket flere ganger. Han krevde å få avbryte soningen fordi kona var alvorlig syk – og han var i ferd med å bryte sammen.

Svaret fra justisdepartementet var negativt.

Knutinge-Kaas måtte ikke tro at han kunne unndra seg ansvar bare ved å skifte statsborgerskap. Permisjon fra fengselet var helt utenkelig. Han hadde jo flere ganger stått bak sine kameraters forsøk på opprør.

Først mot slutten av 1954 var tyskerne villige til å vedgå at han var blitt landsmann – og at han også hadde krav på aktiv hjelp og støtte fra den vesttyske ambassaden i Oslo. 2. november 1957 ble fengselsportene åpnet for Finn Knutinge-Kaas og tre andre nordmenn som også hadde torturert og drept for Gestapo.

Siste hilsen

Fulgt av to norske politimenn, ble Knutinge-Kaas fulgt sammen med familien til den dansk-tyske grensen. Derfra gikk ferden nå videre sørover til Heidelberg. Der bodde tidligere Gestapo-sjefen i Kristiansand, Rudolf Kerner, og han hadde skaffet både husvære og jobb.

Men Finn Knutinge-Kaas ble ikke tatt imot i Tyskland som helt, slik som de to rømte gestapistene fra Jaraldsaga i Sør-Odal. Som en «siste hilsen» hadde den vesttyske ambassaden i Oslo sendt hjem kopi av to bilder.

Fotografiene viser hvordan Finn Knutinge-Kaas i 1945 gikk mellom rekkene av tyske fanger og plukket ut folk fra Gestapo. Ambassadøren ba sine kolleger i Bonn om at bildet måtte bli sendt til alle offentlige institusjoner som kom til å få befatning med Kaas.

Egentlig hadde Knutinge-Kaas krav på en stor økonomisk erstatning etter alle årene i norsk fengsel. Men stempelet som «forræder» gjorde at han ble møtt med en kald skulder.

Finn Knutinge-Kaas flyttet etter hvert til Delmenhorst utenfor Bremen og levde i mange år av å importere norske ferdighus frem til sin død i 2007. Angiveren, som utleverte så vel fiender som venner til dødsstraffer, ga aldri noen forklaring på sine valg.

Et par ganger sa han seg villig til å møte norske journalister, men hver gang ble intervjuene avlyst i siste øyeblikk. Familien ville ikke at han skulle påføre dem mer negativ oppmerksomhet. Heller ikke i dag vil noen av de etterlatte fortelle offentlig om sine opplevelser med mannen.

Overlevde attentater

Motstandsbevegelsen gjorde flere forsøk på å likvidere Finn Knutinge-Kaas.

Én gang gikk hybelen hans i lufta, men Knutinge-Kaas kunne krabbe uskadet ut av ruinene.

4. desember 1944 ble skudd løsnet mot leiligheten hans i Vestheimgata 6 i Oslo. Målet var åpenbart Kaas selv, men skytteren fyrte i stedet av mot en annen mannsperson som befant seg på adressen. Det ble dermed svogeren hans – betjent Reidar Voigt i det nazifiserte statspolitiet – som stupte, og ikke Kaas.

Kilder: Dokumenter fra den vesttyske ambassaden i Oslo og det tyske utenriksdepartementets arkiv i Berlin.