Falstad-fange nr. 107 var mannen som visste for mye

Ikke bare de tyske offiserene, torturistene og bødlene hadde oversikt over henrettelsene og massegravene i Falstadskogen. Den serbiske krigsfangen Ljuban Vukovic hadde merket seg alle gravplassene, målte opp plasseringen av hver massegrav, og noterte seg hvilke grupper døde som lå hvor. Han var med å grave graver til mer enn 200 henrettelser.

Akkurat den kunnskapen skulle bli hans verste fiende.

Ljuban Vukovic, en tidligere jugoslavisk partisan, kom til Falstad 25. juni i 1942. Han var blant de tidlige fangene som ankom den etter hvert beryktede fangeleiren. Ljuban fikk fangenummer 107. Det skulle komme mer enn 4500 fanger etter ham.

Ljuban slapp aldri ut. Frigjøringen i 1945 var en opplevelse han ikke var ment å være med på.

Fjernet bevis

I de tidlige maidagene i 1945 reiste en større gruppe tyske offiserer fra Trondheim til SS-Strafgefangenenlager Falstad på Ekne ved Levanger. De hadde i oppdrag å rense de såkalt «problematiske» massegravene i Falstadskogen.

Døde kropper som stammet fra standretter og henrettelser kunne bli vanskelig for tyske ledere å svare for når 2. verdenskrig ventelig ville være over bare få dager senere.

Spesielt de ti sonofrene fra 7. oktober 1942 sto på tyskernes liste over prioritere. Dette var 10 fremstående borgere fra Trøndelag som ikke hadde fått en vanlig rettergang, men var blitt plukket ut til represalier etter flere sabotasjeaksjoner i Midt-Norge. Rikskommisar Joseph Terboven sto selv bak ordren.

De 10 ble henrettet i Falstadskogen 7. oktober 1942.

De ti kom i tillegg flere mindre grupper med andre døde tyskerne også ønsket å hente ut.

Mannen som kunne påvise hvor disse kroppene lå, var Ljuban Vukovic.

Den serbiske krigsfangen Vukovic hadde i nærmere tre år vært leder for «Gravekommandoen», en gruppe på fire fanger, hvorav tre russere som gjennom store deler av krigen hadde måtte grave massegraver før henrettelsene i skogen utenfor fangeleiren Falstad ved Levanger.

Da krigen gikk mot slutten, var det han tyskerne gikk til. Vukovic ble beordret ut for å påvise gravene av den tyske offiseren Herman Ahlbom som ledet gravåpningen.

Likene ble fraktet ned til en gammel fiskeskøyte på kaia i Ekne. Etter å ha blitt lastet med kroppene tyskerne ønsket å kvitte seg med, førte de skøyta ut på dypt vann utenfor Ekne, og senket den.

− Drep Vukovic

Ljuban Vukovic begynte snart å forstå at han var i en svært uheldig posisjon.

Serberen skjønte at tyskerne neppe ville slippe ham levende fra prosjekt gravåpning.

Den tidligere partisanen innså at han lå an til å bli det siste offeret i skogen på Falstad.

Til sin medfange Arnold Mathisen sa han senere at han følte at noe var i gjære. Han ble urolig − med god grunn.

Om kvelden 5. mai 1945 mottok kommandant Karl Denk på Falstad en siste ordre fra SS-lederen Friedrich G. Flesch: Den tyske ledende offiseren i Trøndelag og Nordland skjønte at Ljuban Vukovic var vitnet han ikke under noen omstendighet kunne ha gående i live etter krigen.

På telefon fra kontoret på Misjonshotellet i Trondheim ga Flesch en tydelig beskjed: − Drep Ljuban Vukovic!

Advarselen

Samme kveld gikk kommandant Denk ned i gården og henvendte seg til Ljuban Vukovic:

− Det ender vel med at vi må lete etter Dem, Vukovic …

Serberen kvakk til. I en fortrolig samtale med Atle Sand på Ekne etter krigen fortalte Ljuban at han oppfattet Denks ord som en klar advarsel.

− Du skjønner, jeg hadde et avklart forhold til Denk, tross alt. Hans holdning til meg var bestemt og utvilsom. Likevel var det aldri et vondt ord. Bare konkrete ordre til meg som gravekommandoens leder. Jeg følte at de ordene den kvelden var hans måte å gi meg en aller siste mulighet på.

Påfølgende natt bestemte Ljuban Vukovic seg for å komme seg unna.

Perfekt gjemmested

Den jugoslaviske krigsfangen visste at det neppe lønte seg å rømme fra leiren. Han ville unngå en menneskejakt gjennom skogene. Oddsen for å lykkes med det var svært små.

Han bestemte seg for å gjemme seg − inne i fangeleiren.

Sammen med medfangen Valdemar Lund-Olsen gikk Ljuban Vukovic ned i fyrrommet i kjelleren på hovedbygget. Her klarte de å finne en åpning til et ventilasjonsanlegg som munnet ut i bygningens krypkjeller. Vukovic krabbet inn, Lund-Olsen plastret hullet, og satte småting foran.

Planen fungerte fint.

Ingen fant Ljuban Vukovic. Ikke engang etter at tyske forsterkninger kom fra Trondheim for å hjelpe med å finne serberen. 

Ny jakt

Løsningen på ett problem ble til et nytt problem.

Allerede natt til 7. mai overtok fangene kontrollen over Falstad under ledelse av Arnold Mathisen, tidligere brannkonstabel og motstandsmann fra Trondheim. Overleveringen av leiren skjedde ved at tyskerne ga Mathisen en gjennomgang av regnskapene, og underskrev en felles overenskomst.

Mathisen fikk hoved­nøklene til leiren, og var brått blitt «leirkommandanten» på Falstad.

Morgenen etter startet han med en appell ved oppstillingen, og fangene gikk straks i gang med å samarbeide om å avvikle leiren. Det aller første de gjorde var å finne frem et norsk flagg som var stuet bort på loftet. 

Samtidig startet letingen etter Ljuban Vukovic som neppe hadde fått med seg at Falstad var kommet over på norske hender. Fange­vennene åpnet hullet Vukovic stakk seg bort i, og ropte etter ham, uten å få svar.

Serberen var sporløst forsvunnet, akkurat som de tre russiske krigsfangene som også inngikk i «gravekommandoen». 

Først etter tre hele døgn kom serberen plutselig til syne da han krøp gjennom et kjellervindu inne i gården. Da hadde Falstad vært under norsk kommando i to dager.

− Jeg fryser, slo en skjelvende Ljuban fast.

Den kalde vårlufta hadde gjort krypkjelleren til et kjøleskap.

Da forsto også medfangene hvorfor serberen hadde holdt seg borte så lenge. Opplevelsene hadde rett og slett overmannet den jugoslaviske karen, både fysisk og psykisk. Han var så forkommen at mannskaper fra Røde Kors, som hadde pleid frigitte fanger, måtte ta hånd om ham.

Det første han ba om, var mat. Han hadde ikke smakt vått eller tørt på nærmere fire døgn.

Ljuban Vukovic var veldig forvirret og klarte ikke gjøre rede for seg. Han ble livredd da han så en tysk soldat på gården, og ruste mot den avvæpnede soldaten, antagelig i den tro at tyskerne fortsatt var herrer på Falstad. Situasjonen ble raskt avklart.

Ljuban ble kjørt til sykehus i Levanger og var innlagt i to dager.

Tilbake

Den tidligere partisankrigeren og krigsfangen kom igjen tilbake til Falstad, og ble med på veien fra fange til frihet. Flere ganger dro han tilbake til Ekne i månedene etter freden. Først og fremst handlet turene om å påvise hvor de enkelte henrettede kunne ligge begravet.

Da oppgravingene begynte ut på sommeren, ble tyske offiserer satt til det tunge arbeidet mens Ljuban Vukovic sto på kanten av grøfta og bivånet. 

I etterkrigs­tiden har det vært gjort flere forsøk på å finne den gamle fiske­skøyta full av lik tyskerne ville rydde unna. Både Forsvaret og NTNU har deltatt i avanserte søk uten at fartøyet er funnet.

Graveren fra Falstad flyttet senere tilbake til hjembyen Sokolac i Jugoslavia. Han arbeidet som veiarbeider resten av livet. Spaden forble ved hans side.

Han besøkte venner i Levanger og Ekne flere ganger etter krigen.

Siste gang han besøkte Falstad var sammen med kona i 1985. 

Falstadskogen

Opprinnelig ble det antatt at nærmere 220 fanger ble henrettet i Falstadskogen. I nyere tid er det kommet opplysninger som kan tyde på at tallet er adskillig høyere.

Det antas nå at det kan være opptil 70 russiske og jugoslaviske fanger som ikke er gjort rede for. Hvis dette stemmer kan det altså være at nærmere 300 personer ble henrettet i Falstadskogen.

8. mai 1945 endret SS Strafgefangenenlager Falstad navn til Innherrad Fangeleir og ble den store leiren for mistenkte landssvikfanger i Midt-Norge. Flere av de tidligere fangene ble ansatt som vakter og administrative funksjonærer. Rollebyttet var fullstendig.

Kilder: Akivmateriale, blant annet rapporter fra Arnold Mathisen, Falstadsenteret, Atle Sand, boken «Rolleskiftet på Falstad 1945».