Spionen Gunvor: – Det var den mannen som skulle bli min skjebne - og ulykke

En spionskandale eller en kjærlighetstragedie? Gunvor Galtung Haaviks historie er begge deler.

– Hva var Romeo og Julies tragedie mot vår? sa de.

Ingeborg Rygh Hjorthen er aktuell med en bok med nye detaljer om livet til en av landets største spioner. Hun tror de virkelig følte seg som Romeo og Julie.

– De hadde motstand fra alle kanter, så sammenligningen var treffende. Men det tragiske gjorde kanskje kjærligheten sterkere? Dagene, timene og minuttene de hadde sammen ble så verdifulle, sier hun.

Vi møter Ingeborg på Victoria terrasse i Oslo. Det var her Gunvor jobbet som sekretær i UD og senere satt i avhør hos Overvåkingspolitiet. Hun ble avslørt etter 30 år som spion for Sovjetunionen. I alle disse årene delte hun informasjon med KGB. Ingen mistenkte henne.

– Politiet var på jakt etter en spion, men de så for seg en mektig mann. Hun gikk under radaren fordi hun var en kvinne og sekretær. Det var sånn sett en perfekt spion, sier Ingeborg.

En kjærlighetshistorie

Som så mange tragiske historier, begynner også denne som en kjærlighetshistorie. Året er 1934. 21 år gamle Gunvor er på konsert og ser mannskoret De fem Svetlanovs fremføre russiske folkesanger. Gunvor er trollbundet. Etter konserten får hun møte sangerne.

– Det gjorde sitt til at inntrykket smeltet inn. Etter det lærer hun seg russisk, forteller Ingeborg.

Gunvor utdanner seg til sykepleier. I 1943 får hun jobb på Bodø sykehus. I området ligger det mange fangeleirer, og flere sovjetiske fanger er pasienter på sykehuset. En dag kommer det en ny russisk pasient.

«Det var den mannen som skulle bli min skjebne – og ulykke», skriver Gunvor.

Mannen heter Vladimir. Gunvor leser russiske bøker for ham, og de snakker ofte sammen på sengekanten. Selv om Vladimir er gift, blir de stormende forelsket. Han besøker henne hjemme, og da han sendes tilbake til fangeleiren, sniker han seg ut til Gunvor.

– En norsk sykepleier og en russisk tvangsarbeider … Og så finner de hverandre. Det var jo ikke sånn at KGB planla det møtet. Det startet som en kjærlighetshistorie, sier Ingeborg.

Men Vladimir vil hjem. Selv om Gunvor helst vil bli hos ham for alltid, hjelper hun ham med flukten. 9. september 1944 reiser han.

Flytter til Moskva

Etter krigen prøver Gunvor å få svar på om han er i live. Hun spør etter ham på den sovjetiske ambassaden. Det er slik det starter. Ved å avsløre for sovjeterne at hun elsker en russer, blir hun et interessant navn for dem.

– De visste alt. Dette har vi også fått vite via Vladimirs historie. Han ble tatt med til en leir da han kom fra Norge. Da fortalte han om alt han hadde opplevd. Også om Gunvor.

Gunvor får jobb som assistent i UDs arkiv. Det fører til en ny mulighet: Som assistent ved ambassaden i Moskva. I oktober 1947 kommer hun til Russland. Snart reiser hun til St. Petersburg for å finne Vladimir. Hun vet morens adresse og håper at han er der. Og det er han. Endelig møtes de igjen.

Men sjokket blir stort da han forteller at han har en ny familie. Han har tydeligvis ikke lengtet like mye etter Gunvor som hun har etter ham.

– Det var som å bli truffet av lynet. Ikke bare ser hun ham igjen, men så får hun høre om hans nyfødte barn, hans nye kone, hans stedatter. Det var et sjokk. Men de gikk ut og snakket. Hun ville ikke gi slipp, sier Ingeborg.

Vervet av KGB

I Moskva betror Gunvor seg til ambassadens sjåfør. Han tilbyr seg å formidle brev til Vladimir. Senere skal det vise seg at «alle andre» vet at sjåføren jobber for KGB.

– Hun beskriver seg selv som litt naiv. Hun stolte på sjåføren, sier Ingeborg.

De neste to årene jobber KGB aktivt for å verve Gunvor. Folk hun tror er nære venner, viser seg å være KGB-agenter. Og likevel, selv om hun aldri ville ønsket å bli spion, er tross alt samarbeidet med KGB hennes vei til sin store kjærlighet. Hun deler informasjon med dem, og tilbake får hun brev fra Vladimir.

Det hun ikke vet, er at KGB også samarbeider med ham. Brevene han sender til Gunvor, er først nøye gjennomgått.

– Det er hjerteskjærende, for jeg tror at han virkelig elsket henne. Men ikke til enhver pris. Han visste hvilket samfunn han bodde i. Han hadde ikke noe valg, sier Ingeborg, og fortsetter:

– KGB har fulgt med i så mange år. De visste hvordan de skulle manipulere henne.

Gunvor blir en verdifull spion for KGB. Blant annet lar hun dem gå gjennom hemmeligstemplet post og bidrar til at en amerikansk ambassademann blir introdusert for KGB.

Blir avslørt

I 1956 flytter Gunvor hjem til Norge. Nå tror hun at hun er kvitt KGB. Men slik fungerer det ikke. KGB-agenter i Norge fortsetter å be om tjenester. Hun leverer dokumenter fra UD, og de formidler brev til og fra Vladimir. Fra KGB mottar hun også penger og gaver gjennom mange år.

Men i 1977 er det over. Hun blir tatt med til Victoria terrasse, hvor hun nettopp har vært på jobb. UD og Overvåkningspolitiet lå vegg i vegg på denne tiden.

Etter å ha prøvd å snakke seg bort, velger hun å snakke sant: – Jeg har vært russisk spion i nærmere 30 år.

Gunvor sitter flere måneder i Drammen fengsel i påvente av rettssaken, som hun gruer seg fryktelig til. Men hun får ikke oppleve den. 5. august 1977 blir hun funnet død i fengselscellen. Dødsårsaken er hjertesvikt.

Fant Gunvors brev

Fordi saken var så stor, ble det holdt rettssak etter hennes død. Men Gunvor fikk aldri forsvare seg. Vi fikk aldri høre hennes versjon av historien. Det vil si, ikke før Ingeborg oppdaget at Gunvor hadde skrevet brev til sin forsvarer. Hun fant flere ukjente brev, og brått satt hun med Gunvors egne ord foran seg.

– Jeg følte plutselig at jeg satt i hodet på en spion. Det var veldig spesielt, sier hun.

Under arbeidet med boken reiste Ingeborg til det nå nedlagte fengselet i Drammen.

– Der sto jeg i hennes celle hvor hun bodde i et halvt år. Og der hun døde.

I cellen var det et vindu mot Bragernes kirke og klokken på kirketårnet. Mens Gunvor tidligere nøt hvert minutt med Vladimir og ønsket at tiden skulle gå sakte, var det motsatt i cellen.

– Du kan se minuttene som går utenfor vinduet. Tiden går så sakte. Og du vet at det her er livet mitt nå.