Den glemte krigen: I Norge bygde folk tilfluktsrom og flyktet til fjells

Så langt kunne de strekke seg; folkene som egentlig er ett folk med felles historie på samme halvøy: I august ble høyttalere brukt til å sende propaganda og sjikane over en ellers hermetisk lukket grense, fjernet.

Tiltaket skulle dempe spenningen mellom de enorme krigsmaskinene på hver side av grensen. I fjor sommer fløy hundrevis av ballonger, lastet med søppel over den samme grensen.

Utvekslingen mellom Sør- og Nord-Korea fremstår kanskje som barnslig og komisk, men er etterlevning av konflikten som har vært det nærmeste verden har vært atomkrig.

Krigsangst

Situasjonen i verden ved inngangen til 1950-tallet var uhyre spent. Øst og vest sto mot hverandre over hele kloden, den direkte konfrontasjonen fant sted i Korea.

De norske forsvarsbudsjettene ble tredoblet fra 1949 til 1953. De fleste hadde på følelsen at helvete kunne brake løs når som helst, krigsangsten var til å ta og føle på. En kjernefysisk katastrofe truet. Evakueringsplaner ble lagt og gjort behørig kjent.

Tilfluktsrom ble sprengt ut og Sivilforsvaret satt i høyeste beredskap. Serieproduksjon av Geigertellere ble også satt i gang, slik at hver nordmann skulle ha sin lommemåler å orientere seg etter om det verste skulle skje.

Sammenbrudd

Riktignok hevdet noen røster at atomvåpnene ikke var så farlige likevel, når det kom til stykket.

− På mange måter …, uttalte general Olaf Heiset,

− … vil europeiske byer tåle en atombombe langt bedre enn Hiroshima gjorde.

Atomforskeren Sven Oluf Sørensen protesterte kraftig:

− Sannheten er at en ny krig vil bety et sammenbrudd av vår sivilisasjon i en grad vi ikke kan forestille oss, sa han.

Mange mente at situasjonen var minst like farlig som i april 1940, og tok til orde for at en samlingsregjering burde avløse den rene Arbeiderparti-regjeringen. Noen fikk panikk og forsøkte å rømme. På Sørlandet samlet religiøse sekter tonnevis med matvarer og dro til fjells med lastebiler for å unnslippe verdens nært forestående undergang.

Ingen samling

Etter opprettelsen av de to koreanske republikkene i 1948 måtte FNs spesielle kommisjon for Korea konstatere at det ikke var mulig å nå frem til en samling av landet, som forutsatt.

De amerikanske og sovjetiske okkupasjonshærene trakk seg ut. I nord hadde russerne bygd opp en slagkraftig nordkoreansk hær på 135 000 mann. Sør-Koreas hær på 98 000 var mest som en politistyrke å regne.

Da nordkoreanerne i et overraskende og velkoordinert angrep rykket over demarkasjonslinjen ved 38. breddegrad den siste helgen i juni 1950, var en stor del av den sørkoreanske styrken på permisjon. Nyere dokumentasjon viser at Stalin oppfordret den nordkoreanske lederen Kim II Sung, som hadde fått sin skolering i Sovjetunionen, til angrepet for å gjennomføre koreansk samling.

FNs generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, sammenkalte straks Sikkerhetsrådet, som samme dag vedtok en henstilling til Nord-Korea om å trekke styrkene tilbake.

Sovjetunionen boikottet på denne tiden Sikkerhetsrådet og kunne ikke nedlegge veto. To dager senere vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som henstilte til medlemslandene å yte den assistanse som var nødvendig for å slå angrepet tilbake og gjenopprette fred i regionen.

Korea-krigen ble gjennom intervensjon av USA og et flertall av FNs øvrige medlemsland på den ene siden, og Folkerepublikken Kina på den andre, utvidet til en internasjonal konflikt.

Tilsvar 

I Stortinget understreket utenriksminister Halvard Lange meget sterkt at Korea-krigen ikke var et ledd i de asiatiske folks frihets­kamp. Krigen var FNs respons på et væpnet angrep − et angrep som stred mot alle gjeldende internasjonale avtaler.

FN-styrkene førte ikke noe forsvar for regimet i Sør-Korea. At det sørkoreanske regimet var lite demokratisk, hadde ikke noe med saken å gjøre.

Korea-krigen medførte at samarbeidet innenfor NATO ble langt mer omfattende og stramt organisert enn forutsetningene hadde vært i 1949. Forsvarsutgiftene i de enkelte NATO-land skjøt i været, ikke minst i Norge, som var den flinkeste gutten i klassen.

I løpet av kort tid ble Norge det landet i alliansen som hadde de høyeste forsvarsutgiftene pr. innbygger.

De nordkoreanske styrkene hadde i krigens første fase rask fremgang, og trengte de amerikanske og sørkoreanske styrkene sammen i et begrenset område på østkysten. Men styrkene i sør, fremragende ledet av den legendariske general Douglas MacArthur, klarte å konsolidere stillingen.

Utover høsten erobret de de tapte områder tilbake, og trengte langt inn på nordkoreansk område. MacArthur fikk blod på tann og ønsket å rykke videre frem for å knuse de kommunistiske styrkene en gang for alle.

USAs president Harry S. Truman støttet langt på vei tanken, men fryktet at det ville provosere Kina til å intervenere i konflikten på Nord-Koreas side. I oktober møttes de to, og MacArthur forsikret presidenten om at faren for en kinesisk inngripen var minimal.

Han tok feil.

Ønsket direkte angrep

Umiddelbart etterpå, i november og desember 1950, strømmet hundretusenvis av kinesiske soldater over grensen til Nord-Korea og presset amerikanerne tilbake. MacArthur ba om å få rette et angrep direkte mot Kina, inkludert bruk av atomvåpen. Han ønsket også å benytte soldater fra Taiwan i kampen mot Kina.

Truman avviste ønskene. Krigen i Korea skulle ikke få lov til å eskalere. Presidenten fastslo at dette var en «begrenset krig».

Litt etter litt greide FN-styrkene å presse fronten nordover til 38. breddegrad igjen. Truman syntes tiden var inne til å igangsette fredsforhandlinger, men MacArthur gikk sine egne veier. 24. mars 1951 oppfordret han Kina til å erkjenne nederlaget. Dermed utfordret han både kineserne og sin egen president.

Dette førte til at Trumans fredsplan gikk i vasken.

Åpen konflikt

5. april leste lederen for Representantenes hus, Joseph William Martin, opp et brev fra MacArthur, der generalen kritiserte presidentens «Europa først»-politikk, og den begrensede krigsinnsatsen i Korea. Brevet konkluderte med at «vi må vinne, det er ikke noe alternativ til seier.»

Med dette brevet hadde MacArthur brutt Trumans direktiv av 6. desember 1950, som forbød militært personell å uttale seg offentlig i utenrikspolitiske saker uten forhåndsgodkjenning fra Utenriksdepartementet.

Presidenten hadde dermed ikke noe annet valg enn å gi den egenrådige generalen sparken. Han ble erstattet som øverstkommanderende for FN-styrkene av Matthew Ridgway 11. april 1951.

Etter avskjedigelsen ble MacArthur mottatt som en helt i alle byer fra San Francisco til New York. Men påfølgende høringer i Senatet gjorde at glorien bleknet. MacArthurs aggressive linje kunne ha utløst verdenskrig og katastrofe.

I motsetning til FNs resolusjon av 7. oktober 1950 om forening av hele Korea, ble USA og Storbritannia i mars 1951 enige om å begrense FNs aksjon til å trygge SørKoreas uavhengighet. De første våpenhvileforhandlingene kom i gang 10. juli 1951, men først 27. juli 1953 ble en avtale undertegnet.

Koreakrigen

Mens 2. verdenskrig og Vietnamkrigen aldri slutter å fascinere, er Korea-krigen lite påaktet. Dette til tross for at Korea er den eneste konflikten siden 1945 hvor to supermakter har barket sammen på slagmarken.

Verden har aldri vært nærmere en atomkrig, USAs militære ledere var ivrigere etter å trykke på atomknappen enn noen av de allierte var klar over. Tapstallene var enorme.

FN mistet 142 000 mann i krigen for å redde Sør-Korea fra kommunismen. Koreanerne selv mistet en millioner mennesker. De amerikanske tapstallene var omtrent like høye i løpet av tre år i Korea som i løpet av ti i Vietnam.

Tre ganger så mange briter døde i Korea som på Falklandsøyene. De kinesiske tapstallene er usikre, trolig også i Peking. Men det dreide seg utvilsomt om hundretusenvis av drepte.

M*A*S*H

Det Korea-krigen faktisk huskes for, er komiserien M*A*S*H. Denne forkortelsen står for Mobile Army Surgical Hospital, og handlingen i serien utspiller seg ganske riktig på et feltsykehus.

Det var mange slike feltsykehus i Korea under krigen, ett av dem var norsk. Det gikk under navnet NORMASH, var operativt fra 1951 til 1954 og var en del av FN-kommandoens engasjement.

I alt 623 nordmenn tjenestegjorde i NORMASH. To nordmenn omkom, men ikke i krigshandlinger. En sjåfør ble drept i en skyteulykke og en kvinnelig laborant i en trafikkulykke. Til sammen ble 90 000 pasienter undersøkt og behandlet ved NORMASH.