Arild Mikkelsen om de utrolige møtene: – Hun var det største lille mennesket jeg har møtt
I mer enn tre tiår reiste Arild Mikkelsen landet og møtte vanlige mennesker med sterke historier. Folk med slike historier finnes ikke mer, mener han.
«Jeg husker godt Arild Mikkelsen. Jobber han i Hjemmet ennå? Hils han!» «Mikkelsen med de fine krøllene var en likandes kar, lever han ennå?»
Da vi i Hjemmet bestemte oss for å lete frem høydepunktene i vår bladhistorie, måtte vi ringe til etterkommere eller familie av damer vi hadde artikler om for 40–50 år siden. I retur ville de ha informasjon om mannen, som en gang kom på besøk og viste en genuin interesse for vanlige menneskers liv.
– Det er forunderlig å tenke på alt jeg opplevde. Jeg møtte folk jeg aldri hadde trodd det var mulig å møte, sier Arild selv.
De sorte krøllene er for lengst blitt grå, men 78-åringen er veldig lik seg selv.
Han var 29 år gammel da han fikk jobb i Hjemmet. Noen år senere, og helt sikkert også takket være han, var bladet det største ukebladet i Norge. Noen år senere igjen Nordens største.
– Vi reportere levde et eventyrlig liv. Vi fikk reise overalt for å intervjue folk, uten at det ble snakket om kostnader eller tiden vi brukte på hver artikkel. Det var ukepressens gullalder, konkluderer han med et smil.
Han tror at valget om å dele livene til uvanlige hverdagsmennesker bidro til Hjemmets voldsomme vekst og suksess.
Skjellsettende
Hjemme på Nøtterøy har han de siste årene levd som malende pensjonist og dagene er annerledes enn da han fartet rundt med notatblokk og kamera i hver krik og krok av Norge, men også rundt om i verden, hvis han fant gode nok saker der.
– Dankert-Anna ble spesiell for meg. Alt hun kunne fortelle, alt hun hadde opplevd og møtene vi hadde på Sørøya, hvor hun bodde, var så sterke at jeg fortsatt minnes det i detalj. Jeg besøkte henne årlig etter at jeg skrev en bok om livet hennes, sier Arild.
Hun var en bitte liten og trill rund dame, som satt i rullestol, nesten helt blind, da han møtte henne første gang.
– Jeg fant henne gjennom en liten spalte i Vi Menn. Der sto det ramset opp hva hun hadde gjort i livet, og jeg tenkte at det måtte gjemme seg en langt mer omfattende historie i de få ordene. Det skulle vise seg å være akkurat sånn.
Arild smiler og tenker tilbake på hvordan han fikk tak i henne. Han ringte sentralen på Sørøya, der hun var «Vågan 63». Da han omsider fikk henne på tråden, spurte han: «Kan jeg få komme og besøke deg?» «Kom om jeg lever», svarte hun.
– Det var en kronglete og lang reise for å komme seg til Hasvik, hvor hun bodde på sine gamle dager. Jeg tok fly til Alta, båt over Lopphavet og satt fire timer i en buss. Fordi det var storm, ble jeg veldig forsinket og jeg var iskald da jeg endelig kom inn døren hos Dankert-Anna. Hun hadde barnebarnet Lise boende hos seg. Hendene var så frosne at jeg nesten ikke klarte å notere da vi begynte på intervjuet.
Les også: (+) Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde
Karkefjorden
Den dagen fikk Arild høre om Dankert-Annas krevende og gode liv i Karkefjorden og han ble så fascinert at han var sint på seg selv da han samme dag reiste hjemover mot Oslo. «Nå har du vært dum, Arild. Du har fått en artikkel og kunne ha fått mange flere!» Vel hjemme på kontoret gikk han til sjefen og sa at han ville reise opp til Sørøya igjen.
Det krevende livet tøffe Dankert-Anna hadde hatt, utspant seg i Karkefjorden, før hun ble gammel og havnet i Hasvik. En gang Arild var hos henne, satt de sammen i midnattssolen og det datt ut av han: «Hva om vi dro en tur til Karkefjorden?» Hun var lenket til rullestolen og så nesten ingen ting, men svarte: «Ja!»
Sønnen Charles og Arild fikk Dankert-Anna ut i båten, og de tøffet av gårde. Vel fremme i Karkefjorden var det lavvann og fjære sjø, og de kom seg ikke inn til land. Men Dankert-Anna visste råd. Sønnen hadde en fiskerbu rett ved og i den lå det en stor skinnfell, som hun beordret han til å hente.
– Vi fikk henne oppå skinnet, og hun ga oss streng beskjed om å dra det over fjæresteiner, tang og tare med henne som en klump midt i. Etterpå satt vi der i havkanten under midnattssola. Det var 25 grader og litt etter litt fikk jeg mer og mer av den fascinerende historien mens hun nøt å være tilbake i sitt rike.
Tøff skjebne
Dankert-Anna vokste opp under kummerlige kår på begynnelsen av 1900-tallet. Seks år gammel ble hun satt bort fordi moren ikke hadde råd til å ta vare på henne. Som barn på legd, ble hun behandlet dårlig, men likevel klarte hun å holde motet oppe.
Hun giftet seg med Dankert og de fikk 14 barn, ti av dem fikk vokse opp. Da han døde, ble hun alene om ansvaret for dem, pluss flere fosterbarn. De hadde så vidt det de trengte for å overleve, men med sitt gode humør, styrke og pågangsmot klarte hun å oppfostre ungene alene langt ute i den forblåste fjorden i Finnmark. Alt dette var ufortalt til hun møtte Arild.
Boken han skrev om henne solgte i 65 000 eksemplarer og ble oversatt til fransk og islandsk.
– Hun er det største, lille mennesket jeg noen gang har møtt. Hennes motto var at det alltid finnes en løsning på små og store problemer – «Går ikke det, så går det».
Arild er et oppkomme av historier om mennesker han har møtt. En gang på reise i Tyrkia fant han en mann, som ikke turte å vise seg i dagslys fordi han hadde en stor svulst over hele ansiktet. «Elefantmannen» ble han kalt.
– Jeg skrev om han og fikk han med meg til Norge, hvor han ble operert og ble frisk. Fra å leve et håpløst liv alene og ensom, fikk han barn og egen familie. Det ble en solskinnshistorie, minnes han.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Føljetonger
Johanna Tordenskioldsdatter, som han skrev en føljetong og bok om, hun som bodde i en hule under krigen og ville male den hvite kua grønn for at tyskerne ikke skulle oppdage den. Blinde Aslaug Solberg, som fikk skutt ut begge øynene av sin egen bror da han påførte henne et vådeskudd.
– Hun vokste opp uten foreldre og hadde en voldsomt sterk historie. Men hun lyste opp rommene hun var i, var en fantastisk person å være rundt, minnes han.
«Indianer-Anna». Misjonæren het Anna Strømsrud og var også kjent som «Anna i Sopelimkroken». Og så var det «Oldemor Paulsen». Hun bodde midt i Oslo og han skrev en bok med hennes memoarer også. «En enestående bykvinne, som hadde en unik væremåte og livsstil», beskriver Arild.
Som reporter hadde han en kolossal teft for de gode historiene. Han snuste opp unike, vanlige mennesker, som gjennom sine betraktninger og fortellinger rørte ved hjertene til folk.
Ingen av de han nevner lever lenger. Folk med slike historier finnes ikke mer. Å gå inn i alle møtene til Arild kunne ha fylt flere bøker. Selv frydes han over de gylne minnene og de eksepsjonelt sterke historiene han fikk dele med hele Norge. Hver dag har han de med seg.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Piknik med Wenche Foss
Foran han på gulvet ligger utklippsbøker og gamle bilder fra årene da han var en av landets mest kjente reportere. Da handlet livet om å jakte på og lete etter de gode historiene. Da Hjemmet var på sitt største, leste hver fjerde nordmann familiebladet. En fjerdedel av leserne var menn.
Arild møtte også kjente folk. En piknik med Wenche Foss på Bygdøy glemmer han ikke lett.
– Fly tok av og landet på Fornebu og svevde rett over oss. Hun satt med blikket opp mot dem og sa: «Å, jeg blir så erotisk betatt av disse flykroppene!» Bare hun kunne si noe sånt, sier han og ler.
Et maleri av Kjell Aukrust henger på veggen. Et klenodium. Han fikk kjøpe det før det hadde tørket ordentlig, hjemme hos Kjell Aukrust, en dag da Dagfinn Grønoset også var der, fordi Arild skulle intervjue de to sammen om et felles prosjekt de hadde.
– Kjell ville ikke selge, egentlig, men Grønoset maste om at han burde la meg kjøpe og så ble det til slutt sånn. Nå er det et minne om et morsomt møte, sier Arild.
Hva han ofte gjorde, var å ringe intervjuobjektene etter at de hadde blitt omtalt i Hjemmet. Da ville han vite hvordan responsen hadde vært.
– Dankert-Anna sa: «Halvparten elsker meg, og halvparten hater meg». Janteloven og bygdetrollet regjerte i små samfunn: Du skulle helst ikke stikke deg ut og for all del ikke tro at din historie var noe spesielt. Men hun fikk sekker med post fra hele landet for øvrig, og ble en turistattraksjon der nord. Selv har jeg aldri kommet bort fra akkurat henne. Fortsatt skjer det at folk spør meg: «Var det du som skrev om Dankert-Anna?»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 60 2025