– Vi fortsatte å juble og klappe […] Vi forsto ikke hva som hadde skjedd

Formiddagen var iskald på Kennedy Space Center i Florida 28. januar 1986. Likevel hadde mange tusen samlet seg for å beskue oppskytingen av romfergen «Challenger», blant dem rundt 500 pressefolk. Hovedårsaken var den 37 år gammel læreren Christa McAuliffe, tidenes første sivile medlem av en romferge-ekspedisjon.

Beslutningen om å ta med en «vanlig passasjer» på NASAs 25-romfergetur var begrunnet i behovet for oppmerksomhet og positiv PR. Siden månelandingen med Apollo 8 i 1969, hadde interessen for romfart sunket kraftig i USA.

Romfergene ble sendt på å stadig nye turer opp i verdensrommet, og gjort romreisene nærmest til rutine, noe som ble et problem for NASA: Romfarts­organisasjonen var langt på vei avhengig av publikums interesse, for med den fulgte også støtten – og pengene – fra politikerne.

Etter en landsomfattende konkurranse ble læreren Christa McAuliffe valgt ut blant ti finalister til å få bli med Challenger opp i verdensrommet. McAuliffe underviste i historie og biologi ved Concord Senior High School i New Hampshire. Fra Challenger skulle hun undervise noen tusen elever nede på jorden på direkten via videolink. «Teacher in Space» ble opplegget kalt.

Blant de rundt 2500 gjestene som var invitert av NASA til oppskytingen, var Christa McAuliffes nærmeste familie; ektemannen Steve, parets to barn Scott (9) og datteren Caroline (6). Ute i kulden ved oppskytningsrampen sto også foreldrene Grace og Ed Corrigan med Christas søster Lisa Corrigan sammen med rekken av pårørende til den øvrige besetningen.

Klokken var blitt 11.38 da den 56 meter høye og 2000 tonn tunge fergen sakte løftet seg fra bakken.

De første sekundene så alt til å være helt normalt.

Revet i filler

Klappsalver og jubel fulgte giganten de første kilometerne opp fra jorden. Men så – 73 sekunder etter at fergen var i luften ble entusiasmen og stoltheten snudd – først til vantro og redsel, deretter til bunnløs fortvilelse og sorg. I en hastighet på 1,9 ganger lydens, ble Challenger revet i filler foran øynene deres.

Christa McAuliffes skoleklasse fulgte TV-sendingen fra oppskytingen.

– Vi fortsatte å juble og klappe, selv etter eksplosjonen. Vi forsto ikke hva som hadde skjedd, sa en av McAuliffes elever senere.

Total forvirring rådet de første sekundene etter at Challenger gikk i oppløsning. Så åpnet én av de NASA-ansatte munnen.

– Fartøyet har eksplodert, sa han til Grace Corrigan.

Hun snudde seg og gjentok beskjeden til sin ektemann, søsteren Lisa skrek høyt og grep farens hånd, mens moren ség sammen mot ektemannens skulder.

Sakte gikk det opp for dem hva de hadde opplevd. De hadde mistet en datter og en søster – to barn og en ektemann hadde sett sin mor og kone dø.

Kort etter lød en kort melding over høyttaleranlegget på VIP-tribunen:

– Vi har en rapport fra fly­dynamikk­ansvarlig om at fartøyet har eksplodert.

Tok sjansen

NASAs aller første romferge, Columbia, ble skutt opp den 12. april 1981. To dager senere vendte fergen tilbake på jorden uten spesielle problemer. En ny tid for romfarten var i gang: I stedet for dyre raketter til engangsbruk, skulle romfarkoster kunne gjenbrukes gang gå gang. Lasterom og kran gjorde utplassering av satellitter til en nokså uspennende affære.

Etter jomfruturen dro de to romfergene Colombia og Challenger 24 ganger ut i rommet og tilbake igjen uten uhell. Ingen ting tilsa at ferd nummer 25 skulle bli annerledes.

Men noe var annerledes enn på de første 24 turene, ikke bare fordi en sivilist for første gang i romfartens historie skulle bli med på ferden.

Én ting var værforholdene. Minusgrader er «mot normalt» i Florida, men tirsdag 28. januar 1986 våknet innbyggerne opp til en av de kaldeste morgenene i manns minne. Gradestokken viste fem minusgrader. På Kennedy Space Center måtte teknikerne starte dagen med å banke vekk istapper fra oppskytingsrampe 39B. Deler av selve oppskytingstårnet var dekket av et flere centimeter tykt islag, isflak fløt på det digre bassenget ved siden av Challenger.

En annen ting var tetningsringer av gummi, såkalte O-ringer, mellom ulike deler i booster­raketten. Teknikere og ingeniører hadde gjentatte ganger advart om problemer med disse ringene. Ved flere tidligere oppskytninger hadde varm gass fra boosterakettene kommet forbi O-ringen og i noen tilfeller også skadet den sekundære reserve-O-ringen, til teknikernes store bekymring. Ifølge ingeniører, påvirket utetemperaturen O-ringenes effektivitet; jo kaldere vær, dess dårligere tettet O-ringene.

Aldri før hadde oppskytinger vært gjennomført på en så kald dag som 28. januar 1986. Flere ingeniører var så bekymret at de ba om at oppskytningen skulle utsettes.

Ledelsen i Nasa og under­leverandøren Morton Thiokol som produserte boosterrakettene, valgte å ikke følge ingeniørenes tydelige anbefalinger.

De syv romfarerne inne i Challenger bekymret seg ikke for værforholdene, de var mest opptatt av at de endelig skulle komme av sted etter at oppskytingen to ganger var blitt utsatt på grunn av dårlig vær. Ingen av de syv kjente til den opphetede diskusjonen mellom Nasa og underleverandøren.

Da fergen ble sendt opp i rommet i minusgrader, skjedde akkurat det ingeniørene hadde advart mot.

Godkjente unntak

Romfartøyet ble på et øyeblikk revet i filler og spredt utover en stort område. Da den høyre boosterraketten senere ble funnet, oppdaget ekspertene akkurat det man hadde fryktet: Et tydelig hull brent akkurat ved en O-ringforbindelse.

Rogers-kommisjonen som gransket ulykken, avdekket noe mer: Det virkelige problemet i vesentlig grad lå et annet sted internt i NASA. USAs romfarts­organisasjon hadde jobbet ut ifra en plan for to oppskytinger av romferger hver måned. Den ambisiøse planen førte etter alt å dømme til en rekke farlige beslutninger. Flere ganger hadde NASA-­ledelsen godkjent unntak fra sikkerhetsprosedyrer, for å få romfergen skutt opp. O-ring­problemet var blant dem.

Dagen før oppskytingen hadde NASA og Morton Thiokol diskutert om oppskytingen burde avlyses eller utsettes. Morton Thiokol ønsket å avlyse. NASA-sjef Lawrence Mulloy skal ha reagert svært sterkt:

«Herregud, Thiokol. Når vil dere ha oppskytningen? Neste april?»

Morton Thiokols ledelse trakk tilbake kravet om avlysning.

Challenger-ulykken ble begynnelsen på slutten for NASAs storhetstid. Tre år gikk før den neste fergen ble sendt opp. NASA brukte tiden blant annet til å undersøke feilene i O-ringene på rakettmotorene. Deler av systemet ble bygget helt om for å hindre at noe tilsvarende skulle kunne skje igjen.

Store endringer i NASAs sikkerhetskultur og organisasjon ble gjennomført, rutinene ble strammet inn og tydeligere rapporteringslinjer for bekymringer ble etablert, risikovurderinger og åpenhet ble løftet. Ulykken førte også til at mye av den euforien og optimismen som hadde preget romfergene forsvant.

Oppdragene ble færre, mer forsiktige og prioriterte − inntil 17 år og fire dager senere. Da gikk søster­romfergen Colombia i oppløsning på vei tilbake i atmosfæren, og romfergenes æra var over.

Tok villig risiko

Ektemannen Steven var den første i familien som kommenterte offentlig det som hadde skjedd.

På en minnemarkering en tid etter sa han at han var svært stolt av Christa.

– Hun elsket lærerjobben sin og hun var svært glad i elevene sine. Hun var fullt og helt opptatt av jobben hun skulle gjøre (i rommet) og hun var innforstått med risikoen hun tok.

I et intervju mange år senere understreket også sønnen Scott McAuliffe at moren forsto hva hun ga seg ut på og at hun elsket oppgaven.

– Hun var et menneske som gjerne ville gjøre en forskjell, sa han.

– Riktig beslutning

Enkelte av de øverste lederne i NASA innrømmet aldri at beslutningen om å skyte opp Challenger i minusgrader, var feil.

William Lucas var organisasjonens direktør i 1986. Han mente risikoen var rimelig å ta.

– 30 år har ikke endret tankegangen min. Å reise ut i rommet er noe de beste landene gjør. De ønsker å gjøre teknologiske fremskritt. De ønsker å lære. Det er også risikabelt. Man må ta noen sjanser. Jeg gjorde det jeg trodde var riktig å gjøre, gitt informasjonen jeg hadde. Og hvis jeg så på det igjen med samme informasjon som den gang, ville jeg gjort det igjen, sa Lucas så sent som i 2020, fem år før sin død.

Ble avhengig av Russland

Både Challenger-ulykken og i særdeleshet ulykken med fergen Columbia i 2003, gjorde USA nesten helt avhengige av russisk bistand i mange år.

17 år etter at Challenger ble blåst i fillebiter rett etter avgang, brant Columbia opp i atmosfæren over Texas på vei tilbake til jorden. Også i denne ulykken mistet syv mennesker livet. De to hendelsene forklarer delvis hvorfor det amerikanske romprogrammet er så begrenset som det er i dag. Men også Den kalde krigens slutt og nedskaleringen av romkappløpet med Sovjetunionen hadde også stor innvirkning.

Etter at romfergeprogrammet ble lagt ned i 2011, måtte USA i årene frem til 2020 kjøpe plass på russiske Sojus-raketter. I denne perioden var USA avhengig av Russland for å sende egne astronauter til den internasjonale romstasjonen ISS. Russland tok rundt 80–90 millioner dollar per sete, og USA kjøpte også russiske RD-180-rakettmotorer til enkelte militære oppskytninger.

Først i 2020 sendte USA igjen ut folk i rommet med en amerikansk rakett. Denne ble imidlertid ikke bygget av NASA, men av det private selskapet SpaceX. SpaceX Crew Dragon har siden 2020 fraktet astronauter til ISS som har gått i bane rundt jorden siden 1998.

Dermed ble det også slutt på den amerikanske avhengigheten av Sojus for transport. Fortsatt sender USA og Russland fra tid til annen astronauter på hverandres kapsler (såkalt «crew swaps»), men det er mer for å fremme sikkerhet og samarbeid enn fordi USA må.

USA har også faset ut den russiske RD-180-motoren som i flere år var kritisk for amerikanske raketter.

Etter 2014 og spesielt etter 2022 har NASA satset på egne motorer og private aktører. Likevel er det også i dag en viss gjensidig avhengighet mellom USA og Russland fordi ingen av landene uten videre kan drifte romstasjonen alene.

Men også dette er i endring. NASA/SpaceX klarte i 2025 å utføre nødvendige oppdrag på ISS med egne fartøy – et steg mot å redusere avhengigheten av russiske systemer.

Kilder: LA Times, TV2.dk, Nasa.org, The Guardian, BBC, Store norske leksikon, Wikipedia, «Challenger: The Final Flight»