Funnet av kroppen til Elizabeth (22) sjokkerte

Kunne det være en utstillingsdukke som lå forlatt på parkeringsplassen? I så fall var den i to deler, kanskje fordi den var blitt kastet hardt i bakken så den gikk av ved midjen. Det var ikke mye uvanlig i at en over­flødig gjenstand ble kastet ut av en butikk i en av Los Angeles’ slitne bydeler.

Noe hvitt og nakent lå forlatt på en ledig parkerings­plass nær 39. Street og Norton i Leimert Park i Los Angeles, 15. januar 1947. Betty Bersinger fikk øye på det som lå der mens hun gikk nedover South Norton Avenue med sin tre år gamle datter Anne. Nysgjerrigheten fikk Betty til å ta en nærmere kikk.

Da hun nærmet seg, gispet hun av forskrekkelse. Den livaktige «utstillings­dukken» hadde merker som en utstillingsdukke slett ikke burde ha. Likevel var den veldig ren – for ren.

Langsomt gikk det opp for Betty at skikkelsen foran henne måtte være et kvinnelik. Betty ble vettskremt, grep tre­åringen i hånden og løp til nærmeste hus. Kvinnen i huset lot Betty låne telefonen, og hun ba politiet komme over og «ta en sjekk».

Inntil politiet kom, var Betty urolig for at hun kunne ha skapt oppstandelse ved å forveksle en dukke med et lik.

Men Betty tok ikke feil.

Jakten på historien

To dager brukte politiet på å identi­fisere kvinnen ved hjelp av finger­avtrykk. Kvinnen viste seg å være 22 år gamle Elizabeth Short. Hun skulle bli en legende – men først og fremst som resultat av medienes forsøk på å forme et «perfekt offer».

De voldsomme skadene på kroppen hennes ga pressen anledning til å fråtse i blodige detaljer: Hun ble funnet i to deler, pyntelig skåret over ved midjen. Merker etter tau på ankler, håndledd og hals mer enn indikerte at hun hadde vært bundet.

Hun hadde dødd av blod­tap fra stikk hun var påført, spesielt kuttene som gikk fra munnvikene til ørene og skapte et såkalt «Chelsea-smil». Elizabeth Short hadde også fått flere slag mot hodet og blitt utsatt for assortert mis­handling før hun ble plassert – ikke dumpet – på parkeringsplassen: Armene over hodet i rette vinkler. Beina spredt vidt fra hverandre.

Utgangspunktet for et salgbart kriminalmysterium var strålende for tabloidavisene:

«Naken, dissekert kropp funnet på ledig parkeringsplass», «skamfert av en varulv-gærning».

Historien ville bli enda bedre om den unge kvinnens forhistorie kunne bygge oppunder en myte.

Men myteskaperne hadde utfordringer: Elizabeth Short var ikke en ung, uskyldig kvinne som ble revet bort i sin ungdoms vår.

Ustabil og flakkende

Elizabeth hadde nylig vært i klammeri med politiet på grunn av drikking, og ble beskrevet som en type som lot seg flyte dit strømmen brakte henne. Familieforholdene var ustabile, jenta hadde flyttet mye rundt, først fra østkysten til vestkysten, deretter innenfor California. Hun hadde forskjellige jobber, men lite stabilitet i livet sitt.

Short hadde hatt en del herrebekjentskaper i sitt korte liv, oftest militære som gjerne spanderte nylonstrømper og tok bar­regningene. Mesteparten av livet hadde hun levd under myndighetenes radar.

I de første rapportene om drapet ble et ansiktsbilde av en yngre Elizabeth lagt ved. Dette fotografiet ble tatt etter at hun som mindreårig ble knepet for å ha drukket alkohol, men mediene oppga ikke hvor bildet kom fra, eller hvorfor det var tatt.

Pressen ville gjerne fortelle historien om Elizabeth Short i svart-hvitt, men livet hennes var mer komplekst og inneholdt mange nyanser av grått. Forhistorien hennes passet ikke inn i «uskyldig pike»-historien.

Og drap på en prostituert eller en jente fra arbeiderklassen solgte dårligere enn om offeret var skole­­jente fra middelklassen.

Kunstig bilde

Pressen var desperat etter å skaffe seg førstehåndsinformasjon om offeret for å kunne melke historien for alt den var verdt. Arbeidsmetodene de brukte den gang, var kanskje effektive, men noe stolt øyeblikk i presseetikkens historie var ikke dekningen av drapet på Elizabeth Short.

Så snart Elizabeths kropp var identifisert, tok journalister fra Los Angeles Examiner kontakt med offerets mor, Phoebe.

De fortalte henne at datteren hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse, et påskudd for å kunne pumpe moren for private detaljer. Først etter at de hadde snakket sammen, og Phoebe hadde gitt dem det de ønsket, fortalte reporterne at Elizabeth var død.

For å føye skam til skade lurte reporterne moren til å fly med dem fra hjemmet sitt i Medford i Massachusetts til Los Angeles. Avisen sa at moren kunne være til hjelp for politiets etterforskning.

Vel fremme i Los Angeles ble mamma Phoebe fotografert sammen med datteren, Virginia West, og hennes ektemann, Adrian. Alle så forståelig nok forvirret og utilpasse ut.

Deretter ble moren plassert på et hotellrom – utenfor politiets og konkurrerende mediers rekkevidde, men lett tilgjengelig for The Examiner som ville ha historien hennes eksklusivt.

Noen aviser prøvde å gjøre Elizabeth til en glamorøs skikkelse. Reportere beskrev henne som kommende filmstjerne. Men ingenting tydet på at hun hadde lyst eller evne til å bli skue­spiller. Som New York Times skrev: «Det er ingen dokumenter som viser at Elizabeth har spilt så mye som en birolle.»

Ikke minst ble Elizabeth Short-saken seksualisert fordi liket hennes ble funnet nakent, forvridd og iscenesatt. Selv om mangelen på klær logisk sett ikke hadde noe med seksualitet å gjøre, fremhevet pressen nakenheten.

Bildet av det nakne, parterte liket ble brukt i lumske, seksualfetisjistiske sammen­henger, selv om for­brytelsen handlet om vold – ikke sex. Spekulasjoner gikk ut på at Elizabeth hadde jobbet som callgirl eller prostituert.

Folk antok nok at en ung kvinne med hennes vanskelige bakgrunn og seksuelt aktive livsstil også tok seg betalt for sex.

I 40-tallets USA ble kvinner med flere seksualpartnere fortsatt betraktet som umoralens absolutte bunnfall. Noen mente den gang at hun fortjente å bli drept på grunn av livsstilen sin. Mange var kritiske til at hun hadde vært risikosøkende og seksuelt aktiv.

Kallenavnet

Det som til slutt gjorde Short-drapet til godt myte-materiale, var først og fremst kallenavnet hennes.

Elizabeth Short ble i starten omtalt som «drapsmannens offer», rett og slett. Først senere gjorde bulevardavisene Elizabeth til «Black Dahlia» – den seksuelt erfarne, unge kvinnen som ble funnet naken på en forlatt parkeringsplass.

Kallenavnet stammet fra 22-åringens venner. Navnet Black Dahlia – Den svarte georgine – fikk hun fordi hun hadde en forkjærlighet for svarte klær som matchet håret hennes, ifølge vennekretsen.

De samme vennene fortalte at de hadde funnet på kallenavnet fordi Elizabeth Short lignet så fælt på Veronica Lake, en svartkledd skue­spillerinne i filmen «The Blue Dahlia».

Pressen brukte blomsternavnet til å skape en ny identitet for Elizabeth Short – hun skulle være den vakre blomsten som var blitt korrumpert og svart. Et langt mer glamorøst bilde av en smilende og vakker Elizabeth ble brukt i omtale av saken, og avisen gjorde et poeng av at hun ble kalt Black Dahlia «på grunn av sin mørke skjønnhet».

Videre het det at hun elsket å gå med «nesten gjennomsiktige, svarte kjoler». En slående kombinasjon av skjønnhet, seksuell tilgjengelighet og mystikk.

Pressen fikk aldri noe riktig godt tak på den virkelige Elizabeth Short. Hun forble en utydelig skikkelse. Men det var ingenting å utsette på mediedekningen. En etterforsker kunne fortelle at saken preget lokalavisenes førstesider i to hele måneder etter likfunnet på parkeringsplassen.

Selv i dag beskrives Elizabeth Short som «et mysterium» og «like vag i livet som i døden».

Overtramp

Los Angeles Examiner, som isolerte Elizabeths familie på hotell, gjorde seg skyldige i flere sensasjonsoppslag der sannheten fikk vike for det spektakulære. Også avisstativ-naboen Los Angeles Herald-Express seksualiserte rollen hennes, forandret det smarte, skreddersydde antrekket hun hadde hatt på seg, til en utfordrende habitt med gjennomsiktig topp og trangt skjørt. Langt på vei lyktes de å fremstille Elizabeth som en kvinne med lav moral.

Folk som knapt hadde vekslet et ord med Elizabeth mens hun levde, ble avkrevd kommentarer.

En slik nesten-bekjent beskrev henne som «en mannfolkgal småforbryter», noe som passet godt inn i avisenes rammefortelling der Elizabeth Short var en fallen kvinne.

Falske tilståelser

Avisene spekulerte også i at gjerningsmannen kunne hatt den engelske seriemorderen Jack the Ripper som forbilde. Både behandlingen av liket og en angivelig gjerningsmanns anonyme dialog med politiet, ble brukt for å underbygge en slik teori.

Åtte dager etter mordet på Elizabeth Short kom det en oppringning til redaktøren i Los Angeles Examiner. Personen som ringte tilbød seg å sende over resten av Elizabeths eiendeler til redaksjonen. Dagen etter mottok avisen en rekke gjenstander, blant annet Elizabeth Shorts fødselsattest.

Antagelig var dokumentet rappet fra håndvesken hennes som senere ble funnet på en kommunal søppelfylling sammen med en av skoene hennes.

Det manglet ikke mistenkte i saken, og enkelte gikk langt for å komme i rampelyset. To menn endte på lukket avdeling på psykiatrisk sykehus – utenfor mistanke.

Én kvinne tilsto: «Elizabeth Short stjal mannen min, så jeg drepte og parterte henne», men innrømmet at hun hadde funnet på sin historie. Så mange andre tilsto drapet at avisene sluttet å bry seg om alle tilståelsene.

Det spesielle i saken, sett i ettertid, er at drapet kan fremstå som resultat av det politipsykologer gjerne kaller en «organisert drapsmann». Amerikansk politi som har etterforsket slike forbrytelser, har ikke sjelden funnet lignende drap som røper gjerningsmannens utvikling.

Men ingen drap, hverken før eller siden, er blitt knyttet til drapet på Elizabeth Short.

Som en film

Da Black Dahlia-drapet skjedde, var Hollywood – og verden for øvrig – svært fascinert av sex, krim og politiarbeid. Film Noir var fortsatt stort på denne tiden. Drapet på Elizabeth Short fremsto som en film noir fra virkeligheten, et kriminaldrama der Eliszbeth Short sto øverst på rollelisten.

Hun, med sin offerstatus og en katalog av tidligere kjærester og elskere, ble raskt satt inn i «femme fatale»-rollen av pressen.

Den rollen har kvinnen som ingen riktig fikk tak på, den dag i dag.

Saken fikk i 2006 sin egen film, «The Black Dahlia», med Scarlett Johansson i en av rollene. Og drapet får fortsatt oppmerksomhet, om enn ikke nyhetens interesse. Årsaken er drapets særegne natur: En bloddryppende forbrytelse hvor ingen er tatt for ugjerningen.

Etter alt å dømme har gjerningsmannen tatt med seg sin hemmelighet i graven.