Datteren Ingrid (19) holdt vakt utenfor. Forbrytelsen på innsiden rystet Norge

Tre dynamittgubber lå under hodet til den døde mannen. Lunten var halvbrent. Blodet fra skadene i mannens hode hadde slukket lunten før dynamitten blåste landhandleriet og den døde eieren til himmels.

Slik ble den 54 år gamle Ole Flekkerud funnet søndag 23. september 1928, inne på kontoret på Voldvik landhandleri i Ådal, nord for Hønefoss.

Funnet av kjøpmannen på Ringerike og sporene som indikerte rovmord, ga startskuddet til en av datidens mest omtalte menneskejakter. Og interessen ble ikke akkurat dempet av at drapet fant sted i samme område som de mye omtalte lensmannsdrapene to år tidligere.

Rømte i natten

De mange som daglig suser langs E16 mellom Valdres og Hønefoss registrer knapt at de passerer Voldvik, grenda ved Sperillen som tidlig i forrige århundre hadde både dampskipsanløp og land­handel. Bygningen som huset Voldvik landhandel i 1928 er for lengst borte.

Fredag 21. september 1928 var grenda folketom. Klokken nærmet seg 23 på kvelden og den ugifte og barnløse Ole Flekkerud var alene i bygningen som både inneholdt butikk og bolig.

I skogbrynet ovenfor landhandleriet sto 19 år gamle Ingrid Grøterud og så etter mannen som gikk inn i landhandleriet – hennes far Ole Grøterud. Fra avstand kunne den lyse, nette jenta se lys i vinduene, og kanskje profilene av to menn som sloss. Kanskje hørte hun også fortvilede rop fra huset før det ble stille.

Noen minutter senere kom en mager, hengslete mann ut. Han løp over tunet og mot skogkanten hvor Ingrid sto.

Ole Grøterud bar en sekk på ryggen. I bukselommen lå 750 kroner. Det var alt han fikk med seg fra besøket i butikken. Far og datter fulgte veien langs Sperillens østside, i retning av det lille rødmalte huset der de bodde sammen med Grøteruds foreldre, kone og Ingrids to søsken.

Hjemmet lå bare et par kilometer lenger syd. På veien stoppet de to. Grøterud tok av seg sine blodige klær og la dem i sekken. Også drapsvåpenet havnet blant offerets bankbøker og noe utenlandsk valuta som de to ikke brød seg med å ta med videre. Sekken ble dekket til med mose og kvist, og de to fortsatte inn i natten.

Plutselig rikdom

Morgenen etter satt far og datter Grøterud på Heen Hotell, en mil nord for Hønefoss. De vakte en viss oppsikt.

Grøterud var skogsarbeider, men hadde sjelden arbeid. Ryktet han hadde gjorde ham ikke uten videre til en velkommen gjest; Grøterud var kjent som en farlig kranglefant som lett trakk kniv når han ble truet. Trusler mot fattigtilsynsmannnen i bygda hadde resultert i en sviende bot.

Naboene var redd Grøterud.

Ole og Ingrid Grøterud fortalte betjeningen at de skulle til Oslo med rutebilen senere på dagen. Noen dager før hadde familien ikke engang hatt råd til å løse ut en pakke til 50 øre på Heen jernbanestasjon. Nå spiste og drakk de av hjertens lyst på restauranten. Betjeningen la merke til én ting til: Ole Olsen Grøterud hadde sår i hodet og kloremerker i nakken.

Sjåføren av rutebilen var godt kjent med både Ole Grøterud og datteren Ingrid, og registrerte at de to virket slitne. Han bet seg merke i en annen ting også: Ole Grøterud gikk med hendene i lommen hele tiden, og tok ikke engang opp hendene da han gikk om bord på rutebilen.

Da de to rømlingene kom til Oslo lørdag, tok de inn på hotell. Ole skrev seg inn som Johan Karls­en fra Drammen. Han og Ingrid kjøpte nye, flotte klær og fikk klippet håret. Snart var de i full gang med å feste opp rans­pengene.

Feilet i fylla

Utpå søndagen 23. september fant naboer liket av landhandler Flekkerud. Både butikken og kontoret bar tydelig preg av voldsom kamp. Bord og stoler var knust, hyller og varer lå hulter til bulter. Butikkvekten lå veltet på gulvet. Et gevær med splintret kolbe lå i en krok. Ole Flekkerud lå mot noen sekker havregryn inne i et lite kontor bak butikklokalet. Hodet hans var delvis knust, brystkassen gjennomboret av knivstikk.

Kjøpmannen gikk for å være en snill og bra, men litt original mann. Det var velkjent at 54-åringen var velstående etter et gårdssalg og god senere butikkdrift. Men politiet fant bare 65 kroner i kontanter. Bankbøker, verdipapirer og sedler, så vel som skillemynt, var stjålet.

Mistanken ble raskt rettet mot 45 år gamle Ole Grøterud.

«Ole har et meget slett ord på sig blant bygdefolket. Han er drikkfeldig og brutal, og har ved et par leiligheter lagt for dagen rent dyriske egenskaper», rapporterte Tidens Tegns utsendte reporter.

Datteren Ingrid hadde ord på seg «for å være ram til å stjele», meldte Ringerikes Blad.

Grøterud var ikke bare kjent som en farlig fyr, han var også påfallende nok som sunket i jorden. Hans datter likeså. Lensmannen i Ådal samlet styrker med hunder for å lete etter far og datter Grøterud.

Men rømlingene var allerede var godt i gang med å feste på originalvarer i hovedstaden. Etter at sjefen for Opdagelsespolitiet hadde sendt ut etterlysning med detaljert signalement, meldte en kelner fra restauranten Den Røde Mølle ved Tivoli i Oslo sentrum at han søndag hadde servert en mann og en ung kvinne som svarte til politiets beskrivelse.

Mistet pengepungen

Mandag spiste Ole Grøterud frokost på hotellet i Oslo, og han bestilte en hel flaske brandy til maten. Det gikk ikke bedre enn at han rotet bort pengepungen. Bare noen få tikronesedler lå igjen i lommen, mens gode råd var dyre.

Uten fluktpenger ville han snart være ferdig. Grøterud bestemte seg for å dra til Vestfold der han hadde bodd tidligere. Der kunne han legge seg i skjul eller kanskje ta Vestlandsbåten fra Larvik. Reise til Bergen, og ta hyre der. Forsvinne. Vekk fra armod, anger og livsvarig fengsel.

Mandag kveld praiet han en taxi sammen med datteren Ingrid. På Barkåker ved Tønsberg beordret han sjåføren til å stanse og overtalte ham til å kjøre datteren tilbake til Oslo mot å få betaling dagen etter.

Flukten ble ikke enklere av at far og datter ble etterlyst med navn og detaljert signalement i avisene. Dusør: 1000 kroner – mer enn utbyttet fra forbrytelsen. Rovmordet var førstesidestoff i aviser over hele landet.

I Ådal klippet familien ut etterlysningen og hengte den i glass og ramme.

I Oslo gikk Ingrid Grøterud under jorden med stadig skiftende oppholdssted og dekknavn.

I Vestfold flakket Ole Grøterud fortsatt omkring på skogsveier og stier, fortsatt fremdeles kledd i dress og finsko.

Onsdag 26. september gikk han inn på en gård ved Høyjord i Andebu. Sulten, tørst og utmattet trosset han risikoen for å bli gjenkjent, og fikk både mat og tillatelse til å ligge i bryggerhuset om natten. Som betaling skulle han hugge ved.

Men kona på gården fikk mistanke til den velkledde omstreiferen.

Kvelden etter leste bondekona i lokalavisen Tønsbergs Blad at Ådalsmorderen var sett i Vestfold. Hun ringte politiet. Ole Grøterud været faren. Idet politibilene rullet inn på tunet, løp han det han kunne over jordene og inn i skogen og forsvant.

Ly på låve

Ole Grøterud kom seg ubemerket til Larvik. På kaia satte han seg for å vente på Vestlandsbåten. Mens han ventet ble han kontaktet av en uteligger som inviterte på en dram. Ole Grøterud var ikke vond å be.

Vestlandsbåten gikk uten rømlingen fra Ådal. Utpå kvelden 28. september søkte Grøterud og uteliggeren ly på i en låve i Grøtting utenfor Larvik. Men en velkledd fremmed mann på bommen i et lite bygdemiljø, vakte oppsikt. Og når «hele» Østlandet var på utkikk etter en drapsmann på rømmen, tok det ikke lang tid før politiet ble tipset.

Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge

Rett før midnatt, temmelig nøyaktig en uke etter drapet på kjøpmann Ole Flekkerud, var flukten over. Fire politimenn rykket inn på låven. Der fant de en forkommen, sliten og sulten Ole Grøterud. I Larvik fengsel fikk Grøterud mat og kaffe.

− Han spiste grådig. Så bad han om å få tobakk og satte sig til å dampe, kunne lokalavisen Østlands-Posten fortelle.

− Da man spurte ham om han var skyldig, ga han intet svar, men satt bare og brummet. Han så uhyggelig ut, skrev avisen og fortalte at Ole Grøterud ble mer og mer vrien og rasende ettersom han kom til krefter.

Ofret datteren

Tidlig neste morgen, lørdag 29. september, var flukten over også for Ingrid Grøterud. Hun ble arrestert på et pensjonat i Kristian Augusts gate i Oslo. Ved pågripelsen kalte hun seg frøken Gaarder.

Under rettssaken forsøkte Ole Olsen Grøterud å skyve skylden for udåden over på sin datter.

– Ingrid planla alt sammen. Hun ville at jeg skulle drepe ham. Selv ville jeg bare rane ham, påsto han.

Men retten trodde ikke på Ole. Ingrid hadde samarbeidet med politiet, vist hvor ryggsekken med blodige klær og kniven var gravd ned. Journalistene berettet om hvilken farlig og demonisk makt faren hadde over henne.

Dommen falt i Lagmannsretten i Drammen 8. januar 1929. Ole fikk livsvarig fengsel for overlagt drap og ran. Ingrid fikk åtte måneder for medvirkning til ran.

«For henne kan der ennu med varmhjertede menneskers assistanse bli tale om et nytt og bedre liv», oppsummerte Aftenposten.

Beryktet bygd

Ole Grøterud hadde vært indirekte involvert i en drapssak i hjembygden to år tidligere.

I 1926 ble de to lensmennene Oluf Aalde og John Solumsmoen drept under jakten på to ukjente skapsprengere i Ådal. De to ble funnet i skogen ved gården Vågård, skutt i hjertet og hodet og med strupen skåret over.

Lensmannsmordene vakte enorm oppsikt. Gjerningsmannen Anton Svensson ble den første i norsk rettshistorie som ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk. Svensson var nær venn av Ole Grøterud og hadde besøkt Ole før drapene.

Ingrids kriminelle løpebane var ikke slutt med Ådalsdrapet. De neste tre årene ble hun dømt tre ganger, siste gang for forbrytelser begått sammen med den beryktede «Bilende Bande».

Tre mann passet på fyret på den forblåste øya. Én dag var alle borte

Et annet bandemedlem, Arthur Antonisen, ble også dømt.

Da han ruslet ut fengselsporten 1935, hadde han med seg et bokmanus. Boken het «Smuglere», og forfatteren tok navnet Arthur Omre. Han møtte berømmelse og ære. Ingrid møtte kun forakt.