Fisketur ble til 14 måneders mareritt – historien overrasket en hel verden

Mannen som ringte på døren, virket bortkommen. Håret var bustet og langt, det uflidde skjegget sto til alle kanter. Huden var inntørket, anklene opphovnede. Mannen greide så vidt å gå. 

Han snakket på et språk ekteparet ikke forsto, og kom åpenbart langveisfra.

–  Han skrek. Han så svak og sulten ut. Min første tanke var at han måtte ha falt over bord fra et skip, sa huseier Emi Likoketo senere. 

Og Emis tanke var ikke helt feilslått. Mannen som sto fremfor Emi og ektemannen på den lille øya nordvest i Stillehavet, fremsto som en slags utgave av rollefiguren til Tom Hanks i Hollywood-klassikeren  «Cast Away», filmen om en mann som havner på en øde øy og blir overlatt til seg selv. 

For mannen hadde i likhet med Tom Hanks' rollefigur kjempet en lang og ensom kamp for overlevelse. I alle fall ifølge ham selv. 

Fisketuren

14 måneder tidligere hadde José Salvador Alvarenga (36) stått klar for nok en tur ut på havet. José, opprinnelig fra El Salvador, hadde flyttet til Mexico på midten av 2000-tallet for å prøve lykken som fisker. I Mexico var lønnen bedre. Kanskje kunne han legge seg opp nok penger til en dag gi datteren hjemme i El Salvador et godt liv. 

Nå skulle José på et nytt fiskeoppdrag utenfor kysten av Chiapa, Mexicos sørligste delstat. Hans faste følgesvenn hadde måttet melde avbud i siste liten. José fikk isteden selskap av en lokal mann uten særlig erfaring med fiske. Men mannen var en topptrent, ung fotballspiller som ville kunne bistå med hardt fysisk arbeid i bytte mot en betaling på 50 dollar. 

Men turen skulle på ingen måte gå slik mennene hadde sett for seg. 

Stormen kom brått

17. november 2012 satte den 25-fots glassfiberbåten ut fra havnebyen Costa Azul. Båten var full av utstyr, inkludert 300 liter bensin, 23 kilo med sardiner som åte, sluk, snører, en harpun og kniver i tillegg til GPS, toveisradio samt øvrig utstyr. José førte som vanlig båten langt ut til havs, der fisket var rikt. 

Og fisk fikk José og hans nye følgesvenn Ezequiel Córdoba (22) i fleng. Til slutt var båten fylt opp med fersk fangst, et halvt tonn med tunfisk, makrell og småhai. Betalingen ville bli god, visste José. Duoen begynte fornøyd på tilbaketuren til Costa Azul. 

Cirka 45 nautiske mil fra land kom uværet. 

Rutinerte José navigerte bølgene uten problemer i begynnelsen. Men etter hvert som uværet tiltok, ble vinden kraftigere og bølgene større og større. Vannet slo inn i den lave båten. Mens José styrte med begge hender, øste Ezequiel vann for harde livet. Men mer vann kom inn, enn var mulig å få ut. Situasjonen eskalerte raskt. José innså at veien tilbake til land begynte å bli lang. Veldig lang.  José anropte sjefen over radioen. 

–  Alt går til helvete her ute, kom og hent oss!

– Bare slapp av, svarte sjefen over radioen. – Gi meg koordinatene deres, og kast anker, så kommer jeg og henter dere. 

Men til tross for alt utstyret mennene hadde med seg; noe anker fantes ikke om bord. José hadde oppdaget at ankeret manglet på veien ut, men hadde besluttet at det fikk stå sin prøve - de skulle jo etter planen bare være borte et døgn. Enda verre oppdaget José nå; GPS-en fungerte ikke.

Dermed kunne de ikke angi hvor de befant seg.

José og hans nye kompanjong var overlatt til seg selv. Og til naturkreftene. 

Sto imot

José og Ezequiel kom seg igjennom natten. De utviklet et system der de la kroppsvekten fra side til side alt ettersom hvor bølgene traff. På den måten fikk de til en viss grad stabilisert båten. Men da morgenen opprant og stormen fortsatte, innså de at de måtte ta grep.  All dødvekten om bord gjorde at båten lå for lavt i vannskorpen.  

José besluttet at all fisken skulle dumpes over bord for å stabilisere båten. Fangsten var ikke lenger av betydning; nå sto det om å redde livet. Senere kvittet de seg også med bensinkannene, samt en del øvrig utstyr. Situasjonen ble noe bedre. Båten la seg høyere, og tok ikke inn vann i samme grad. 

Stormen løyet etter hvert også. José besluttet å gjøre et nytt forsøk på å anrope land. 

Da oppdaget han at radioen var død. 

Kort tid senere skjedde noe enda verre; motoren døde. 

Og de to befant seg nå langt ute på åpent hav. Uten mulighet til å gjøre annet enn å la seg føre dit havstrømmene ønsket å ta dem. 

– Vi ante ikke hvor vi var, sa José senere i boken «438 Days» skrevet om opplevelsen hans. 

Det gjorde ingen andre heller. Sjefen hans hadde riktignok for lengst varslet nødetatene. En redningsaksjon hadde blitt igangsatt. Men ute på det åpne havet var ikke en 25-fots fiskebåt så enkel å få øye på. 

Området de to potensielt kunne befinne seg i, var dessuten enormt. Og tross alt hadde de befunnet seg midt i en storm, i en åpen lettbåt uten beskyttelse mot naturkreftene. At noen skulle ha overlevd en slik prøvelse, framsto lite sannsynlig. 

Etter et par døgn ble redningsaksjonen José og Ezequiel ikke engang hadde visst om, avsluttet. Eksperter fastslo at det ikke lenger var håp om å finne overlevende. José og Ezequiel hadde fått status som antatt omkommet. 

Josés datter Fatima hadde ikke lenger en pappa i Mexico, som en dag ville komme hjem til henne igjen. 

Spiste rå fisk

Dagene gikk. Ble til uker. José og Ezequiel holdt motet oppe så godt de kunne. Om nettene sov de tett inntil hverandre for å holde varmen. På dagene hadde de lange samtaler om dagligdagse temaer, for å forsøke å bevare en viss grad av normalitet. 

José som hadde levd av og på havet i store deler av sitt liv, utviklet en teknikk for å fange fisk som kom svømmende forbi. Fisken spiste de rå. Også havskilpadder ble til livgivende næring for de to mennene, sammen med en og annen flyvefisk som landet oppi båten. 

Sjøvannet kunne de ikke drikke, og måtte derfor ty til å drikke sin egen urin, samt blodet fra havskilpaddene de fanget. 

Etter cirka to uker kom et nytt uvær trekkende. Mørke skyer lurte i horisonten.

– En velsignelse, sa José senere.

For regn betød regnvann. De fikk samlet opp vann i noen av bøttene de hadde med. Ble enige om å rasjonere vannet, i tilfelle neste regnfall lot vente på seg. 

Dramatisk utvikling

Nye uker gikk. Ble til måneder. Etter cirka fire måneder, merket José en endring hos Ezequiel. Han hadde blitt matforgiftet etter å ha spist en sjøfugl de hadde fanget. Nå nektet Ezequiel å spise mer. 

–  Han var i ferd med å gi opp, sa José. 

Til slutt ville Ezequiel heller ikke drikke. Han fortalte José at han ikke ville klare mer.

–  Jeg kommer til å dø. Besøk moren min og fortell henne alt, ba Ezequiel.

José forsøkte å gi den sterkt dehydrerte Ezequiel vann. Men han hadde ingen krefter til å svelge. Kort tid senere utåndet han. 

–  Jeg skrek og ba ham ikke forlate meg. Hva skal jeg gjøre her alene? refererte José. – Etterpå gråt jeg i timevis. 

Liket

I seks dager lot José liket av mannen han under disse månedene hadde blitt så knyttet til, bli liggende i båten. Til slutt innså han at han var nødt til å gi slipp. Han tok Ezequiels klær til eget bruk. Så vasket han Ezequiels føtter, før han skånsomt ga liket til havet. 

–  Så besvimte jeg, sa José.

Nye måneder gikk. José fortsatte å overleve på regnvann, rå fisk, fugl og skilpadder. I horisonten kunne han ofte se konturene av skip når de nærmet seg. Da kunne han danse, skrike og hoie i timevis for å påkalle skipenes oppmerksomhet. 

– Jeg var like oppspilt hver gang. 

Men ingen av skipene fikk øye på José. 

Isteden lagde han seg en imaginær hverdag, for å få tiden til å gå og for å sysselsette seg selv. Han hadde oppdiktede samtaler, romantiske møter med kvinner og fine restaurantmiddager. 

–  Hver dag gikk jeg dessuten en lang tur frem og tilbake på båten. 

Alt for å innbille seg at han levde et ordinært liv. Så, etter 14 måneder, fikk José øye på noe. 

Land. 

Redningen

Havstrømmene hadde ført ham mot en av verdens mest isolerte øygrupper, Marshalløyene nordvest i Stillehavet, cirka 10 000 kilometer vest for utgangspunktet hans på Mexicos sørkyst. Hadde han blitt ført bare litt lenger sør, ville neste stopp fort blitt Filippinene mer enn 4 000 kilometer unna. 

Isteden traff han rett på den lille øya Tile, del av Ebon-atollen og en av mer enn 1100 øyer som utgjør Marshalløyene.   

José kastet seg i havet og svømte det siste strekket inn mot land. En bølge hjalp ham på veien inn. Han krabbet i land, totalt utmattet. Etter hvert fikk han øye på et hus. Beboerne, ekteparet Emi Likoteko og Russel Laikidrik, ga ham straks mat og husly og lot ham sove over til neste dag før de meldte fra til myndighetene. 

30. januar 2014 var José reddet. Hans historie gikk verden rundt. Og mannen som først tipset media, var norsk. Antropologistudenten Ola Fjeldstad bodde på Ebon-atollen under studier. 

–  Tilstanden hans (Josés journ. anm.) er ikke bra, men han kommer seg, sa norske Ola til nyhetsbyrået AFP den gang. 

– Han blir tatt hånd om av en lokal familie, la Fjeldstad til. 

Snakket sant

Etter 11 dager på sykehus, kunne José skrives ut. Legene konkluderte med at han var i relativt god behold. Han kunne etter hvert fraktes hjem til El Salvador, og gjenforenes med familie og barn. Han oppfylte også Ezequiels siste ønske, og reiste tilbake til Mexico der han oppsøkte Ezequiels mor og besvarte hennes spørsmål rundt sønnens fire måneder på havet. 

Men slett ikke alle trodde på Josés historie. For var den ikke for god til å være sann? 

En kort stund florerte ryktene, spesielt på internett. Hadde José diktet opp hele historien? Vel var José tynn på bildene av ham som nå gikk verden rundt, men burde ikke en mann som hadde drevet rundt på havet i 14 måneder, vært enda mer utsultet og avmagret? 

Men snart kom flere indikasjoner på at José snakket sant. Båten han hadde satt ut fra kysten av Mexico med, var den samme han hadde tatt seg i land på Marshalløyene i 14 månedere senere, bekreftet en sjekk av båtens serienummer. 

Vitner hadde også sett José og Ezequiel legge ut fra land 17. november 2012. Ingen hadde dessuten sett snurten av José før han dukket opp hos  ekteparet Emi Likoteko og Russel Laikidrik på øya Tile på sørspissen av Marshalløyene 30. januar 2014.

Eksperter fastslo også at kostholdet José hadde livnært seg på i de 14 månedene til havs, var årsaken til at han var i såpass god behold fysisk. 

Til sist foretok eksperter beregninger av havstrømmene og kom frem til at det var fullt sannsynlig at José hadde drevet i land nettopp mot Marshalløyene – og at tidsbruken stemte. 

José selv virket mest lettet over å ha overlevd. 

–  Jeg opplevde sult, tørst og ekstrem ensomhet, sa José til «438 Days» og la til: 

– Du får bare én sjanse i livet - så sett pris på livet. 

Saksøkt

José fortalte i 2014 historien sin til forfatteren Jonathan Franklin. Resultatet ble bestselgeren «438 Days». 

Boksuksessen falt ikke i god jord hos familien til Ezequiel Córdoba. I 2015 saksøkte de José for 1 million dollar og hevdet José hadde kannibalisert liket av sønnen deres for egen overlevelse, mot Ezequiels uttalte ønske før han døde. 

Påstandene ble kategorisk avvist av Josés advokater. José skal også ha bestått en løgndetektortest. Kravet fra Ezequiels familie vant ikke frem.

Kilder: The Guardian, allthatsinteresting.com, bbc.com, «438 Days» (Jonathan Franklin), nrk.no, lawblog.legalmatch.com, Time Magazine