De blå sidene
Foreldrene mine holdt på en stor hemmelighet. Sannheten kom som et sjokk
Samtalen med pappa etter mammas død veltet totalt om på livet mitt.
Da mamma døde for noen år siden, kom sannheten om livet mitt frem. Det var litt av et sjokk.
Jeg hadde en barndom i trygge og gode omgivelser. Den aller beste venninnen var lillesøsteren min, Irene. Hun var bare halvannet år yngre enn meg, men vi var totalt ulike, både av utseende og personlighet. Vi var Tuppen og Lillemor. Mamma var kjærlig og varm, det samme var pappa. Vi var en sammensveiset familie.
Men jeg hadde helt andre egenskaper og et helt annet sinn enn søsteren min. Mens hun var utadvendt og fryktløs, var jeg stille og forsiktig, litt engstelig av natur. De voksne sa at vi hadde fått hver vår dose av ting, og mer ble ikke sagt om den saken.
Til tross for forskjellene ble vi aldri behandlet forskjellig. Jeg var ikke sjalu på Irene, selv om hun hadde det lettere sosialt enn meg og var mye flinkere i idrett. Jeg tegnet, sydde og likte kreative sysler. Det betydde at jeg fikk mye skryt i håndverkstimene på skolen. Allerede som 10-åring sydde jeg min første kjole, og den ble fin!
Jeg sydde kjole til søsteren min også, for hun ønsket seg en likedan, og alle var glade. Tilværelsen var uten store bekymringer.
Kanskje ble jeg håndtert litt mer varsomt enn Irene. Det har jeg tenkt på i det siste. Ingen kjeftet på meg. I stedet ble jeg bare oppmuntret. Men når sant skal sies, så var det ikke mye skjenn søsteren min fikk heller. Det skjedde bare når hun gjorde dumdristige ting, som å hoppe ned i snøen fra et høyt tre. Da fikk hun høre av mamma at det kunne jo være steiner under.
Mens jeg valgte å bli formingslærer, ble Irene helsesekretær. Vi fant våre utkårede og giftet oss med bare to års mellomrom. Men vi fortsatte å være like nær. Hele veien har vi vært hverandres nærmeste fortrolige, og sannsynligvis skyldes det at vi har vært så forskjellige at det ikke har vært noen som helst form for konkurranse mellom oss.
Både Irene og jeg fikk barn, og våre foreldre var fantastiske besteforeldre, som stilte opp for oss i mange år. Men så ble mamma syk og trengte vår hjelp. Vi delte på oppgavene, slik gode søstre gjør, og vi klandret aldri hverandre.
Til slutt døde mamma. Vi sørget dypt, alle sammen, for hun var et hjertevarmt menneske som hadde gitt så mye av seg selv. Bestandig hadde hun satt andre først. Hun var en slik mor som burde ha vært klonet og gitt til alle verdens barn. Uansett situasjon og tidspunkt hadde hun tid til å lytte eller gi en klem.
Hverken Irene eller jeg tenkte på arv da hun gikk bort. Men en kveld kom søsteren min til meg og viste meg en gullnål som pappa hadde gitt henne.
Pappa hadde sagt til henne at mamma ville at hun skulle ha den, fordi den hadde tilhørt mammas mor og mormor tidligere.
Jeg stusset litt, for jeg var den eldste av oss. Hvorfor fikk ikke jeg nålen? Irene forsto heller ikke hvorfor, og hun var enig i at spørsmålet var berettiget.
Samtalen med pappa noen dager senere veltet totalt om på livet mitt. Det viste seg at jeg slett ikke var den jeg hadde trodd gjennom hele oppveksten. Jeg hadde en annen biologisk mamma. Min biologiske mor hadde vært gift med pappa, men fikk fødselsdepresjon da jeg ble født. Hun ble aldri frisk, men begikk selvmord.
Han sto igjen med en liten baby i armene. Men heldigvis møtte han mamma, og hun stilte opp som mor. De giftet seg og fikk Irene, og vi ble en familie. De to hadde vært enige om at jeg skulle bli spart for sannheten. Pappa sa at jeg allerede fra jeg var liten, hadde hatt en så skjør personlighet at de var engstelige for meg. Han understreket at det første ordet jeg lærte var «mamma», så det var aldri tvil om hvor jeg hørte hjemme.
De ville skåne meg for sannheten. De var redd for at min biologiske mors sykdomshistorie ville bli en belastning for meg. Derfor tidde de. Irene visste heller ikke noe. Vi fikk begge sjokk da pappa fortalte oss hele historien.
Plutselig hadde jeg en forklaring på hvorfor jeg aldri hadde sett min egen fødsels- eller dåpsattest. Der sto navnet til hun som fødte meg.
Jeg hadde en god barndom og har ingen ting å klage over, det er jeg klar over. Men samtidig undret jeg meg ofte over at jeg var så ulik de andre i familien min. Da jeg fikk høre historien om kvinnen som bar meg frem til livet, forsto jeg hvorfor jeg er blitt den jeg er. Hun elsket å sy og strikke og drømte om å bli bildekunstner.
Da sannheten kom for en dag, forsto jeg også plutselig hvorfor mamma og pappa var så veldig til stede i månedene etter at jeg fikk mitt første barn. De var redd for at jeg også skulle bli deprimert. De var redde for at jeg hadde tungsinnet i meg, at jeg hadde arvet dette av hun som egentlig var opphavet mitt.
Min gamle far sa at selvmord er smittsomt, og at de tok ikke sjansen på å fortelle meg om det. De lot det være fordi de mente at det var best for meg.
Jeg satt ved siden av ham og ville i grunnen bare høre alt jeg kunne om min ordentlige mor. Hvor kom hun fra? Hvordan møttes de? Og hvordan var hun?
Pappa sa at hun var skjør og skjønn, akkurat som meg. Jeg forsto at han virkelig hadde elsket henne.
Siden den gang har jeg lest alt jeg er kommet over om fødselsdepresjoner. Min mor klarte ikke å føle seg glad etter fødselen. Tvert imot følte hun bare tomhet og fortvilelse som nybakt mor. Den manglende morsfølelsen ga henne så dårlig samvittighet at hun en dag gikk ut på den tynne isen, gikk igjennom og druknet.
At det var overlagt, var det ingen tvil om. For hun hadde skrevet et brev til pappa før hun forsvant: «Jeg er lei for det, Mathias, men jeg klarer ikke mer», hadde hun skrevet på en lapp. Pappa viste meg papiret. Den lappen har jeg lagt i et skrin som noe verdifullt. Jeg vil ikke glemme henne.
I dag har jeg et bilde av moren min og meg i glass og ramme på nattbordet. Hun smiler ikke, men ser alvorlig på meg.
Det føles godt å se på henne, for jeg kjenner meg selv igjen.
Ved siden av har jeg et familiebilde av pappa, mamma, Irene og meg. Vi smiler lykkelig alle fire. Jeg er glad jeg fikk den barndommen jeg fikk, og jeg tilgir at de holdt sannheten hemmelig. Da jeg endelig fikk vite hvordan alt hang sammen, var jeg sterk og gammel nok til å tåle det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/05 2020, og sist oppdatert 07/09 2022.
