Mamma var psykisk syk, men lurte alle til å tro at hun var en god mor
Jeg vokste opp med en alenemor som var psykisk syk.
Lenge trodde jeg det hele var min skyld. Så skjedde det som skulle endre alt.
Historien om oppveksten min er ingen solskinnshistorie. Kvinnen som ga meg livet, var psykisk syk og skulle egentlig aldri ha fått ansvaret for et barn. Likevel klarte hun gang på gang å overbevise både familien sin og barnevernet om at hun var skikket som mor.
Jeg følte ansvar
For det ble sendt bekymringsmeldinger når jeg kom på skolen i tynne tøysko midt på vinteren, eller i kjole uten strømpebukse når det var høst og kaldt. Alltid hadde mamma en plausibel forklaring.
Damer i barnevernet spurte meg, og jeg torde ikke annet enn å bekrefte det mamma sa. Jeg visste hva som kom til å skje hvis jeg benektet det. Da stengte hun meg inne i det lille og mørke rommet.
Pussig nok var jeg livredd for å bli tatt bort fra mamma. Et fremmed hjem var det verste av alt.
Jeg tror mamma fikk være i fred fordi hun hadde leddgikt og var syk. Hun var uføretrygdet og jobbet ikke. Da hun ble alenemor fordi pappa stakk av til USA, syntes alle synd på henne. En gang overhørte jeg bestemor si at hvis de tok meg fra mamma, kom hun til å gjøre slutt på livet.
Fra den dagen følte jeg et ansvar for at min mor skulle ha noe å leve for. Selv om hun ikke var noen god mamma, vernet jeg om henne og dekket over det jeg visste var galt. Som at vi ikke spiste middag i ukedagene, eller at mamma plutselig ble borte om kvelden og ikke kom hjem før neste dag.
Ensom
Barn som meg blir veldig raskt voksen. Noen jenter blir stille og pliktoppfyllende utad, men er egentlig livredde og ensomme.
«Mamma, kan jeg gjøre noe for deg?» Jeg listet meg bort og spurte fordi hun lå og gråt i sofaen. «Nei, din dritt, la meg være i fred!» hylte hun som svar.
Menn kom og gikk. Noen av dem var hyggelige mot meg, andre overså meg. I grunnen var det like greit, for da slapp jeg å bli kjent med dem.
Mamma var fjollete når hun var sammen med menn. Av to dårlige scenarioer, likte jeg meg best når det bare var henne og meg.
Iblant følte jeg meg så ensom at det gjorde vondt. Jeg ble tenåring og visste hvor godt andre barn hadde det. Jeg var deprimert, samtidig som jeg følte en voldsom lojalitet overfor mamma.
Selvmordsforsøk
20 år gammel flyttet jeg, heldigvis. I dag ser jeg at jeg på det tidspunktet var deprimert og sliten.
Da jeg kom til hovedstaden for å jobbe som vaskehjelp, hadde jeg så lavt selvbilde at jeg følte meg helt usynlig.
Det var da Margrethe ville bli bedre kjent med meg. Vi hadde gått på skole sammen uten egentlig å være venninner, og hun var også ny i byen. Hun spurte om vi ikke kunne spise middag sammen. Det ble begynnelsen på noe nytt. Gjennom henne ble jeg også kjent med hennes foreldre. Moren hennes var sosionom.
Jeg var en lukket person i begynnelsen, men etter hvert ble jeg trygg og åpnet meg. Da moren min ble lagt inn på psykiatrisk sykehus etter et selvmordsforsøk, fortalte jeg Margrethe og moren hennes om det som hadde skjedd.
Jeg fortalte alt. Da jeg var ferdig, var jeg sikker på at de kom til å slå hånden av meg. For på et merkelig vis hadde jeg en idé om at alt var min skyld. I stedet ba de meg om å få en henvisning til en psykolog. De sa jeg trengte å få snakket ut.
Ble gradvis sterkere
Så jeg gjorde det. Hos en fantastisk terapeut lærte jeg at selv den mest elendige historien kan snus til noe bra. Jeg ble oppfordret til å ta opp igjen fag fra videregående skole og søke på studiet som barnevernspedagog.
Fra å være desillusjonert og uten selvtillit, ble jeg gradvis sterkere og sterkere. Jeg lærte meg å rette ryggen og møte andres blikk. Jeg lærte meg å se at mitt liv også har en verdi, at jeg er unik og har en helt spesiell erfaring, som andre kan ha nytte og glede av.
«Det barnet som kommer til deg for å få hjelp, møter ikke bare en som har lest hvordan ting skal være. På bakgrunn av din historie kan du virkelig møte ham eller henne med forståelse», sa psykologen min.
I dag vet jeg at stort sett alt du går igjennom, kan brukes til noe. De vonde tingene kan snus til noe positivt, for eksempel gjennom å hjelpe andre.
Barnevernspedagog
I år er det 20 år siden jeg ble barnevernspedagog. Jeg har møtt mange skadeskutte barn. Noen ganger har de ikke trengt å fortelle meg noe, for jeg har sett blikket deres og skjønt.
«Du trenger ikke å si noe, jeg tror jeg vet hvordan du føler det», har jeg sagt, og så har jeg fortalt litt om hvordan jeg hadde det som barn.
Magiske ting har skjedd i mine møter med vanskeligstilte barn. Sammen har vi klart å snu deres tankesett. De har fått selvtillit. Jeg har fortalt at jeg har klart å snu alt, og nå bruker det til å hjelpe andre. Da smiler de, og jeg ser at det gir håp.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
"Snu din egen historie!"
I dag er moren min død. Hun lyktes til slutt med å ta sitt eget liv. Jeg sørget oppriktig, men samtidig var det en form for lettelse. Jeg kunne gå videre i livet mitt og fokusere på meg og mitt. Jeg hadde på det tidspunktet fått en datter selv, som jeg ville gi en god barndom.
Mine to barn har fått alt det jeg selv ikke fikk. De har fått trygghet, omsorg, kjærlighet og forutsigbarhet. Fordi de er trygge og harmoniske, vet jeg at jeg har vært en god mor. Jeg føler meg helstøpt og lykkelig.
Nå vil jeg rope ut til alle som sliter: Snu din egen historie! Vi trenger mennesker med den unike kompetansen en dårlig barndom gir!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller