DE BLÅ SIDENE
Jeg må ha kontroll på alt. Det er det en grunn til
Mine kolleger kjenner meg som et skikkelig ordensmenneske med behov for full kontroll på alt. De skulle bare ha visst.
I dag har jeg vært på kafé sammen med kolleger fra jobben. Vi spiste og koste oss og skravlet om løst og fast. Karina, som begynte hos oss i fjor høst, begynte å skryte av meg overfor de andre. Hun sa at jeg virket så ryddig og ordentlig og påpekte at jeg alltid leverte alt jeg skulle innenfor fristen, og i tillegg syntes hun at jeg har god klessmak og er en flott kvinne.
Jeg kjente at jeg rødmet og visste ikke helt hva jeg skulle si, men jeg takket og sa at det var hyggelig av henne å si så mye pent om meg.
Da jeg kom hjem, ble jeg sittende og tenke. For dette med å ha alt på stell og være nøye på tidsfrister, handler i stor grad om å ha kontroll på det som er viktig for meg. Jeg har det slik på hjemmebane også, jeg holder oversikt over alt barna våre skal, og jeg holder alltid avtalene jeg inngår med alle rundt meg.
Mannen min er annerledes. Han slapper mer av og tenker at alt ordner seg på en eller annen måte. Og han sier stadig at vi to utfyller hverandre, fordi jeg alltid tar det ansvaret som han selv ikke ser at han bør ta.
Rot og kaos
Historien jeg vil fortelle, handler om barndommen min og om hvem mine foreldre var. Jeg og min tre år eldre bror vokste opp i et kunstnerhjem, i et hus som pappa hadde arvet av sine foreldre.
Hjemmet vårt var fylt av malerier, bøker og keramikk. Det var rotete overalt, fordi ingen av foreldrene mine var opptatt av å ha system eller orden.
Mamma sa alltid at hun mistet kreativiteten sin hvis det var strøkent rundt henne. Hun gikk i sine flagrende gevanter, med håret samlet i en topp. Sterke farger var henne varemerke, og jeg husker at jeg ofte ble flau over hvordan hun så ut.
Både hun og faren min skilte seg ut blant andre foreldre, fordi de kledde seg annerledes.
Utad kunne det sikkert se både spennende og interessant ut, fordi det var mange kjendiser som gikk ut og inn av huset vårt. Til tider var hagen vår gjengrodd, fordi foreldrene mine holdt på med sine kunstneriske prosjekter og ikke hadde tid til noe annet, og i hvert fall ikke slike trivielle ting som hagearbeid. Innimellom tok de en sjau og klippet busker og plen.
Måtte klare oss selv
Det ingen vet, var hvordan det var å vokse opp med to foreldre som kunne leve fra hånd til munn. Og hvor ofte broren min Reidar og jeg våknet til tomt kjøleskap.
Vin var det imidlertid alltid på bordet. Våre foreldres venner kom og gikk, de spiste seg mette og de drakk av vinen. Den som reddet oss, var mammas søster, tante Louise.
Hun visste at foreldrene våre kunne gå tom for penger, og hun sørget for at Reidar og jeg fikk det vi trengte. Hun bodde noen steinkast unna oss, og det var ikke få ganger Reidar og jeg måtte gå innom tante for at vi i det hele tatt skulle få mat.
Vi hadde ikke foreldre som sto opp sammen med oss om morgenen og laget matpakker til oss. Det lærte vi oss tidlig å gjøre selv. I perioder hvor mamma jobbet til langt på natt, lå hun fortsatt og sov når vi kom hjem fra skolen.
Vi ble vant til at avtaler var til for å brytes, men lærte etter hvert å skjule hvor skuffet vi var. Det var slik det var, fordi foreldrene våre kunne love det ene og det andre etter at de hadde drukket. Dagen etter var det som var blitt sagt, glemt.
Kjærlig oppvekst
I det store og hele hadde vi en oppvekst uten forutsigbarhet og struktur. Det førte til at Reidar og jeg ble tidlig selvstendig på alle plan. Skulle vi ha rene klær, måtte vi sørge for å vaske dem selv.
Vi tilpasset oss det hverdagslivet vi vokste inn i, fordi det var slik det var.
Vi skaffet oss jobber som 13-åringer for å ha lommepenger. Jeg passet hunder og barn i nabolaget, mens Reidar gikk med aviser, og om sommeren plukket han jordbær hos en bonde i nærheten.
Allikevel hadde vi foreldre som var glad i oss og som viste oss sin kjærlighet. Vi ble lest for når de hadde tid, og vi ble inkludert i prosjektene deres. Og jeg glemmer aldri at jeg fikk en ny rød sykkel etter at pappa hadde tjent gode penger på en utstilling. For meg var det et sterkt uttrykk for kjærlighet, for normalt sett ville jeg ha fått en brukt sykkel.
Hele oppveksten vår har preget Reidar og meg på ulike måter. Som voksne har vi søkt etter trygghet og forutsigbarhet. Derfor ble det viktig for oss begge å ta en utdanning som sikret oss gode jobber og sikker inntjening. Å oppleve en slags fattigdom, slik vi gjorde som barn, har ført til at vi syntes at det er viktig å ha nok penger til å klare oss selv her i livet.
Les også (+) Hvorfor vi alltid møttes hjemme hos meg, skjønte jeg ikke før forholdet var over
Ser fremover
Reidar utdannet seg til advokat og driver sitt eget firma. Han er verdens beste pappa for sine to sønner og er veldig engasjert i deres ve og vel. Han er fotballtrener, og han gjør alt for at familien hans skal ha det bra.
Selv har jeg dette kontrollbehovet i meg. Det er ikke noe jeg lider under, for det gjør meg effektiv og løsningsorientert. Jeg passer på at alle avtaler følges, og jeg er god til å delegere det jeg selv ikke får tid til.
Min største styrke er at jeg har lært meg å se det store bildet i enhver situasjon og ta det derfra.
Da Karina ga meg alle disse komplimentene på jobben, tenkte jeg at hun skulle bare ha visst hvor alt dette kom fra. Men jeg sa det ikke. Jeg snakker sjelden om oppveksten min til noen andre enn broren min. Foreldrene mine er døde, og jeg fokuserer mer på nuet enn på fortiden.
Men ja, jeg er opptatt av å se velstelt og ordentlig ut. Jeg er opptatt av å holde hjemmet vårt ryddig og rent. Jeg befinner meg på motsatt ytterpunkt av det min egen mor var, som alltid lot alt flyte rundt seg og levde godt med det.
Det er mye i et menneske som kan forklares fra oppveksten. Reidar og jeg er i alle fall klare produkter av den barndommen vi hadde, på godt og vondt. Det viktigste er uansett at vi har skaffet oss det livet vi har ønsket oss, og at vi gir vår egne barn en helt annen barndom enn det vi selv hadde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 17/01 2021, og sist oppdatert 10/01 2022.
