Hege hadde bestemt seg for å gjøre slutt på alt. Så ringte telefonen

– Jeg var nære ved å gjøre det, sier Hege (40) andpusten.

Det sitter langt inne å dele at hun for et år tilbake vurderte å tre ut av livet.

– De tre skjønne barna våre var på skolen og mannen min på jobben, mens jeg igjen var hjemme – sykmeldt på grunn av nerveproblemer. «Nå orker jeg ikke mer!» tenkte jeg. Helt siden ungdommen har jeg slitt med å leve. Det utslagsgivende i fjor var en uvant krangel med den over gjennomsnittet tålmodige mannen min, Ole.

«Hvis du ikke skjerper deg, vil din mentale tilstand prege barna!» hadde han sagt.

– Ordene nærmest revnet meg innvendig, selv om jeg forsto hvorfor han sa det. Gjennom tolv år har han vært min helt, min redningsmann. Uten hans støtte tenkte jeg der og da at «dette klarer jeg ikke».

Det skulle imidlertid skje et hell i uhell.

Mørket

Heges problemer startet med at hun ble mobbet fordi hun var tykk som barn.

– Siden har jeg slitt med å føle meg bra nok, forklarer hun.

– Det er et under at jeg er gift og har barn. Jeg satt på en utekafé med en venninne da Ole kom spaserende forbi og stoppet opp impulsivt.

– «Jeg bare visste at du var min utkårede», har romantikeren sagt etterpå, sier hun og smiler.

Begge ble momentant forelsket.

– Jeg undret lenge på hvorfor han valgte meg. Mens han er lys til sinns, er jeg snarere mørk. Ole har en aura av godhet rundt seg, som tiltrekker de fleste, roser hun ham som året etter ble hennes ektemann.

– Kjæresten min ga meg gleden over å være til.

Livredderen Ole

Da Hege to år inn i forholdet ble gravid, ble ektemannen overlykkelig. Hun vurderte abort.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

– «Hva har vel jeg å gi et barn?» gråt jeg.

– Hadde dere ikke planlagt å få barn?

– Vi hadde pratet om det, lekt med tanken, men graviditeten var ikke planlagt. Jeg hadde lyst på barn, men straks babyen var i magen min, omsluttet mørket meg igjen.

– Kan du beskrive mørket?

– Åh, hvordan skal jeg forklare det? spør hun seg grublende.

– Det paralyserer meg så å si totalt. På det verste kommer jeg meg ikke ut av soverommet. Jeg vil helst bli liggende med gardinene trukket foran vinduene, slik at rommet er like mørkt som det føles inni meg. Jeg hatet meg selv for å være slik, og følte meg ikke verdig til å bli mamma.

– Hva fikk deg til å forandre mening?

– Ole.

Øynene fylles med tårer, men hun smiler.

– Jeg har vunnet Lotto når det gjelder ektemann, sier hun.

– Han kritiserte meg aldri for å vurdere abort, selv om han av prinsipp er imot. I stedet lot han meg gråte ut, jamre over meg selv og vende ryggen mot ham om natten. Stødig var han ved min side og påminnet meg om hvor unik han synes jeg er.

Det hjelp henne å bære frem barnet.

Ingen hjelp å få

Døtrene kom som perler på en snor. Snart var de fem.

– Slet du ikke som gravid med de andre to?

– Jo da, sier hun, ler litt av seg selv og føyer til: – Selvironi kommer godt med.

– Selv om jeg nølte hver gang, ble det takket være Ole heldigvis tre herlige barn.

– Mange opplever depresjon etter fødselen: Hva med deg?

– For meg har depresjon snarere vært en konstant del av livet enn noe som kun har skjedd på grunn av graviditet eller fødsel, sier hun.

– Den første gangen jeg ble gravid, var det imidlertid skuffende at problemet dukket opp igjen. Jeg hadde håpet at den nye freden inni meg ville vedvare. I stedet vokste uroen i takt med barnet. Det føltes som det ikke var ment å være der. Heldigvis ga Oles tro på oss som familie meg nytt håp.

Når dagens Hege prater om barna sine, lyser det pene ansiktet opp.

– Jeg elsker dem av hele mitt hjerte, forsikrer hun varmt.

– Du verden hvor moro vi fem har det. Vi er en aktiv familie. Takket være Oles gode inntekt har vi også vært på mange spennende reiser i inn- og utland. Barna elsker det!

– Hvorfor var det tidligere ikke nok for deg?

– Kanskje lykken ble for stor å bære? spør hun seg undrende.

– Jeg kjempet daglig med en stemme inni meg som sa: «Du fortjener det ikke».

– Fikk du profesjonell hjelp?

– Jada, sier hun og puster tungt. – Jeg har pratet med utallige psykologer. Ole kunne jo ikke belastes med alt. Samtlige av de profesjonelle søkte en diagnose. De skrev «depresjon» og «suicidal». Ingen ga meg følelsen å bli hørt. Som jeg trengte mest.

Til slutt bestemte hun seg for å ende livet.

– At telefonen ringte der og da reddet meg.

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

Mot til å leve

– Jeg var på vei ut i garasjen, da mobilen kimte. Jeg hadde ikke tenkt å svare, men det bare fortsatte å ringe.

– «Iselin er blitt påkjørt!» leste jeg at Ole tekstet. «Det står en drosje utenfor og venter på deg». Det sto også at eldstedatteren vår kjempet for livet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Som i en tåke gikk Hege ut i drosjen.

– På grunn av min egen drastiske plan hadde jeg drukket en del alkohol, men alvoret gjorde meg edru til sinns innen bilen tyve minutter senere stoppet utenfor sykehuset.

Det viste seg at datteren hadde brukket ryggen, armer og ben, men ingen indre organer var ødelagt.

– Legene forsikret at hun ville leges hundre prosent, men hun måtte gjennom flere operasjoner og måneder med smertefull opptrening. Det var hardt å følge den kampen fra sidelinjen som foreldre. Iselin var beundringsverdig tapper. Å se motet til datteren vår ga meg styrke til å være tapper nok til å leve.

– Det er neppe like enkelt som det høres ut?

Hege smiler, et smil med en ro over seg.

– Den store forskjellen er at jeg i dag ønsker å leve. Da Iselin ble skadet, gikk det endelig et lys opp for meg: Livet er verdt å kjempe for!

Ole og jeg er hjertens enige om at barna trenger både ham og meg – og vi hverandre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle

Denne saken ble første gang publisert 26/04 2021, og sist oppdatert 27/04 2021.