DE BLÅ SIDENE
Jeg har ingen tro på delt omsorg, derfor nekter jeg mannen min å ha barna like mye som meg
Venner sier at jeg er hevngjerrig og ute etter bidragspenger når jeg kjemper imot en eksmann som vil ha delt omsorg for våre barn. De tar feil.
Fra jeg var liten, har jeg drømte å få min egen familie. Jeg drømte om evigvarende, trygg og beskyttende kjærlighet. Kanskje kom det av min egen bakgrunn som skilsmissebarn.
Jeg likte aldri å pakke bagen og dra fra mamma. I mange år etter bruddet mellom foreldrene mine ønsket jeg bare at alt skulle bli fint igjen, at vi skulle bli en hel familie.
22 år gammel møtte jeg Nils, som var to år eldre enn meg. Han hadde de samme verdiene som meg, og vi var så inderlig betatt av hverandre og la alle de planene som passet mitt hjerte. Ting kunne ikke ha stemt bedre.
Jeg er utdannet innen helsesektoren og liker å ta vare på andre mennesker. Jeg har alltid elsket å bety noe for noen.
Vi fikk vårt første barn samme år som vi bygde hus. Da datteren vår, Julie, var ett år gammel, giftet vi oss. Han som sto der og ventet på meg ved alteret, var mannen jeg visste at jeg ville elske hele livet. Ennå kan jeg se for meg det gode smilet hans da han så meg.
Datteren vår satt på trappen ved alteret, kledd i den skjønneste kjolen jeg noen gang hadde sett. Det var lykke i ordet ytterste forstand, hverken mer eller mindre.
Var naiv
At familielivet vårt skulle vare og være bra, var jeg sikker på. Da jeg ble mor til nummer to, en skjønn liten gutt, ble disse tankene enda mer fundamentert.
Jeg var sikker på at Nils delte mine synspunkter og hadde det samme verdisynet. Vi hadde snakket så mange ganger om hvor synd det var at kjernefamilier ble oppløst. Han hadde også skilte foreldre og visste hvordan det var.
I dag ser jeg at jeg var naiv. Du kan ikke bare gå ut ifra at den du elsker, elsker deg like høyt.
Mens jeg la min sjel i å være en god mamma, må han ha hatt øynene åpne for ny kjærlighet. For det viste seg at han hadde en elskerinne. Det kom som et sjokk på meg.
Jeg ble fortvilet og gråt. Men jeg argumenterte for å legge det bak oss og gå videre, for barnas skyld.
I flere uker var jeg sikker på at vi ville klare å komme oss gjennom det. Slik jeg så det, var det mine følelser som var det kritiske punktet, og dem skulle jeg klare å overvinne.
For barnas skyld skulle jeg klare å leve med et svik.
Han gikk fra meg
Men situasjonen handlet ikke om meg. Nils hadde forelsket seg i en annen, og han gikk fra. Han, som hadde vært en god far, snudde hverdagen vår på hodet.
Ord kan ikke beskrive hvordan det var.
Mange tror at det var sorgen over å miste Nils som var det verste, men det er ikke sant. Det verste var tanken på å måtte være borte fra barna mine deler av tiden, fordi de skulle ha kontakt med sin pappa.
Jeg fikk ikke barn for å være borte fra dem. Jeg ble ikke mamma for å sende dem fra meg. Jeg tror ikke at barn har godt av slike avskjeder hele tiden.
Kvinnen han hadde møtt, hadde også to barn, og de bodde hos henne halvparten av tiden. Nils ville ha samme ordning, slik at de hadde barna samme uker.
Jeg klarte ikke å si at det var greit. Jeg husker hvor fælt jeg selv hadde hatt det i barndommen, med følelsen av at jeg bodde i en koffert. Mine barn skulle få slippe det.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Kranglet lenge
Jeg kjempet imot og sa at jeg ikke under noen omstendighet kom til å akseptere en slik ordning. Nils sa jeg ville ha omsorgen fordi jeg ville ha barnebidrag.
Jeg sa at det ikke handlet om det, men han ville ikke lytte. Han mente jeg ville hevne meg og bruke barna mot ham.
I mer enn ett år har vi kranglet og ikke klart å bli enige, hverken privat eller gjennom megling.
Nå har Nils kontaktet advokat og sier at han vil forfølge saken rettslig. Jeg tillegges motiver jeg ikke har. Og jeg sørger fordi jeg ser at barna står i kryssilden.
Det er blitt skrevet og sagt så mye om samværsordninger.
Lenge anbefalte eksperter at barn bodde halvparten av tiden hos mor og far, så lenge hjemmene lå nær hverandre.
I det siste har mange fagpersoner tatt avstand fra det. Undersøkelser viser at barna ønsker å ha ett hjem, ett sted hvor de kan ha tingene sine og føle at er hjemme.
Tar hans parti
I vennekretsen opplever jeg at de aller fleste tar Nils sitt parti. De sier jeg ikke kan nekte ham å være far, på samme måte som jeg vil være mor. Jeg klarer ikke å se det på samme måte.
Hvis han ville gi barna en god barndom, kunne han ha sørget for at de fikk vokse opp i én familie. Vi hadde det fint. Det var ikke slik at han hadde det leit eller vondt sammen med meg.
Jeg fikk barna for å følge dem opp og være sammen med dem hver dag. De er knyttet til meg.
Ennå er de for små til at deres mening skal kunne gjelde. Det jeg ser, er at de klynger seg til meg hver gang pappaen henter dem. Den minste gråter og roper «mamma».
Det gjør fysisk vondt å tvinge ham bort. Jeg gråter hver gang det skjer.
Så jeg fortsetter å kjempe imot en 50–50 prosents samværsordning. Jeg tror ikke at det er best for barna mine.
Jeg mener at de skal få ro og ha muligheten til å pleie daglig kontakt med vennene sine i gaten der vi bor. Jeg vil at de skal slippe å ha med seg store bager stappet med tøy annenhver uke. Den gammeldagse ordningen med annenhver helg hos pappa er undervurdert.
Les også (+) Jeg ble gravid med en psykopat
Barnas beste
Jeg vet ikke hvordan saken ender. Jeg vet bare at jeg ikke kan gi meg. Jeg er villig til å si fra meg barnebidraget, og Nils kan få komme hit så ofte han vil for å utøve sin farsrolle.
Jeg håper historien min kan belyse hva kvinner i min situasjon tenker. Det handler ikke om samværsordninger eller en rettferdig fordeling mellom foreldrene. Det handler om hva som er best for barna.
De skal ha ett sted de kaller hjem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 19/05 2023, og sist oppdatert 23/05 2023.
