DE BLÅ SIDENE
Vi skulle skilles etter 50 års ekteskap. Så inntraff en av livets finurlige tilfeldigheter
Etter 50 års ekteskap flyttet Bjarne flyttet ut. Barn og barnebarn syntes det var noe tøys, men vi var fast bestemte på at det var det riktige.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det siste tiåret hadde Bjarne og jeg hatt en rekke utfordringer i samlivet og følte begge at vi var kommet til veis ende. Vi var lei av hverandre, av det store huset og av helseutfordringer som skapte mye bekymring.
Vi trengte umiddelbart avstand til hverandre, så Bjarne flyttet ut av huset og til en liten leilighet. I ukene etter kjente jeg på hvor deilig stillheten og roen i huset var.
Barn og barnebarn syntes den forestående skilsmissen var tøysete og mente at vi burde holde ut og gjøre det beste ut av det. Men Bjarne og jeg var enige, så vi holdt fast ved avgjørelsen.
Hus og hytte til salgs
Det vi også var enige om, var å bruke god tid på å avvikle alt vi hadde bygget opp sammen. Ingen av barna våre hadde muligheten til å beholde hytta, så vi skulle selge den først. Og etter at det var i orden, skulle huset til pers. I mellomtiden ble jeg boende.
Seks måneder etter at Bjarne hadde flyttet ut, ringte han og var ordentlig fortvilet. Leiligheten hans var fylt til randen av vann etter en lekkasje, og det ville ta tid før den ble beboelig igjen.
Han spurte pent om han kunne flytte hjem til meg igjen. Jeg kunne jo ikke si nei, så jeg gjorde straks i stand kjellerstuen til ham. Dermed flyttet Bjarne hjem igjen, og vi var enige om at det var godt at vi ikke hadde solgt huset ennå.
De første dagene var det litt uvant, men så oppdaget jeg at det faktisk var hyggelig å ha ham der. Han var mye mer selvhjulpen enn tidligere. Vi spiste middag sammen, og han hjalp meg med å rydde av bordet og holde huset i orden. Bare det at han støvsuget hele stuen uten at jeg hadde bedt ham om det, overrasket meg positivt.
«Jeg har jo lært litt i disse månedene», sa han lattermildt da jeg spurte hvor han hadde lært å steke egg. Det hadde han aldri gjort før. Også lo vi, for var det noe vi hadde vært enige om, så var det at Bjarne var helt talentløs når det gjaldt matlaging og husarbeid.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Ny driv
Jeg vet ikke hva som fikk meg til å se på Bjarne med helt nye øyne, men det kan hende det var fordi han var så hjelpsom. Og så takknemlig for at jeg lot ham bo i huset, selv om vi eide det like mye begge to.
Så gjorde vi noe som vi ikke hadde gjort på flerfoldige år, for ikke å si tiår: Vi smurte matpakker, tok med kaffe på termos og dro ut på bilturer. Vi kjørte til steder vi hadde vært for mange år siden og mimret og mimret om det gode, gamle dager.
Plutselig gjenoppdaget jeg den kjente, kjære Bjarne, han som hadde glimt i øyet og kunne komme med morsomme kommentarer. Den siden av ham hadde vært fraværende i mange år.
Jeg sa til ham at jeg koste meg sammen med ham, og da vi en dag tok kanalbåten gjennom Telemarkskanalen, kjente jeg på et snev av lykke. Det var godt å oppleve dette sammen med Bjarne.
Vi trosset smerter og helseproblemer og fokuserte på hverdagsnytelsen og gledene.
I dag ser vi på vannlekkasjen som et hell i uhell. Vi bestemte oss for å avlyse skilsmissen og hyttesalget, og vi bestemte oss for å bo og leve sammen igjen, til glede like mye for resten av familien som det var for oss.
De månedene vi bodde fra hverandre gjorde noe med oss begge, og vi har fått en helt ny sjanse til å vise hverandre at vi fortsatt er i stand til å bry oss om hverandre.
Denne saken ble første gang publisert 28/07 2020, og sist oppdatert 24/01 2024.
