Vi skulle bo alene, men datteren hans invaderte oss

Det er tre år siden vi møttes, og siden Johnny bodde i hus, flyttet jeg inn til ham etter noen måneder. Mine to døtre var vel etablerte med hver sin samboer, mens Johnnys yngste datter, Veronika, bodde hos ham i kjellerleiligheten. 

Hun var på vei ut, men ventet på at leiligheten hun hadde leid, skulle bli klar. 

Jeg trodde at det kom til å bli bare Johnny og jeg som skulle bo i huset hans, og vi planla at vi skulle investere i en totalrenovering innvendig. Rive vegger og gjøre om hele huset, slik at jeg skulle få følelsen av at det var mitt hjem også.

Veronika flyttet ut to måneder etter at jeg flyttet inn, men i løpet av den tiden fikk jeg en smak av personligheten hennes. Det var en negativ opplevelse. 

Hun var umoden, kranglete og sur. Hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle mistrives, selv om hun hadde fått hele kjelleretasjen for seg selv.

Stadig var hun oppe hos oss og var nebbete. Hun tok fjernkontrollen og ville bestemme over TV-programmene, hun forsynte seg godt av maten vår og hun rotet overalt. Så fort jeg prøvde å si noe, sa hun at dette var hennes hjem og at det var jeg som var en inntrenger.

Kortvarig glede

Det var noen tunge uker, og jeg sukket lettet den dagen vi hjalp henne med å flytte ut. 

Da var hun 19 år, og jeg tenkte at hun ville ha godt av å bo for seg selv. Det ville nok gjøre henne mer moden og selvstendig. Men gleden varte ikke lenger enn et halvt år, og vi hadde ennå ikke begynt å gjøre noe i huset. 

For det viste seg at Veronika var gravid, og at hun hadde ikke betalt husleien. Derfor ble hun kastet ut.

Barnefaren var forduftet, og Johnny syntes synd på henne. Han tilbød henne å bo i kjellerleiligheten igjen, inntil hun hadde fått seg et nytt bosted. Dermed var det i gang igjen. 

Hun var frekk og la ikke skjul på at hun følte at jeg var i veien for henne. Jeg prøvde å være imøtekommende og mild, men jeg nådde ikke frem. Hun fortsatte å slenge ting rundt seg og svare meg helt uten respekt.

Johnny presset litt på og sa at hun måtte flytte ut før babyen kom. I mitt stille sinn tenkte jeg at hun slett ikke var moden nok til å ta vare på et lite barn, men det sa jeg ikke rett ut. 

I stedet trakk jeg meg tilbake og var overbærende fordi jeg brukte altfor mye energi på å irritere meg over henne.

Kom til oss hver dag

Mot slutten av svangerskapet fikk hun hjelp fra Nav, og kunne flytte inn i en liten leilighet i nærheten. Jeg var like lettet da vi hjalp til med flyttingen denne gangen, og tenkte at vi nå kanskje var kvitt henne for godt. 

Men nei da. Etter at hun fikk Noah, kom hun innom oss daglig. Hun trengte noe å spise. Hun trengte å låne penger. Hun trengte å låne bilen til Johnny, og hun trengte tilsyn til Noah i noen timer. Jeg var plutselig bra nok hvis jeg sa ja til å se etter sønnen hennes mens hun gjorde andre ting.

Jeg følte at hun invaderte oss. Hun ringte ikke først, gikk bare rett inn og tok det for gitt at vi skulle slippe alt vi hadde i hendene for å kose med Noah. Hadde vi andre planer og måtte avvise henne, ble hun sur og tverr.

Veronika hadde ikke begrep om penger og kom ofte innom med regninger hun trengte hjelp til å betale. Det var alt fra strømregninger til regninger på netthandel. Og Johnny betalte mot å sette alt på en liste. For hans intensjon var at hun skulle betale det tilbake etter hvert. 

Hun regnet med at vi alltid skulle stille opp og bidra med mat, bleier, klær og andre ting. Og hun satte foreldrene sine opp mot hverandre.

Hun fortalte oss at moren hennes var veldig gjerrig og aldri ga henne noen ting. Men det var helt til dåpen sto for døren og Johnny ringte sin ekskone for å lage avtaler rundt dåpsdagen om hvem som skulle gjøre hva. 

Da kom det frem at Veronika var ofte hos henne også og sa akkurat det samme til henne om faren sin. At han aldri bidro med noe, og at hun trengte hjelp fra moren sin for ikke å sulte. Hvor frekk gikk det an å bli?

Sinnet vokste i meg, og det fikk hun også føle i et øyeblikk. Hun hadde akkurat kommet inn døren og trodde ikke at jeg så at hun gikk i skrivebordsskuffen til Johnny. Han var ikke hjemme, og jeg sto og laget middag. 

Men da jeg hørte henne komme, gikk jeg bort til døren og kikket mot stuen. Der forsynte hun seg med en penger. Hun skvatt til da jeg sa hei til henne, og hun kom med hundre forklaringer på hvorfor hun hadde tatt pengeseddelen.

Sa rett ut hva jeg mente

– Ikke si det til pappa, ba hun, men jeg sa at det kom jeg til å gjøre. Dermed løsnet alt inni meg. Jeg sa alt jeg hadde tenkt om henne, rett ut. At jeg opplevde henne som frekk, ansvarsløs og umoden. Jeg sa at hun ikke burde ha fått barn, og jeg sa at hun var en dårlig rollemodell.

– I tillegg til å lyve om moren din, stjeler du fra din egen far, som har gitt deg alt du har mast deg til.

Jeg skalv i stemmen, men det var godt å få satt ord på raseriet mitt. Veronika reagerte med å gråte og prøvde å si noe om at jeg ikke skjønte noen ting, jeg som var så feilfri og perfekt. Det endte med at hun tok med seg Noah og dro.

Den kvelden tok jeg en lang samtale med Johnny, og for første gang satte jeg ord på alt jeg mente og tenkte om datteren hans. Jeg hadde spart ham for det, for det å bli kritisert i sin egen foreldrerolle, kan være vanskelig å takle. Derfor hadde jeg sagt minst mulig og håpet på at Veronika skulle trekke seg tilbake og modnes i rollen som mor.

Jeg sa også at ingenting kommer til å endre seg så lenge vi blir boende i barndomshjemmet hennes, fordi hun føler at hun har en rett til å komme og gå som hun vil. 

Det forsto Johnny, og han sa at han var glad for at jeg satte ord på min opplevelse av datteren hans.

– Jeg tåler å høre det, sa han og la til at hun alltid har vært vanskelig å forholde seg til.

Nå har Johnny tenkt i en ukes tid, og han er villig til å selge huset som han en gang bygde sammen med sin ekskone. Han ser at det er det som må til for at Veronika skal bli en gjest og ikke en selvfølge i livet vårt videre. 

Jeg er så inderlig glad i dag fordi samboeren min endelig har skjønt at vi er nødt til å gjøre noe drastisk for at forholdet vårt skal overleve. 

Må lære å ta ansvar

Vi er også blitt enige om at hun skal klare seg selv fremover, og at ingen av oss gir henne penger. Hun er nødt til å lære seg å ta ansvar.

Jeg gleder meg over dette nå og ser frem til å starte på nytt med Johnny. Jeg tror vi vil få en ny og god fase i forholdet vårt når vi kommer oss vekk fra dette huset og får avstand til Veronika. 

Men jeg tenker også i mitt stille sinn at jeg skal følge litt med henne videre. For jeg er faktisk redd for Noah og hans oppvekstvilkår.

Hun skal ikke være for trygg på meg, for jeg vil ikke nøle med å gi en bekymringsmelding til barnevernet hvis jeg ser at han lider under hennes umodenhet. 

Men jeg håper selvsagt at de endringene som nå vil skje fremover, skal bidra til at Veronika tar grep om livet sitt.

At hun forstår at det er hun selv som må sørge for at regningene blir betalt, og at maten står på bordet. Det er tøft å være ung og nyetablert. Men det har alle vi andre vært en gang også, og alt går seg til etter hvert, bare man tar ansvar for livet sitt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.