LEserne forteller
Vi kjøpte hytta for å få litt fred. I stedet er den blitt et mareritt
Vi er nesten aldri alene på hytta. Snart orker vi ikke mer.
Vi kjøpte vårt lille hytteparadis for tre år siden for penger min mann arvet etter foreldrene sine. Hytta ligger ved en stor innsjø, bare et par mil fra hjembyen vår.
Vi tenkte vi skulle være smarte og investere i noe vi kunne ha glede av i mange år fremover. Vi fablet om å bo på hytta fra mai til september og heller kjøre de få milene for å komme på jobb.
Da vi fant denne hytta ved vannet og med stor terrasse, peis, kveldsol og nydelig utsikt, falt vi pladask, selv om vi måtte bruke både arven og alle sparepengene våre for å kjøpe den.
Jeg følte meg så rik den sommeren. Jeg frydet meg over å eie et stykke natur og våkne opp til fuglekvitter og vakker utsikt.
Stedet var et paradis, og jeg syntes jeg var privilegert som kunne være der så mye jeg ville. Dette var noe annet enn blokkleiligheten vi hadde bodd i gjennom 20 år, selv om vi trivdes der også.
Selvsagt skrøt vi av hytta vår denne første sommeren. Vi tok bilder som vi viste frem, og vi brukte masse tid på å gjøre det så innbydende og koselig som mulig. Det var nesten som å ha fått et barn igjen, og behovet for å vise det frem var stort.
At mange kom på besøk denne første sommeren, var greit. Vi ønsket jo å vise frem eiendommen, få rosende ord for hytta, for tomt og beliggenhet. Det må jeg innrømme. Så vi tok på oss vertskapsrollen fullt ut den sommeren.
Invasjon på hytta
De neste to somrene har vi opplevd den reneste invasjonen. Vi har knapt hatt tid til å puste mellom gjestene. En dag, foreløpig rekord, var det 24 mennesker her av smått og stort.
Ingen av dem var ventet eller invitert. De bare ramlet inn i løpet av dagen. Jeg var helt utslitt av stemmer, av barneskrik, av matservering og oppvask da jeg endelig kunne sette meg i sofaen nærmere midnatt.
I sommer har søsteren min vært den ivrigste brukeren av hytta vår. Hun er skilt og har tre sønner i alderen syv til 12 år som bor hos henne. Alle tre har lopper i blodet og sitter ikke stille i ett sekund.
Søsteren min hadde ikke råd til å ta ferie i år, i stedet har hun og ungene brukt hytta vår som ferieerstatning.
Gjennom hele skoleferien har de vært oss hos tre eller fire dager hver eneste uke. I utgangspunktet fint å kunne være til avlastning og hjelp, men for meg er det blitt for mye.
I tillegg har venner, kolleger og naboer som har vært hjemme i sommer, tatt turen hit.
«Vi bare kjørte en tur og fant på å stikke innom», er standardreplikken til de fleste som besøker oss. Men å stikke innom betyr sjelden under fire timer.
Det virker som folk ikke ser på hytteliv som privatliv. Hytteliv betyr visst fellesskap og dermed fritt frem for alle og enhver.
Ingen tenker på at det er en økonomisk byrde å varte opp gjester til enhver tid. Hadde de tenkt på det, ville de vel bidratt med noe?
Det er heller ingen som skjønner at jeg og min mann også behøver litt fred og ro. At hytta egentlig burde gi oss en pustepause fra dagliglivet.
At vi bruker det ene rommet som lagringsplass, er helt bevisst. Da slipper vi overnattingsgjester vi ikke ønsker å ha her.
Flere av eskene på dette rommet er tomme. Jeg har satt dem der for å fylle opp, så folk skal tro vi har behov for et oppbevaringsrom.
Les også (+): Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer
Hytta skal være et fristed
Jeg har alltid sett på meg selv som en gjestfri person som liker å ha mennesker rundt meg, men det får være grenser.
Folk slår seg ned og lar tiden gå, enten det er sol eller regn. De dagene vi er nødt til å være innendørs på grunn av dårlig vær, er selvsagt de aller mest anstrengende.
En liten stue og mange mennesker. Barn som sutrer, bråker, søler og ødelegger. Flekker, rot og blader som flyter overalt. Ligger det noen ukeblader eller aviser fremme, så vær sikker på at opptil flere blir sittende og lese.
Hvorpå de uttrykker at det er jo så deilig bare å sitte der og koble helt av med lesestoff. Er det godvær, slår de seg ned i liggestolene våre og nyter solen som skinner, mens grillene står på og maten blir laget – helt av seg selv, later gjestene til å tro.
Mannen min og jeg skulle kanskje satt oss rett ned og slappet av på samme måte. Sitte med hver vår bok når sommergjestene strømmer på. Men det får vi oss ikke til.
Mange synes kanskje det må være enkelt å si fra at vi trenger fred og ro. Vi synes ikke det er lett. De som kommer, er jo mennesker vi liker og bryr oss om.
Dermed blir det til at vi tøyer strikken, biter tennene sammen og varter opp. Dersom noen hadde ringt på forhånd for å høre om det passet for oss å ta imot dem, ville det sikkert vært lettere å avvise på en høflig måte.
Men ingen ringer på forhånd. De vet jo alle sammen at vi er på hytta …
En dag i sommer dro vi på dagstur til et sted jeg i lang tid hadde ønsket å se.
Da vi kom tilbake sent på ettermiddagen, sto bilen til bynaboen vår der, de voksne lå henslengt på hver sin solseng, mens barna deres plasket i vannkanten.
– Vi kjørte en tur før ungene skulle legge seg og fant på å stikke innom dere, sa de så blidt og hyggelig.
– Det er jo så deilig her, så vi falt for fristelsen til å slå oss ned. Vi tenkte dere ville komme tilbake om ikke så altfor lenge.
De hadde vært på hytta i over to timer, og ungene begynte å sutre om at de var sultne straks de fikk øye på mannen min og meg.
Vi var slitne etter turen, og mannen min hadde snakket om å legge seg litt nedpå. Han hadde kjørt mesteparten av dagen og var trett. Nå måtte vi i stedet sette på kveldsmat til hele gjengen.
Det er i slike situasjoner jeg skulle ønske jeg var så direkte og åpen at jeg på en pen og høflig måte hadde klart å si at «dessverre, nå ønsker vi å være i fred».
Men både jeg og mannen min er engstelige for at folk skal bli fornærmet. For det er ingen av dem som ser omfanget av denne gjesteinvasjonen.
Alle er seg selv nærmest, og alle mener at de bare stikker innom. At besøket tar en hel dag, tenker de ikke over. At jeg og mannen min dermed aldri har en eneste hel dag i fred, skjønner de vel heller ikke.
Les også (+): Alle sa han var fantastisk og at jeg var heldig som fikk ham. De skulle bare ha visst ...
Lei av hyttebesøk
I går begynte vi å gjøre rent i hytta med tanke på å flytte inn til byen i slutten av uken. Det er september og sommeren er over.
Vi ville vaske tak og vegger, men hadde ikke før fått blandet såpe og vann i skurebøttene, før vi hørte en bil som kjørte inn på gårdsplassen.
Det var søsteren min og de tre podene. Og hun kom slett ikke for å hjelpe til med sluttrengjøringen.
Denne gangen fikk hun hverken hygge, oppvartning eller hvile. Derimot fikk hun alle mine frustrasjoner som hadde bygd seg opp gjennom sommermånedene.
Hele bøtta fikk hun, rett i fjeset! Jeg mistet fatningen fullstendig, kalte henne en selvsentrert egoist og skrek at jeg ikke orket å varte opp hverken henne eller de bråkete ungene hennes.
– Jeg vet du har det tøft økonomisk, jeg vet du ikke har råd til noen ferietur for tiden, men er det nødvendig at både du og alle andre må ødelegge min ferie, skrek jeg rasende.
– Dette er ikke noe hotell, hvor du bare kan troppe opp når det passer deg.
Søsteren min, stakkar, ble så forskrekket at hun ikke fikk frem et ord. Men jeg så hun hadde tårer i øynene da hun tok med seg ungene og dro.
Mannen min og jeg vasket i stillhet etterpå. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor søsteren min. Jeg burde forklart henne på et langt tidligere tidspunkt hvordan jeg følte det.
Nå hadde jeg tidd så lenge at jeg sprakk fullstendig og sa unødig sårende ting. Det var dårlig gjort at hun fikk alt det jeg hadde bygd opp av negative tanker.
Jeg må samle meg litt før jeg ringer henne og ber om unnskyldning og forklarer hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Både mannen min og jeg er enige om at vi må få slutt på at folk anser vårt feriested som en friplass de kan komme til nøyaktig når det måtte passe dem.
Hvis vi ikke klarer å få bukt med denne uskikken, kan vi like godt kvitte oss med hytta. Det ønsker vi ikke.
Vi har bestemt oss for å vente til vinteren med å ta opp dette ømtålige emnet med venner og bekjente. Det vil antagelig være lettere å snakke om det i en årstid uten akutt behov for sol og fritid.
Vi håper det da er enklere å forklare dem at vi ikke orker mer av alle stikk-innom-besøkene neste sesong, at vi liker besøk, men at folk må ringe først og spørre om det passer.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 03/10 2023.
